Vakre øyeblikk!

[Corporella]

Som sykepleiere og sykepleiestudenter får vi bli kjent med mennesker på godt og vondt. Har du opplevd noen spesielle, vakre øyeblikk med pasienter, noe som varmet, "just made your day" og som du har tatt med deg videre?

[Anna_H]

Dette synes jeg er veldig interessant tema!!

Selv har jeg jobbet i helsevesenet i snart 5 år (er 3.års sykepleierstudent nå) og har opplevd utrolig mange fantastiske situasjoner! Skriver om det litt senere (vi har hjemmeeksamen i Sykepleie 3 i neste uke, så må lese litt til det )

[boksarnaso]

Jeg hadde en fin opplevelse forrige uke faktisk. Hadde en dårlig pasient, men klarte til tross for en veldig stressende situasjon å holde hodet kaldt og spøke og le med både pasient og pårørende mens jeg ventet på at ambulansen skulle komme. De lengste 5 minuttene i mitt liv. Når ambulansen kom og "overtok" tok jeg med meg konen ut på gangen for å forklare henne hva som skjedde, og at hun skulle få sitte på med de opp på sykehuset. Da gav hun meg en stor klem og sa "tusen takk for hjelpen". Ringte opp på sykehuset senere og fikk beskjed om at det gikk bra med pasienten. Varmet hele resten av natten.

[lucifer]

hadde en pasient med enorm sykehusskrekk og det gikk litt skeis (teknisk feil) ift smertestillende post operativt.. jeg tok meg av henne hele dagen, fikk foreskrevet en annen type smertestillende som hjalp veldig og masse omsorg

 

hun startet dagen med å hyle av smerte og angst, endte dagen med å dra derfra med et tilfreds smil og takket meg stort for en fantastisk jobb.

 

det var i tillegg julaften og hun hadde 2 små hjemme som ventet.

 

det varmet! det gjør virkelig jobben verdt!

[ninaaune]

Hadde nattevakt på sykehuset, og det var nettopp kommet opp en pasient som var overflyttet fra riksen, som hadde ventet 5 timer (!!) i mottaket før hun kom på post.

Dette var en rellativt ung kreftpasient som var ferdig operert og ventet på svar av prøvene i fh til om det har spredd seg. Pasienten var for det første engstelig for å komme til et nytt sted, sliten og lei seg for å ha blitt liggende så lenge i mottaket uten egentlig å vite hvilken post som hadde kapasitet.

 

Pasienten kom også rett før vaktskifet så ble jo liggende en stund før jeg fikk gått runden.

 

Pas var utslitt og gråt en del så jeg (som så klart hadde hundre ting å fikse, medisiner, a.b, ny veneflon osv osv) satte meg ned og snakket, mens jeg masserte bena med krem og pas roet seg sakte meg sikkert ned før søvnen kom.

 

Pas ga uttrykk for å ha sovet godt da jeg gløttet inn på morningen og kalte meg en engel i hvitt:) Det varmet hjertet mitt.

[Jordmora]

Jeg er omgitt av vakre øyeblikk hele tiden som jordmor. Å få være til stede når nytt liv kommer til verden er et privelegium, det er sikkert. Nydeligst er fødsler i rolige omgivelser, i fødekar, med dempet belysning og svak musikk. Lyden av fødekraften som overtar og barnet som gråter.

 

Like stort privelegium er det faktisk å få gi støtte til et foreldrepar som får sitt dødfødte barn. Disse foreldrene tar ingenting med seg hjem annet enn enn det jeg kan gi dem av varme, medlidenhet, styrke til å takle det de går gjennom og komme seg videre. Får man til den kombinasjonen, overgår det mye. I fjor hadd jeg æren av få være med på keisersnittet til et par som hadde mistet sønnen i mors liv et par år før. Jeg var jormoren deres da også, og det var min første gang at jeg lyttet forgjeves etter fosterlyden da moren kom inn i fødsel, og knute på snoren hadde tatt livet før det fikk begynt. De ble gravide med nummer tre, og forløst med keisersnitt, med meg som jordmor. Å kunne gi dem en levende, gråtende jente, etter det de hadde opplevd sist, og det jeg hadde fulgt dem gjennom, var en av mine største ærer hittil.

[Therese VA]

Ser at denne tråden ikke er helt ny, men svarer likevel.

 

Jeg jobber på et lite kommunalt rehabiliteringssenter med bare 11 pasienter. Vi opplever flotte øyeblikk hele tiden. Har jobbet en del forskjellige steder før jeg kom hit, men alt falt på plass her. Vi har for det meste slagpasienter og hofteopererte, selv om det kan dukke opp andre ting. Gleden over å se slagpasienter komme seg og gradvis klare seg selv igjen er ubeskrivelig, en veldig takknemlig jobb. Jeg må innrømme at jeg i enkelte tilfeller står med tårer i øynene når en slagpasient stråler av glede over å stå oppreist igjen med litt hjelp, etter å ha vært i rullestol i flere uker.

 

I tillegg blir vi ganske godt kjent med pasientene våre her, siden det er så lite og de er ganske lenge noen av dem. En takknemlig plass å jobbe, og ekte glede ved å se at de blir bedre og ikke verre, som de gjerne gjør på sykehjem.

[Guest yetstat]

Dette er en fin tråd, så jeg dytter den opp igjen

 

Det øyeblikket jeg skjønte at jeg hadde valgt riktig yrke er et sterkt og vakkert øyeblikk å se tilbake på. Hadde hatt en pasient med alvorlig hjertesvikt mellom avdelingen og intensiven i noen uker. Hadde hatt to stans i avdelingen og det så veldig mørkt ut. Jeg fulgte ham tett den siste uka før utskrivelse, og vi fikk veldig god kontakt. Dagen før hjemreise klarte han for første gang på mange uker å gå til spisestua for å spise frokost. Da han skulle reise gråt han og sa "for en uke siden ville jeg bare dø. Nå vil jeg bare leve." Da gråt jeg også litt gitt.

[Diafragma]

Så fin tråd