Jump to content
Sykepleiediskusjon

Livet som nyutdannet sykepleier


NurseB

Recommended Posts

Jeg er i ferd med å ta fatt på 3. og siste året på veien mot å bli sykepleier og sitter inne med en del sommerfugler som skaper litt hodebry. Jeg lurer nemlig veldig på hvordan det er å være nyutdannet sykepleier? Gruer meg en del til alt ansvaret man blir pålagt, og lurer på hvor jeg skal søke jobb, er redd jeg ikke kan nok, lurer på når man begynner å føle seg trygg i rollen som sykepleier osv.

 

Er det noen her inne som kan roe nervene mine litt? Fortelle litt om hvordan det var å være nyutdannet? :)

 

 

 

Forøvrig et veldig flott tiltak med et diskusjonsforum for spl. og spl.studenter!

Link to comment
Share on other sites

Hei, så flott du fant forumet, velkommen ;)

Og takk for pene ord, håper du får nytte av forumet. Må ihvertfal bare spørre om det er noe du lurer på.

 

Kjenner igjen den følelsen, den er ikke god. Nå er det endel år siden jeg var fersk, men jeg husker det jo.

Jeg søkte jobb på en avdeling hvor jeg hadde vært i praksis det 2 året. Litt lettere da, for da var jeg kjent, men alikevel så er det noe helt annet å være sykepleier enn student.

Har du tenkt på hva du synes høres interessant ut? Alltid lettere å jobbe med noe man liker.

 

Når du er ny, er det mye du ikke kan og det er helt greit, ingen forventer det.

Jeg har fulgt opp mange nyansatte som også er nyutdannet. Jeg synes det er helt greit de ikke kan så mye, men det viktigste er at de spør når de er noe de ikke kan. Det gjør ingenting om de spør mye.

Men her har jeg noen tips. Kjøp en notisbok der du kan skrive opp ting man må huske. Den boken kommer til å bli flittig brukt :)

Les om de sykdommene pasientene har i sykdomslære og sykepleie boken din. Les felleskatalogen så lærer du mye om de medisinene som blir brukt i avdelingen. Spør om alt du lurer på. Si til pasienten at du ikke vet om du er usikker, men at du skal undersøke saken.

Det viktigste du gjør den første tiden er å forberede deg på hva du gjør hvis noe akutt skjer. Hva er nummeret til vakthavende lege/nødteamet. Hvor ligger det utstyret man måtte trenge.

Hvilke symptomer hos pasienten er alarmerende. Er du forberedt på dette blir du tryggere og gjør en bedre jobb om situasjonen skulle oppstå.

Håper jeg ikke skremte deg nå :)

Men dette kommer til å gå bra. Du har et år til på skolen og det er mye!

Når du er ny får du sikkert en kontaktsykepleier. Så lenge du virker interessert og spør når du er usikker så kommer dette til å gå bra, det er jeg helt sikker på.

Du skal glede deg, for du har en utrolig spennende tid i møte.

Link to comment
Share on other sites

Takk for godt svar Cathrine!

 

Notisboken var en veldig god idé! Jeg skal absolutt benytte meg av det!

 

Har tenkt litt på hvor jeg har lyst å jobbe og kunne tenkte meg å jobbe der jeg var i medisinsk praksis, men hun som var studentanvarlig gjorde at alle studentene følte seg så dumme og at vi hadde masse kunnskapsmangler, mens vi fikk gode skussmål av de andre. Je er redd hun kommer til å være like belærende og spørre like mange innviklede spørsmål hvis jeg begynner å jobbe der.. Så jeg helleregentlig mest mot å finne et annet sted..

 

Godt å vite at jeg (antageligvis) får en kontaktsykepleier og at det er bare å spørre. Det ordner seg nok, men er nok ganske nervepirrende de første månedene :)

 

Hvor lang tid tar det før man føler seg noenlunde trygg?

Link to comment
Share on other sites

Da jeg var nyutdannet og startet på en sykehuspost, var jeg også usikker på meg selv. Vi hadde kontaktsykepleier i 3-4 uker, før vi sto på "egne bein". Det fine er at selv om du nå regnes som en av sykepleierne og ikke er i opplæring, så har du jo massevis av flinke rundt deg som alltid kan spørre. Mye bedre å spørre enn å gjøre noe fiel.

 

Posten jeg jobbet på er til tider veldig teknisk, med en del avansert teknisk utstyr, og jeg var i lang tid "redd" for alt det tekniske. Men det gikk bra det også. Etter et par runder der noen var med meg og viste meg og sjekket at jeg gjorde det riktig, så følte jeg meg veldig mye tryggere.

Etter 3 mnds tid vil jeg nok si at jeg var såpass inni både medisinske termer, diagnoser, utstyr og rutiner, at det var greit. Men fortsatt manglet mye småplukk, som kom gradvis. SÅ etter ca 6 mnd, så følte jeg virkelig at NÅ er jeg på plass, NÅ er jeg virkelig klar. Og jammen tok det heller ikke lang tid før jeg fikk min første sykepleierstudent jeg skulle være veileder for, og opplæring av nyansatte kom også etterhvert.

 

Så ting går seg altså gradvis til, så lenge man selv er interessert i å lære. Det finnes jo dem som "tror de kan alt, og er uinteressert i å lære noe mer).

Vis interesse, og vær aldri redd for å spørre, selv om du for lengst er ferdig med den formelle opplæringa. Ingen er fullt opplært etter få uker!

 

Lykke til!

Link to comment
Share on other sites

Nei, men huff, slik bør det ikke være... Vi må være flinke til å ivareta de nyansatte. Ikke noe godt å føle seg utrygg.

Hvor skal du i praksis i år? Kanskje du kommer et sted du kunne tenkt deg å jobbe når du er ferdig.

Da hadde du sluppet å grue deg så veldig.

Link to comment
Share on other sites

Hei.

Denne følelsen satt jeg også med for akkurat ett år siden, tenkte at jeg kunne da umulig lære alt det som jeg følte "manglet" på ett skoleår=0

 

Men etter 2 flotte praksisperioder som jeg virkelig har fått masse ut av, så var det en god følelse å bli gratulert av sensorene etter muntlig eksamen som ferdig SYKEPLEIER!!!

 

Nå etter å ha jobbet i 2 1/2 måned er det fortsatt mye jeg ikke kan, men lærer hver ENESTE dag.

 

Jeg jobber forresten på et sykehjem, og noen av mine vakter er jeg alene med sykepleieansvaret for sykehjemmet og hjemmesykepleien. Må ærlig innrømme at disse vaktene er jeg ikke særlig høy i hatten, og puster lettet ut for hver vakt at ingenting alvorlig har skjedd... Regner med at jeg vil føle meg tryggere etter hvert. ;)

Link to comment
Share on other sites

Flott du har fått deg jobb allerede, ble ingen ferie på deg i år da...

Ja den følelsen å gå alene på nattevakt var ikke god. Da jeg var ferdig ble vi kastet ut i det. Første nattevakten var jeg sammen med en sykepleier, men de neste var jeg alene...

Jeg gruet meg også til disse, men jeg vokste noe veldig på det. Jeg måtte sette meg inn i tingene, kunne ikke utsette dette til senere. Jeg leste og skrev. Pasientene ble observert så mye at de knapt fikk sove...

Men jeg unner ingen en slik "flying start".

Ikke lenge etter at jeg hadde begynt startet vi med kontaktsykepleier, da fikk man bli litt trygg først.

Håper du snart føler deg tryggere på nattevaktene dine ;)

Vet ikke hva du er reddest for, men jeg var så redd for å overse noe viktig eller feiltolke pasientens symptomer. Jeg var også redd noen skulle dø, eller ble akutt syke. Jeg visste hva jeg skulle gjøre, men alikevel hadde jeg sommerfugler i magen.

Link to comment
Share on other sites

  • 1 month later...

Jeg var ferdig utdannet for et og et halvt år siden og gikk ut i sommerjobb på sykehuset der jeg bor. Det var virkelig en utfordring, men jeg lærte utrolig mye disse sommermånedene. Jeg fikk ikke noen fast kontaktsykepleier, men jeg gikk jo sammen med gruppeleder de første dagene før jeg skulle prøve meg helt alene. Alle tok godt imot meg og det var helt greit at det var mye man ikke visste, men måtte spørre om. Tror nok det viktigste er, som flere andre her har vært inne på at man er bevisst egne begrensninger og ikke tar på seg ting man ikke er kompetent til. Det er helt greit at man trenger å bli vist noen prosedyrer før man gjør det selv (jeg hadde f.eks. aldri lagt inn VAP nål i løpet av min utdanningstid). Det er selvfølgelig også helt greit å svare at man ikke vet dersom en pasient spør om noe. Da er det jo bare å undersøke saken og heller komme tilbake til pasienten med det man har funnet ut.

 

Det eneste jeg opplevde som litt urettferdig da jeg var fersk var en kommentar fra en av de andre sykepleierene som ikke jobbet så mange vakter på avdelingen. Det var i forhold til en pasient som var utreiseklar dagen etter. Hun kommenterte at det var jo virkelig altfor dårlig at det ikke var planlagt noe i forhold til utreisen, søkt om sykehjemsplass, eller snakket noe med hjemmesykepleien. Dette gjaldt ikke direkte meg siden det var pasienten til en av de andre nyutdannede, men jeg syntes likevel det var litt irriterende. Som fersking hadde i hvert fall jeg med å komme meg gjennom de daglige rutinene på en såpass krevende avdeling. Planlegging fremover i tid i forhold til utreise ble nok fort litt glemt.

 

Og for øvrig, hvis man er på en større avdeling i sommerjobb som nyutdannet, så er jo sjansen stor for at du ikke er den eneste. Vi var fire fra mitt kull, og det gjorde godt å ha dette fellesskapet, å være flere med lignende utfordringer og opplevelser.

Link to comment
Share on other sites

Det eneste jeg opplevde som litt urettferdig da jeg var fersk var en kommentar fra en av de andre sykepleierene som ikke jobbet så mange vakter på avdelingen. Det var i forhold til en pasient som var utreiseklar dagen etter. Hun kommenterte at det var jo virkelig altfor dårlig at det ikke var planlagt noe i forhold til utreisen, søkt om sykehjemsplass, eller snakket noe med hjemmesykepleien. Dette gjaldt ikke direkte meg siden det var pasienten til en av de andre nyutdannede, men jeg syntes likevel det var litt irriterende. Som fersking hadde i hvert fall jeg med å komme meg gjennom de daglige rutinene på en såpass krevende avdeling. Planlegging fremover i tid i forhold til utreise ble nok fort litt glemt.

 

Ja huff, slike kommentarer tåler man ikke så godt når man er ny. Som du sier så er hodet fullt av alt som skal gjøres i øyeblikket, man er glad bare man kommer seg igjennom arbeidsdagen ;)

Det er viktig å ikke glemme dette når man har jobbet en stund og slike ting blir en rutine. Man bør ivareta de nye på en god måte, ellers blir de til slutt redde for å spørre..

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy