Jump to content
Sykepleiediskusjon

Anonymm

Members
  • Content Count

    4
  • Joined

  • Last visited

  1. Takk for innspill og tips. Ingen hindrer meg i å snakke om ‘mannetemaer’. Men det handler om felles intresser. Altså hva flertallet har tilflelles. ikke alle menn jakter heller!
  2. Takk. Så langt har jeg jobbet kun i sykehjem og i hjemmesykepleien. tenker at jeg skal prøve å jobbe enten som hjelpearbeider, psykiatrian eller i russomsorgen da det er annerledes arbeidsoppgaver.
  3. Mannlig sykepleier her. Anbefaler deg ikke å bli sykepleier. Tøft yrke( jobb i helg og hellig dager) , dårlig lønn. Vi er 3 menn mot 20+ kvinnelige kolleger i min arbeidsplass. noen ganger kan det gå 2-3 uker før jeg jobber med en mannlig kollege i samme vakt. pausepraten handler ofte om fødsel/svangerskap, barnebarn, kjekke menn og andre typiske kvinnetemaer bortsett fra når det er jobbrelaterte diskusjoner. Der sitter jeg midt opp i dette, glaner opp i taket og tenker bare inne meg at jeg er ‘lost’ eller ‘ hvordan endte jeg opp i dette yrket egentlig’.
  4. Hei. Jeg er en mann av innvandrer bakgrunn, som kom til Norge i en ganske ung alder. Jeg var bestemt på å ta utdanning etter videregåendeskolen, men var usikker på hva jeg ville bli. To av mine kompiser gikk på sykepleierskolen når jeg var russ. De snakket alltid positivt om sykepleieryrket, og jeg likte det jeg hørte. Bl.a. at man ikke skal slite med finne seg jobb etter fullført utdanning osv. Jeg endte opp med å ta sykepleierutdanningen og begynte å jobbe som sykepleier. To år senere mistrives jeg noe jævlig på jobb og yrket generelt. Noen av de viktigste årsakene er bl.a. at det er lite/ingen kjønnsbalanse. Vi er 3 menn på jobb mot 20+ kvinnelige kolleger. noen ganger kan det gå 2-3 uker før jeg jobber med en mannlig kollege i samme vakt. pausepraten handler ofte om fødsel/svangerskap, barnebarn, kjekke menn og andre typiske kvinnetemaer bortsett fra når det er jobbrelaterte diskusjoner. Der sitter jeg midt opp i dette, glaner opp i taket og tenker bare inne meg at jeg er ‘lost’ eller ‘ hvordan endte jeg opp i dette yrket egentlig’. I tillegg jobber jeg i en liten kommune, og har følt at det er en del fordommer mot det å være mann og utlending og i dette yrket. Dette mest fra pasienter på en direkte måte, og indirekte fra kvinnelige kolleger i form av kommentarer. Jeg får f.eks. ikke reist til noen av brukerne våre enten fordi jeg er mann og de vil ha kvinner, eller i noen tilfeller at jeg er mørk og at de ønsker nordmenn. Man må bare respektere det siden pasientene våre bor i eget hjem. Jobber i Hjemmesykepleien og jobben her går ut på stell og matlaging etter tre vanskelige år på skolebenken med studiegjeld. De eneste spennende oppgavene som er verdt utdanningen er doseringer 2. hver uke og et par e-linker man sender i løpet av uken. Andre årsaker er dårlig lønn og turnus arbeid med hver 3. helg. Nå har jeg sagt opp jobben min uten å ha noen klare tanker om veien videre. Jeg klarte bare ikke å fortsette fordi det tok knekken på meg psykisk. jeg ble dårlig av turnus jobbingen og den enorme mistrivselen førte til at jeg har begynt å grue meg til å komme på jobb, og utviklet angst. noe som gjør at jeg på jobb ofte er spent og går med en klump i magen fordi jeg ikke passer inn i dette yrket selvom jeg har prøvd. Ikke rart at nesten halvparten av gutta i klassen sluttet før de fullførte utdanningen. Jeg vurderte selv å avbryte studiet, men jeg gjorde ikke det. Angrer nå på det. Dette var for å dele min opplevelse og erfaring i sykepleieryrket som en fremmed (ikke etnisk norsk) mann.
×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy