hjerterom Posted October 27, 2010 Report Share Posted October 27, 2010 Har søkt på deltid nå, men har fått kalde føtter... Hvordan skal jeg takle syke småbarn, og barn generelt??? Og forsåvidt (kjempe)gamle mennesker. Har tre barn i alder 8 mnd, 2 1/2 år og 10 år.. dette er noe jeg har tenkt på lenge, og er redd jeg ikke skal komme over "kneika". Er blitt ekstremt sårbar og emosjonell når det kommer til barn, uansett alder. Det er så skremmende at jeg vurderer å stå over plassen... er skikkelig i villrede nå... noen som har det på samme måte, eller lignende.. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Trebarnsmor Posted October 28, 2010 Report Share Posted October 28, 2010 Hei! Regner med at du er kommet inn på Diakonhjemmet? Jeg har også kommet inn der fra januar. Jeg har også tre barn, 8 mnd, 5 år og 10 år Jeg har hatt kalde føtter og ombestemt meg mange ganger siden jeg bestemte meg for denne utdanningen for et par år siden (hadde studieplass et annet sted i fjor men måtte avstå pga graviditet). Jeg har også tenkt mye på de følelsesmessige utfordringene, spesielt når det gjelder babyer og barn. Tror det er naturlig for oss som er mødre. Jeg er helt sikker på at det kommer til å bli mange tunge situasjoner, men samtidig tror jeg de fleste "blir vant" til det. Høres ille ut, men jeg tror faktisk at de fleste rutinerte sykepleiere klarer å holde en viss emosjonell "avstand" sånn at man ikke slukes helt av tragedier. Samtidig tror jeg også at jeg som mor vil kunne gjøre en spesielt god jobb f.eks i forhold til syke barns pårørende fordi jeg lettere kan forestille meg hvordan de har det. Jeg har vel egentlig ingen trøstende ord til deg, annet enn at jeg tror nok de fleste har disse tankene. Jeg har i alle fall også tenkt endel på dette Link to comment Share on other sites More sharing options...
hjerterom Posted October 28, 2010 Author Report Share Posted October 28, 2010 Takk for svar, har det "problemet" at jeg tar så lett til tårene for ingentingen nå etter at barna er kommet. Tar seg ikke så bra ut om de pårørende må trøste sykepleieren... Tåler absolutt ingenting!! må le av det, sitter å bæljer til dårlige tv-serier fra 80-tallet... kan vel ikke skylde på problemer med tårekanalene heller?? må gå en liten runde meg meg selv (igjen), før jeg svarer Diakonhjemmet.. HUFF dette er superskummelt!! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest linda Posted October 28, 2010 Report Share Posted October 28, 2010 Skjønner at du er i villrede, ikke lett det Jeg har en liten en på 11 mnd og jeg merker også at jeg er mer sårbar etter jeg fikk han. Jeg jobber i helsevesenet(ikke med barn) og har tidligere gått 1.5 år på spl, men føler ikke det er annerledes akkurat det etter jeg fikk barn. Men så har jeg ikke kommet opp i situasjoner ennå ang barn i jobbsammenheng. Men som trebarnsmor her sier, så er man profesjonell som spl og det er noe du lærer gjennom utdanningen, det kommer i løpet av studiet og praksis, det betyr ikke at man ikke skal føle ting, vi er bare mennesker, men du lærer deg nok å takle det fint Dessuten trenger du ikke komme så mye borti barn, du bestemmer selv hvor du vil jobbe som spl, samtidig er det nok spennende og veldig lærerikt også, håper ikke dette stopper deg, for det er mer verdifullt enn skummelt å jobbe som sykepleier/i helsevesenet, veldig givende Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Guest Posted October 28, 2010 Report Share Posted October 28, 2010 Jeg melder meg inn i rekker med 3 barn og svært følsom og emosjonell.. Og ja det ble værre etter at jeg fikk barn.. Jeg kan gråte når jeg ser på barne-tv, jeg kan gråte i sinne, jeg kan gråte av glede, gråte i of av sorg, osv. Men jeg tenker at det er å ved medmenneske. Hvis pårørende ser at vi faktisk blir preget av det som skjer, om det er sorg eller glede så viser man at man er et menneske med følelser. Og jeg tror at etterhvert som man blir mer formet i studiet så vil man også klare å bli mer profesjonell. Jeg tror det er helt naturlig å få litt kalde føtter, men hopp ut i dette om det er drømmen din. Se på følelsene som er ressurs Diakonhjemmet her også Link to comment Share on other sites More sharing options...
hjerterom Posted October 30, 2010 Author Report Share Posted October 30, 2010 Jeg hopper i det med begge føttene og holder for nesen - blir sikkert mageplask, men men... Jeg takket ja.... skrekkblandetfryd Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Mina Posted October 30, 2010 Report Share Posted October 30, 2010 Jeg hopper i det med begge føttene og holder for nesen - blir sikkert mageplask, men men... Jeg takket ja.... skrekkblandetfryd Hei Jeg vet akkurat hvordan du har det nå! Jeg begynte på deltid nå i august (Høgskolen i Telemark) Jeg har to barn 3 og 6 år. Jobber 50%, hus, mann osv osv.. Og jeg grua meg så fælt, tenkte at dette klarer jeg aldri i verden. Med barn, jobb osv. Men jeg startet og angrer ikke ett sekund! Det er veldig gøy, og det går helt fint an å kombinere skole, jobb og familieliv. Gled deg og lykke til!! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest linda Posted October 30, 2010 Report Share Posted October 30, 2010 Jeg hopper i det med begge føttene og holder for nesen - blir sikkert mageplask, men men... Jeg takket ja.... skrekkblandetfryd Så flott, gratulerer Du kommer bok ikke til å angre! Da sees vi i januar, takket ja jeg også, så da er det endelig Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest margrethe Posted October 31, 2010 Report Share Posted October 31, 2010 Jeg hopper i det med begge føttene og holder for nesen - blir sikkert mageplask, men men... Jeg takket ja.... skrekkblandetfryd føles litt slik her også...!! veeldig spent på hvordan dette skal gå! vi får takle det sammen Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Trebarnsmor Posted October 31, 2010 Report Share Posted October 31, 2010 Så fint at du takket ja:) Ser vi blir flere småbarnsmødre, veldig koselig:) Lurer på om vi blir delt inn i flere klasser på samlingene? Vet egentlig veldig lite om dette her, det er lenge siden jeg satt på skolebenken sist. Link to comment Share on other sites More sharing options...
hjerterom Posted October 31, 2010 Author Report Share Posted October 31, 2010 Så fint at du takket ja:) Ser vi blir flere småbarnsmødre, veldig koselig:) Lurer på om vi blir delt inn i flere klasser på samlingene? Vet egentlig veldig lite om dette her, det er lenge siden jeg satt på skolebenken sist. Så bra at vi er flere i samme båt er et bra grunnlag for samarbeid når man er flere med felles forståelse for familiesituasjon... Snakket med ei på diakonhjemmet høgskole og hun ga meg tips om hvor jeg kunne finne foreløpig timeplan for oppstartsukene. Det ser ut til at man blir delt inni en A og en B gruppe. Også sikkert inni flere mindre kollokviegrupper, det er ihvertfall det jeg regner med. Dette blir spennende spør du meg... Link to comment Share on other sites More sharing options...
ballong Posted November 21, 2010 Report Share Posted November 21, 2010 Dette kommer til å gå så bra! Selvfølgelig hender det at det kommer noen tårer - det er helt normalt - men etterhvert utvikler du en profesjonalitet som gjør at du tar ting litt mindre inn over deg. Tenkte mye på det selv da jeg begynte (jeg er straks ferdig). Har to herlige unger, og har også blitt totalt sippete etter at de kom. Jeg skal bli jordmor, og har alltid begynt å gråte av fødsler - fordi det er så flott. Nå jobber jeg på føden, og begynner ikke å gråte lenger. Det rører meg absolutt, men jeg tar ikke til tårene (jeg er så heldig at jeg har fått være med venninner og familie på tre fødsler til sammen utenom dette, og da var det bare sipping over en lav sko). Det blir annerledes når ikke det er ditt eget. Det betyr ikke at du ikke blir personlig engasjert, men at du er profesjonell. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Tvilling Posted December 19, 2010 Report Share Posted December 19, 2010 Heisan! Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden, men jeg kan love deg at når du først er startet på studiene er det blitt en " normal" hverdag som du helt sikkert ikke kommer til å hoppe av.... Jeg er nå ferig utdannet sykepleier og jeg angrer ikke en dag på at jeg bestemte meg for å ta studiet. Når jeg tenker tilbake på den første perioden, så skjønner jeg ikke at jeg orket, men det er rart med det: Når man er midt i det, så tenker man ikke særlig på det...... Mine praksiser inkluderte ikke barn.....mulig det hadde vært noe mer utfordrende å komme gjennom....... Ønsker deg lykke ti! Håper du fortsatt har plassen og ikke har sagt den fra deg...det er da ikke lenge til du begynner på studiet:-) Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Archived
This topic is now archived and is closed to further replies.