Jump to content
Sykepleiediskusjon
Sign in to follow this  
Cathrine

Når pasienten slutter å spise

Recommended Posts

Enkelte gamle mennesker slutter å spise fordi de ikke vil leve mer. Hvordan takler dere denne problemstillingen på sykehjemmet eller i hjemmesykepleien og hva hvis pasienten også er dement? Jeg tenker ikke på de som er terminale, men de som ikke orker å leve mer.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Enkelte gamle mennesker slutter å spise fordi de ikke vil leve mer. Hvordan takler dere denne problemstillingen på sykehjemmet eller i hjemmesykepleien og hva hvis pasienten også er dement? Jeg tenker ikke på de som er terminale, men de som ikke orker å leve mer.

 

Dette er et problem som er vanskelig å forholde seg til rett og slett fordi det er ulogisk å slutte å spise. Føler vel at vi har en jobb å gjøre når det gjelder det å erkjenne at gamle mennesker har rett til å bestemme selv. Jeg er klar på at dersom den gamle ikke ønsker å leve mer og av den grunn slutter å spise, så er et et valgt pasienten tar selv. Jeg kan oppfordre og forklare hvordan det føles for oss som er i pleien og for pårørende, men at jeg i utgangspunktet respekterer pasientens ønske.

Unntak: Dersom pasienten viser klare symptomer på depresjon skal vedkommende selvsagt behandles for dette. Videre må vi se på om det kan være medisinering som er utløsende årsak til dødsønsket.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Takk for innspill :)

Jeg synes dette er en vanskelig, men viktig etisk problemstilling for det har noe med respekt for menneske å gjøre, men også kjempe vanskelig for man må jo være sikker på at det ikke er noe som plager pasienten som man overser. Som for eksempel en depresjon slik du er inne på.

Jeg synes dette du sier med å si til pasienten hvordan andre opplever dette og si at man samtidig respekterer pasientens ønske var en fin måte å takle dette på. Men hva gjør dere i en slik situasjon i praksis, har alle pleierene på avdelingen en felles holdning om å respektere den gamles ønsker eller prøver noen å lirke og lure i den gamle litt mat. Leser jo i denne tråden om tvangstiltak på sykehjem og her nevnes mat. Hva slags tvangstiltak er det? Hvordan tvinger man en som ikke vil spise, eller gjør man det?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har aldri observert noe tvangsiltak i forhold til mating.. Men jeg synes at det er lett å gi opp i forhold til pasienter som ikke ønsker å spise. Jeg prøver å foreslå noe uvanlig (opplevde at noen blir fryktelig lei av samme type mat rett og slett; de som nekter å spise brødmat kan plutselig bli begeistret for grøt, eller omvendt..) Ellers er det vanlig - å begynne med næringsfrikke; hvis pasient nekter det også-da er det å respektere pasientens ønske..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg jobber på sykehjem og vi har faktisk nå en pasient som har sluttet å spise. Dvs hun sluttet faktisk før hun kom til oss. Hun har knapt spist noe siden jul, har vært hos oss i ca 2 mnd. At hun fortsatt er i live er nesten litt forunderlig. Hun har ikke gitt noe uttrykk for at hun ikke vil leve verken til oss eller familien, men så sier hun omtrent ingenting heller, må presse enstavelsesord ut av henne nesten. Hun har sagt at hun ikke har lyst på mat, ingenting frister og hun følte motvilje om hun tok noe i munnen. Om hun egentlig er deprimert er verken legen,vi eller familien overbevist om, men hun virker å ha gitt opp. Er 90 år.

 

Vi har prøvd å tilby henne alt mulig av mat og ønskekost, men hun ønsker ingenting. Ernæringsdrikker og Calogen liker hun ikke. Vi spør om det er noe hun kunne tenke seg, men selv det hun har foreslått selv smakte hun knapt en teskje på før hun skjøv det vekk.

Fra hun kom til oss så fikk vi kanskje i henne 1 ts med mat og 4-600 ml drikke daglig. Nå smaker hun ikke på noe mat lenger og drikker kun et par super med vann.

Hun er nå så redusert at vi tror det nærmer seg slutten.

 

Enkelte i familien var frempå med tanken om å tvangsmate, presse henne og/eller intravenøs næring. Men tvangsmating har vi ikke lov til, vi kan nøde noe, men ikke presse og intravenøs ernæring gir vi ikke. Vi gir intravenøs væske om pasienter er syke og trenger væske for å komme over "kneika", men det er ikke saken her.

Vi har fått forklart dette for familien og også at det er ikke uvanlig at vi ser eldre komme til et punkt hvor de slutter å spise fordi maten smaker dem ikke lenger.

 

Mange dør ikke fordi de slutter å spise, de slutter å spise fordi de skal dø .

 

Det er tøft å se daglig et menneske som ikke vil/orker å spise, men likevel fortsetter å leve uke etter uke, måned etter måned. Vi hadde også en pasient tidligere (99 år) som stoppet å spise fordi hun mistet lysten på mat. Ikke fordi hun uttalte at hun ikke ville leve mer. De siste 8 ukene så vet vi ikke at hun fikk i seg verken tørt eller vått, men hun levde uke etter uke.................... Det var frustrerende og tøft, men når de ikke vil ha mat lenger så er det ikke så mye vi kan gjøre.

Tvangsforing skal det veldig mye til før vi kan forsvare det ut i fra lovverket som gjelder.

Vi vurderer alltid om det kan ligge en depresjon bak, om det er andre symptomer som ødelegger matlysten (f.eks. kvalme) og prøver så å behandle det, men ofte finner vi ikke noen spesiell årsak.

 

Vi har også to pasienter som pga slag er på svelgfunksjonsnivå 1. De lever på kun ernæringsdrikker og annet flytende. Den dagen de ikke vil ta ernæringsdrikkene lenger så har vi ikke mer å tilby dem.

 

Vi har hatt mange diskusjoner rundt etikken i dette, og helt enige er vi ikke, men vi synes alle det er vanskelig og frustrerende.

 

 

 

Men at noen helt bevisst har sluttet å spise fordi de ikke vil leve lenger kan jeg ikke huske at jeg har opplevd på mine 15 år på sykehjem. Som regel er det en sykdom som setter i gang motviljen mot mat.

De som tydelig gir uttrykk for at de ikke vil leve lenger er faktisk ganske så opptatt av måltidene !

Så det er nok litt doble signaler der, og de hender det oftere blir forsøkt hjulpet med anti-depressiva eller andre tiltak.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det som jeg synes er vikitg at vi respektrer pasientens ønske..og ikke bare pårørendes.. Spesielt når de er så gamle...

Har selv veldig sterke meninger om dette, men føler det blir litt vanskelig å få skrevet de ned her.. Har selv hatt en slik pasient som jeg VET kunne levd helt greit i dag..men hun valgte selv og ikke spise og drikke..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Takk for svarene deres :)

Ja jeg vil tro at det ofte vil være vanskelig å få pårørende til å klare å akseptere at man faktisk ikke gir iv eller presser pasienten til spise. Her er nok en god dialog viktig, men sikkert vanskelig likevel. Mange pårørende får sikkert lett skyldfølelse i en slik prosess.

Beth; Det var utrolig lenge denne pasienten din hadde klart seg uten mat!

Hvordan er det mulig? Det må jo ha noe med å gjøre at alt går på lavgir når man er gammel og syk, og da klarer man seg lengre uten vått og tørt.

Har jo erfart at terminale kan ligge ganske lenge uten væske før de dør, men her er det kun snakk om dager og uker.

Denne historien du forteller er jo ekstrem. Sikkert veldig vanskelig for alle som står rundt å se på dette.

 

Ja der tror jeg du har et poeng der du sier at;

"Mange dør ikke fordi de slutter å spise, de slutter å spise fordi de skal dø"

Det skal en sterk viljestyrke til å bevisst velge å ikke spise, men det at man mister lysten på mat gjør vel at døden inntrer litt hurtigere. Naturen har kanskje lagd det slik så man ikke tærer ut en lang og vond prosess.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Noen gamle slutter å spise fordi det går gjennom en vanskelig tid..eks: en paent har hatt slag, har aldri før vært "syk" og opplever det hele som et stort nederlag...pasienten velge selv å nekte hjelp og pårørende er utrolige leie siden pasienten fint kunne levd videre med behandling og opptrening..

Hva gjør vi som sykepleiere? Presser vi vedkommende til å spise?

Pasienten er mest sannsynlig i en sjokk fase og er deprimert, men pasienten nekter å ta til seg tabeletter... Hva gjør vi? Paienten er 80 år...Skal hun få valget sitt og dø sakte ? eller finnes det noen "lover" der vi har lov å "hjelpe" denne pasienten?

Share this post


Link to post
Share on other sites

 

 


Noen gamle slutter å spise fordi det går gjennom en vanskelig tid..eks: en paent har hatt slag, har aldri før vært "syk" og opplever det hele som et stort nederlag...pasienten velge selv å nekte hjelp og pårørende er utrolige leie siden pasienten fint kunne levd videre med behandling og opptrening..
Hva gjør vi som sykepleiere? Presser vi vedkommende til å spise?
Pasienten er mest sannsynlig i en sjokk fase og er deprimert, men pasienten nekter å ta til seg tabeletter... Hva gjør vi? Paienten er 80 år...Skal hun få valget sitt og dø sakte ? eller finnes det noen "lover" der vi har lov å "hjelpe" denne pasienten?


Dere har sikkert prøvd å snakke med pasienten om hvordan hun føler det etter slaget. Slik at hun får satt ord på sine følelser og føler seg sett og forstått.
Har dere tatt opp med legen og vurdert bruk av antidepressiva? Ser at pasienten nekter å ta medisiner, men hvis man forklarer pasienten at dette vil kunne gjøre denne vanskelige tiden lettere og at det har endel fordeler, så kanskje hun vil?
Jeg så her at det er flere fordeler med bruk av antidepressiva etter slag, jeg siterer:


En studie (Ib) viste redusert mortalitet både blant deprimerte og ikke-deprimerte de første seks månedene etter hjerneslag ved behandling med antidepressivum (TCA eller SSRI)77
En annen studie (Ib) viste effekt på emosjonell inkontinens og aggresjon78
SSRI administrert innen 3 mnd etter hjerneslag, er i en studie vist å kunne påvirke kognitiv funksjon positivt79
Det ble spesielt funnet positiv effekt på verbale og visuelle hukommelsesfunksjoner

Den positive effekten var uavhengig av depresjon

http://www.lakarhand...nt.aspx?id=1314

Share this post


Link to post
Share on other sites

på sykehjemmet der jeg jobber prøver vi å gjøre alt for at pasienten skal spise. Men vi kan jo på ingen måte tvinge i pasienten mat, da blir det jo et overgrept.Selv om pasienten er dement eller ikke så bryter det jo autonomiprinsippet. Det eneste vi kan er å gjøre vårt beste for at pasienten skal få i seg næring.Tilby mat/drikke oftere, mate pasienten osv. I noen tilfeller er det nødvendig med intravenøs og ernøringsonde, men om dette ikke går så må vi snakke med pårørende om hva de mener er det beste.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Dette er en interessant og veldig tøff problemstilling. Jeg var nettopp i praksis på akutten her i Stavanger - på den posten de kommer til etter akuttmottaket, og blir inntil fire dager. Der var det en eldre kvinne som sluttet å spise. Det var veldig vanskelig for personalet å godta - jeg tror til og med det ble hengt opp IV. Jeg hadde ingenting med akkurat denne pasienten å gjøre, men jeg mener at det ikke var riktig. Pasienten ville ikke ha verken vått eller tørt, sånn var det. Hun fikk tilsyn av psykiater som ikke så noen grunn til å legge henne inn på alderspsyk.

 

Jeg tenker at for mange gamle er det den eneste muligheten de har - slutte å spise - dersom de ikke ønsker å leve lenger, eller kjenner at døden nærmer seg. Det gjelder like mye demente som de som er mer oppegående. Det må vi respektere, ellers bryter vi autonomi - prinsippet. Det er tøft å se et menneske bli gradvis dårligere på grunn av mangel på næring, særlig dersom pasienten kunne hatt mange gode år foran seg (i våre øyne) med for eksempel opptrening etter slag etc, men vi må tørre å stå i det og jobbe for å stille andre behov pasienten måtte ha på en best mulig måte.

Share this post


Link to post
Share on other sites

er aldri lett den problemstillingen der nei..

 

en av våre viktigste oppgaver blir å finne kjernen til problemet og respektere valget et menneske har tatt.

 

eksempel hentet fra tidligere arbeidsplass (sykehjem):

 

vi hadde en dame som sluttet å spise, ble mindre og mindre sosial, osv...

 

en sykepleier satt seg ned med henne og spurte henne rett ut om hun ville dø. Ja, det ville hun. De pratet lenge om dette valget og hun fikk full akspept for valget sitt.

 

Enden på visa var at damen startet på antidepressiva, begynte å spise igjen og fikk noen fine år til.

 

HUn selv sier at det var aksepten for hennes valg og høre at dette ikke var uvanlig følelser, som gjorde at hun valgte å begynne med antidepressiva..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Mona

Man må være klar over at når det går mot slutten for et menneske med dødelig sykdom. Så slutter de _IKKE_ spise _FORDI_ de ikke vil leve mer!!!

De slutter å spise fordi de er døende og kjenner ikke sult eller tørste. Fr. eks prøve dytte i de drikke, "true" i noe mat eller gi kunstig næring kan gi pasienten større plager enn hva mange tror.

De sulter ikke i hjel, de tørster ikke i hjel. De dør og da slutter de å spise å drikke helt og holdent. Man skal bare fukte munnen deres.

Man skal slutte med medisiner, da disse kan gi mer bivirkninger og plager for den døende. Kun smertestillende, morfin eller lignende fordi de ikke skal ha smerter.

 

Noen forstår ikke dette, og tror at de på sykehjem eller på sykehus sulter de døde i hjel. Selvfølgelig gjør de ikke det. Når pasienten over hodet ikke ønsker mat/drikke, så er det mot slutten. Det kan likevel ta en tid for noen før de dør.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest ROy

Min far har hatt hjerteinfarkt for to uker siden.... han har kun 30 prosent hjerte igjen. idag fikk vi hører at han må på ett pleiehjem.... Han nekter å spise mat og drikke , og visner han går bakover rask. HVor lenge har han igjen å leve? HVordan kan man unngå lidelse av pasienten ?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Min far har hatt hjerteinfarkt for to uker siden.... han har kun 30 prosent hjerte igjen. idag fikk vi hører at han må på ett pleiehjem.... Han nekter å spise mat og drikke , og visner han går bakover rask. HVor lenge har han igjen å leve? HVordan kan man unngå lidelse av pasienten ?

 

Det var trist å lese <3 Det er heilt umulig å sei noke om kor lenge han har igjen å leve. Både for vi ikkje veit noke om evt tilleggssjukdommar, generell helsetilstand, alder, og fordi det er store individuelle forskjellar. Det er mykje som spelar inn her. Det beste du, som pårørande kan gjere, er å vere der for faren din.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Henny

Jeg tenker at det er helt naturlig å slutte å spise når det går mot slutten og at det bare må få gå sin gang. Sånn er livet. Unntaket må være under akutt/alvorlig sykdom. Men jeg tenker at så lenge man tilbyr mat og øker næringstettheten så er det ikke mye mer man kan gjøre. Motivere til en viss grad, tilrettelegge med ønskekost osv, men ikke presse og mase.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Sykepleier

Enig, man må ikke mase og presse i døende mennesker mat og drikke, men man må heller ikke glemme å tilby dette.

Hadde en pasient hvor all væsketilførsel  ble stoppet fordi han hadde mye ødem. Han klarte ikke drikke, ingen verbal kontakt, men når vi fuktet munnen sugde han hardt på vattpinnen. Lurer faktisk på om han kanskje følte tørste.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You are posting as a guest. If you have an account, sign in now to post with your account.
Note: Your post will require moderator approval before it will be visible.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy