Praksisperioden er over, men har fortsatt å jobbe på samme avdeling fra tid til annen, og problemet vedvarer. Jeg sjekket medisinlisten da jeg var i praksis, og der var det ymse medikamenter med tretthet som bivirkning - uheldigvis medisiner det var uaktuelt å kutte ned på.
Å spørre henne hvordan hun har det, om hun trives med de andre o.l. tror jeg blir for vanskelige spørsmål for henne, så langtkommen som demensen er nå. Kommunikasjon er generelt vrient, da hun stort sett svarer "ja" på alt... Dog; hun smiler mye, og hvis vi går tur i gangen og vi møter noen andre, stanser hun med et stort smil og later til å ville prate. Men ut kommer intet - kanskje noen ord som ikke gir mening. Kanskje dette oppleves deprimerende for henne, dersom hun forstår at hun ikke klarer å kommunisere, selv om hun stort sett ser fornøyd ut. Syns generelt det er veldig vanskelig å vite hva hun registrerer om sin egen situasjon og omgivelsene. Hun tror for eksempel at en bamse er en hund ("Så rolig han er..!"), og når vi er på badet ser hun litt bekymret mot speilet ("Se, der står de..."). Så vinker vi til damene i speilet, og da er det greit.
Sang er enormt effektivt som aktivisering, spesielt sanger hun kan. Da synger hun med, og er hun på beina, danser hun sågar litt. Å gå tur i gangen er populært, og hun holder seg våken en liten stund hvis hun får den nevnte bamsen i fanget. Men etter kort tid sovner hun, og kan sitte slik i timesvis, med mindre noen aktivt vekker henne.