Besøke tidligere pasient på fritid

[Guest Sykepleierstudent]

Hei!

 

For en stund tilbake kom jeg og ei vennninne som jobber i hjemmesykepleien opp i heftig diskusjon. Hun skulle nemlig på besøk til en tidligere bruker på sin fridag. Dvs, en hun kun hadde kjennskap til via jobbsammenheng. Ryktet sa at denne tidligere brukeren var så ensom, og min venninne hadde visst lovet henne for lang tid tilbake mens hun enda var pasient ved avdelingen at hun skulle komme på besøk en dag.

 

Hva synes dere om dette? Jeg synes det virker helt feil. I utgangspunktet en idiotisk ting å love at man skal komme på besøk etter min mening, men det er jo så. Jeg føler dette bør stride i mot noe lovverk eller yrkesetiske retningslinjer eller et eller annet - men vet ikke helt hva det skulle vært? Hjelp?

 

Selv fikk jeg slengt mot meg at jeg ikke hadde noe i helsevesenet å gjøre som ikke tenkte på pasientene mine på fritiden.

[Cathrine]

Jeg er enig med deg. Det er viktig å ikke innvolvere seg i pasienter privat på den måten.

Man bryter da en grense og det kan lett gå helt galt.

Pasienten har kanskje helt andre forventninger til dette enn sykepleieren og det kan være vanskelig å komme seg ut av det på en god måte.

I en annen tråd hentet Stein et sitat fra helsetilsynet (som ble skrevet i forhold til en sak mot en vernepleier)

Jeg synes det stod mye klargjørende i dette sitatet, så jeg kopierer det nedenfor. Bare til opplysning så gjaldt denne saken mot vernepleieren et seksuelt forhold til en pasient, men ut fra det de sier bør dette sitatet også være aktuelt i den situasjonen du beskriver.

 

Sitat:

Uforsvarlig virksomhet og/eller grov mangel på faglig innsikt

Ethvert møte mellom mennesker fører med seg opplevelser og følelser av ulik art og styrke. Dette gjelder også i profesjonelle relasjoner mellom helsepersonell som yter helsehjelp og pasienter. Som helsepersonell er det derfor avgjørende at man er i stand til å vise pasienter nærhet, støtte og omsorg, uten å bruke denne relasjonen til å tilfredsstille egne følelsesmessige, sosiale eller seksuelle behov.

 

Som helsepersonell må man være oppmerksom på at pasienten befinner seg i en situasjon der det forventes eller forutsettes at pasienten blottlegger sider ved seg selv som vanligvis er skjult for andre. Dette skaper en spesiell form for sårbarhet og avhengighet som helsepersonell ikke må nyttiggjøre seg til egne personlige formål, uavhengig av om pasienten ønsker en slik utvikling.

 

Enkelte pasienter vil i løpet av en behandling kunne oppleve at helsepersonell representerer en unik form for forståelse, bekreftelse og nærhet. Dette kan medføre at pasienten blir tiltrukket av helsepersonellet på et personlig plan. Det er ikke uvanlig at pasienter i slike situasjoner ønsker å omgjøre en slik relasjonen til en personlig, intim relasjon. Det er helsepersonellets oppgave å ha kunnskap om, og innsikt i, at dette kan skje, og å iverksette relevante tiltak for å beskytte pasienten når dette oppstår. I situasjoner der helsepersonell erfarer at egne følelser overfor en pasient er til hinder for å opprettholde et profesjonelt forhold, forventes det at helsepersonellet tar initiativ til å søke råd og veiledning og til å avslutte relasjonen.

 

Et følelsesmessig forhold mellom pasient og helsepersonell kan i utgangspunktet oppleves som likeverdig av de involverte. Det er likevel slik at pasienten befinner seg i et avhengighetsforhold til helsepersonell, og helsepersonellet kommer i en maktposisjon overfor pasienten. Dersom helsepersonellet utnytter en slik posisjon ved å privatisere eller seksualisere relasjonen, vil dette utgjøre et grovt tillitsbrudd og et svik mot pasienten. Pasienten kan påføres alvorlige psykiske traumer i tillegg til allerede eksisterende problemer. Ingen årsak, situasjon eller omstendighet vil derfor kunne legitimere eller begrunne etablering av private eller seksuelle relasjoner/ handlinger mellom helsepersonell og pasient. Dette gjelder uavhengig av om det er snakk om pågående eller avsluttet behandling, om det er helsepersonellet eller pasienten som tar initiativ til å innlede slike relasjoner, eller om pasienten opplever relasjonen som positiv.

http://www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Tils...lasjon-pasient/

[Medic]

Er enig med deg.

 

Personlig lover jeg pasienter aldri noe som helst, med mindre det er ubetydelige småting jeg vet jeg kan innfri og som er innenfor mitt ansvar som sykepleier. At hun lover å besøke en pasient på fritiden fordi "det sies at hun er ensom" er vel heller en svak vurdering av venninnen din. Du får gi litt konstruktiv kritikk og si at det er galt.

[Beth]

Det sitatet omhandler jo en relasjon som er for intim og nær, ikke nødvendigvis all annen kontakt utenom jobbetiden.

 

Dersom vedkommende har blitt kjent med f.eks en gammel dame i jobben, så er det ikke automatisk feil om hun stikker innom henne en gang hun har fri for å slå av en prat. Spørsmålet er mer hva hun utvikler kontakten til å bli. Vil vedkommende dermed forvente at hun skal komme igjen regelmessig ? Lager hun forventninger hun ikke kan møte ? Vi kan jo ikke dekke opp ensomhetsproblemet til folk vi møter i jobbesammenheng.

 

Det blir for meg helt feil å si at det automatisk er galt om en pleier stikker innom en tidligere bruker en gang for å slå av en prat dersom det er ønsket, men det er et område som lett kan bli trøblete om det utvikler seg. Så lurt er det ofte ikke.

 

Men et stikke-innom-besøk er ikke nødvendigvis galt.

[Beth]

Hmm, hvordan sletter man når man har dobbeltposted ?

[Guest lurende]

dette er en gammel blogg eller hva man kaller dette... men jeg har da ett spørsmål... om man er i praksis innen psykiatri under utdanningen, etter en stund når praksis er ferdig, og vedkommende er ute fra instutisjon. om det da blir ett vennskapsforhold eller mer mellom dem, stiller det seg da anderledes?

[Guest sykepleier]

Hei,

Jeg er i nesten samme situasjon. I psykiatripraksis ble jeg kjent med et ektepar (den ene er bruker). Vi fikk god kontakt, dvs. mer sosial kontakt enn sykepleier-pasientkontakt da det var mest i forbindelse med dagsenter/turer vi møttes. I etterkant av praksisen har den av dem som ikke er bruker (pårørende) ringt for å høre hvordan jeg har det, og jeg har også vært der på besøk en gang etter praksis. Jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle håndtere det så jeg kontaktet en venn som har mye erfaring i psykiatri (spes.utdannet vernepleier) og andre sykepleiere. Samtlige synes det er ok hvis man ikke blir for personlig og klargjør sin rolle - at man ikke er der som helsearbeider, men derimot som bekjent/venn. Nå er jeg ferdig sykepleier, og jeg har vurdert det slik at det er greit at jeg holder kontakt. Det betyr at jeg - om jeg er på de trakter der de bor kanskje stikker innom, eller kanskje tar en telefon. Jeg er imidlertid klar på at om vi skal ha kontakt, skal jeg ikke være der i form av sykepleier - kun som venn.

 

Disse spørsmålene er vanskelige, og det finnes ingen fasitsvar. På bygda spesielt, er det kanskje vanskeligere å holde alle forhold profesjonelle, og man kan ikke unngå at vennskap oppnås I tillegg kan man jo risikere at bekjente blir brukere, og under små forhold kan det være vanskelig å holde rollene adskilt.

[Guest gjesten]

Jeg er i nesten samme situasjon nå. Jobber ved en akuttpsykiatrisk enhet hvor en pasient hadde et kort, førstegangsopphold og ble utskrevet uten en alvorlig vedvarende diagnose. Relasjonen til pasienten var preget av støttende samtaler, men også lange samtaler preget av mye humor og dagligdagse temaer. I etterkant av utskrivelsen har den tidligere pasienten forsøkt å legge meg til som venn på facebook. Jeg tok kontakt med leder, informerte om dette og jeg fikk til svar at han frarådet meg kontakt, men ikke kunne nekte meg det. Jeg har ikke tatt stilling til hva jeg skal gjøre, men den tidligere pasienten har også sendt en melding på facebook og spurt om jeg har lov til å ta en kaffe. Har jeg lov til dette, eller har jeg ikke? Jeg har forsøkt å lese meg opp på lovverket, men blir ikke klok på dette. De fleste saker som er beskrevet er tatt opp av helsetilsynet ettersom det har vært snakk om seksuell kontakt mellom pleier og tidligere pasient. Jeg ser at min situasjon kan være rollesammenblanding, men ønsker likevel å få klarhet i om det er ulovlig, juridisk sett, å ha kontakt med utskrevet psykiatrisk pasient på telefon, facebook eller i form av en kaffe.

[Guest SykepleierNORD]

Å ha kontakt med tidligere pasienter, selv om det er lovlig rent juridisk, er i mine øyne ikke

forenelig med å være sykepleier. Tenk litt rundt hvorfor pasienten vil ha videre kontakt med deg.

Å ta en kaffe sammen, snakke på facebook eller telefon; det er som oftest starten på en relasjon.

Og hva får du ut av dette? Tenkt å praktisere som sykepleier på fritiden også, uten lønn?

Du gir også vedkommende forhåpninger som du ikke vil kunne innfri.

[annehn]

Jeg synes sitatet i det første svaret dier mye, men det er klart at det ikke finne noen fasitsvar, og at det er individuelle saker. Men i forhold til lovverk etc og hva man har å forholde seg til, så skal vel de fleste arbeidssteder ha retningsregler/normer/regler på sånne ting. Ih oppvertfall vet jeg at på min arbeidsplass så har det vært snakk om at man ikke skal ha pasienter/tidligere pasienter på sosiale media etc. På en sykehusavdeling som jeg jobber, i en mellomstor by, så er det ikke alltid det er lett å unngå at man har pasienter som "venn", fordi det er stor gjennomtrekk av pasienter. Men skulle det dukke opp en pasient man kjenner fra før, så får man prøve å unngå å ha ansvar for denne pasienten selv, nettopp for å unngå rollekonflikter.

 

Så sett dere inn i pasientens situasjon; hva er deres intensjon/behov for kontakt med deg etter endt opphold? Kanskje besvarer du selv spørsmålet da om det er greit?

[Lira]

Jeg jobber på en liten plass, i en liten kommune. Det er omtrendt umulig å ikke ha pasienter som venner, da ville jeg levd et ganske ensomt liv. Her kjenner omtrent alle alle. På avdelingen jeg jobber har jeg ikke nære venner innom, men jeg har hatt nære venner som pårørende. Det kan være ganske utfordrende, men samtidig har jeg blitt flink til å ha to roller. Når jeg jobbet i en større by var dette lettere/ikke noe problem.

[Guest Hanna]

Et vanskelig tema, egentlig..!

 

Jeg leste på en side for personlige assistenter angående relasjon mellom assistent og bruker , der det stod noe lignende dette"det er lettere å diskutere/være uenig med en sjef enn en venn.". Det er jo noe vi kan legge oss bak øret, vi som jobber i helsevesenet..

 

Jeg besøkte med jevne mellomrom en tidligere pasient fra hjemmesykepleien i institusjon. Jeg hadde blitt godt kjent med vedkommende gjennom mange år, og hadde et ønske om å beholde kontakten videre da vår relasjon som pasient - pleiemedhjelper opphørte.

Jeg valgte og ikke snakke med så mange om besøkene, nettopp fordi ikke alle er enig i at det var riktig.

Jeg tok en grundig vurdering i forkant, og snakket også med et par kollegaer.

Mine argumenter for å besøke pasienten, og for at det var ok for meg rent yrkes-etisk, var at dette var snakk om et helt vanlig eldre menneske med en stor familie som støttet godt opp og besøkte vedkommende jevnlig. Jeg spurte selvfølgelig familien om de synes det var ok at jeg stakk innom av og til. Jeg ville aldri bli noen erstatning for en datter eller et barnebarn som enten ikke kom, eller som vedkommende ikke hadde.. Jeg ville ikke fylle noen tomrom i pasientens liv, men være et supplement i en ellers god tilværelse. Jeg skapte på ingen måte noe avhengighetsforhold, og det jeg gjorde der var å sitte og prate litt, eller kanskje vi trillet en tur i nærområdet med rullestolen. Vi hadde mange gode samtaler, jeg fikk mange historier og lærdom fra "gamle dager", om hvordan ting var den gang. Det var en spennende samtalepartner, en "levende historiebok". Vi utvekslet hverken gaver eller penger, det ville for meg blitt helt feil. Jeg ga mye av meg selv, men hadde noen grenser, det samme hadde nok min gamle venn, uten at vi noen gang snakket om dette. Jeg delte aldri bekymringer eller sorger fra mitt private liv, men gjerne mer overflatiske hverdagshendelser og historier.

Vedkommende døde etterhvert, men dette ble heller ikke noe problem for meg i form av en større sorg enn man skulle behøve å ha over en pasient/tidligere pasient. Jeg tror jeg er såpass realisisk at jeg synes det er ok at livet går sin gang når en som har fått leve et langt og godt liv forlater verden.

Akkurat i dette tilfellet så jeg ikke så mye feil i å besøke et gammelt menneske som jeg ble kjent med gjennom min jobb.

Jeg hadde ikke bevart kontakten om dette var snakk om et menneske som ikke hadde egen familie/pårørende som støttet godt opp og ivaretok pasienten så godt som de gjorde, da ville det lett blitt et avhengighetsforhold der mye kunne blitt feil.

Vi kan ikke, som sykepleiere, gjøre noe med all ensomhet vi ser i kraft av vår yrkesutøvelse. Da ville vi blitt fullstendig utbrente, og vi ville helt sikkert kommet i noen riktig vanskelige yrkes-etiske situasjoner; alt fra at pasienten kanskje ønsker å uttrykke sin takknemlighet ved å gi en uforholdsmessig stor gave, eller dårlig samvitighet for at vi ikke besøkte ofte nok osv..

Jeg tror litt på bruk av sunn fornuft og en vurdering av hver enkelt situasjon, og er man i tvil; bruke gode kolleager som rådgivere. Og ikke minst; en god kommunikasjon med både pasient og pårørende på at det er ok å besøke, og ikke minst hensikten med besøkene..

Juridisk har vi vel lov til å besøke tidligere pasienter, men om vi, satt på spissen, plutselig blir satt som enearving til ensomme, men akk så rike enkefru Hansens formue, eller mottar gaver og godtgjørelser for besøkene, da har vi gjort noe feil... (Og kan få trøbbel....)