MariusM

Hørtes fornuftig ut egentlig. Tror at enkeltstående syncope uten andre ledsagende symptomer som oftest er benigne.

Det der murrer i bakhodet hver gang jeg går ut døra egentlig.. jeg har involvert meg en gang på et kjøpesenter hvor en eldre kvinne besvimte. Hun kom seg raskt på bena og det ble ikke mer av det. En annen gang var det en motorsyklist som hadde hoppa over eget styre i forbindelse med en nedbremsing foran rundkjøring i tunnell. Det var en bil som hadde bråbremset foran. Det var egentlig litt skummelt - fordi han var skikkelig mentalt påvirket og de som hadde kommet til før meg opptrådte paniske. Men legevakt, brannvesen og politi kom etter kort tid og tok over. Sitter jeg på langtur bak rattet er jeg alltid obs på hvilken vei jeg er på, hva det siste tettstedet var, hvilken fartsgrense det er på stedet. Kona blir stadig minnet på om hvor varseltrekanten er og at hun må bidra til å sikre ulykkesstedet ved behov. Så følelsen av potensielt ansvar ligger der.

Når det kommer til det å bestå så er mitt beste tips å få tak i det du kan få tak i av øvingsoppgaver og regne masse. Finn ut hvor du er svak og legg inn litt ekstra energi for å styrke dine svakheter. For min del var det IKKE selve matematikken som var den store utfordringen. Dette er grunnleggende pluss, minus, gange og dele. Min utfordring var å skjønne språket i oppgaven - det å finne ut hva det egentlig spørres etter. For i oppgaven får du nok informasjon til å sette tall inn i trekanten og dermed regne ut. En må bare finne det.

Dette er på ingen måte en korrigering av det svaret du fikk - det er jeg helt enig i. Jeg tenkte bare jeg skulle bidra på min måte å vise hvordan jeg regner slike oppgaver. Hver gang jeg skal til med medikamentregning så finner jeg fram penn og papir, tegner opp trekanten, og setter opp minst en rekke med D/S/M. Den oppgaven du viser til her er en fortynningsoppgave og da setter jeg opp to rader med D/S/M. Så starter jeg med den informasjonen jeg har fått oppgitt, så husker jeg også at dosen er lik på begge sider av en fortynningsoppgave. På vedlagte bilde har jeg skrevet et tall ved hvert av punktene i fortynningsoppgaven som viser i hvilken rekkefølge jeg har skrevet inn svarene før jeg viser svar på spørsmål a og b.

bare arti med bekreftelse

Siste jeg hørte var at dette ikke lenger var ansett som nødvendig - men det handler kanskje om hvor lenge man har hatt kateteret. Blæretrening foregår ved å stenge kateter i noen timer (har lest 4 - men dette er jo avhengig av urinproduksjon, som igjen er avhengig av væskebalanse, nyrefunksjon og kroppsvekt) og så åpne igjen. Nei, når man gjør blæretrening med kateter har det ingen hensikt å forsøke å holde igjen. Blærens tømmerefleks trigges av strekkfølsome reseptorer. Dersom en har hatt kateter lenge har jo ikke blæren blitt fylt på en slik måte at den strekkes. Tanken er derfor at en skal trene opp blæren til å tolerere å fylles til en 3-400ml før tømmerefleksen trigges. Det er derfor også viktig at en følger med slik at blæren ikke overstrekkes.

Tror vi er relativt liberale med morfin på min avdeling.. en døgnpumpe med følgende er ikke direkte uvanlig i palliativ setting: Morfin 100mg (eller mer) Midazolam 2-4mg Afipran 20mg. Når vi da gir støt på pumpe får pasienten 10% av døgndose. I følge eksperter i smerte og palliasjon er dette en trygg dose å gi. Likevel - når vi opplever at pasienten er i absolutt siste del av terminal fase, og hens adferd (ansikt, bevegelser, lyder, pustemønter o.l) gjør at en får mistanke om at pasienten kanskje har smerter eller ubehag, sitter det litt langt inne å trykke på den pumpa. Vi vil ikke at pasienten skal ha smerter, men vi vil heller ikke "dytte pasienten over kanten". Dette er alltid vanskelig. Det er dog lettere når familien rundt er innforstått med at pasienten ER døende, det ER bare et spørsmål om tid (minutter/timer) før pasienten sovner inn, det er lenge siden pasienten var kontaktbar. Jeg kjenner jo på at deler av den lille frykten jeg har for å gi bolus da er om pårørende skal begynne å beskylde meg for å ha tatt livet av deres kjære. Jeg har stor respekt for både opioider og benzo. Har måttet gi både nalokson og anexate, men når det gjelder alle andre tilstander enn terminal fase er jeg overhode ikke redd for å gi morfin s.c. eller i.v. Dette fordi jeg har lært meg å tenke rasjonelt rundt dette. En pasient som IKKE bruker sterke smertestillende i utgangspunktet men som har store smerter, vil få påskrevet i kurven 1,25-2,5 eller 2,5-5 mg i.v.. Må jeg gi dette vet jeg at jeg vil sjekke pasienten jevnlig både for effekt og bivirkninger - samtidig som jeg vet at dosen er trygg dersom smerten er stor.

Ny på forumet. Gikk ut fra HiNT i 2014, jobber nå på Lungemedisinsk avdeling og starter på videreutdanning i kreftsykepleie nå i høst. Mann, 79-modell. Begynte som pleieassistent på Nevrokirurgisk(NKIS) under studiet. Var også assistent på akuttpsykiatrisk avdeling under studiet. Som nyutdannet fikk jeg vikariat på NKIS, deretter full og fast stilling ved sykehusets eget bemanningssenter, som igjen førte til at jeg fikk innpass på lungeavd. Jeg er litt nerdete og ansees nok av mine kolleger som noe pirkete (men jeg liker å tro at de fleste også synes jeg er flink).