Jump to content
Sykepleiediskusjon

Hvordan kan jeg unngå å bli dårlig når jeg ser sår?


Aisha

Recommended Posts

Jeg har jobbet i helsevesnet i noen år før jeg begynte på sykepleierutdanningen nå i høst. Problemet mitt er at jeg blir fysisk dårlig av å se sår. Det kan være trykksår, stomi osv. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg synes egentlig at sår er spennende og jeg ønsker å lære. Problemet er at kroppen min reagerer fysisk hver eneste gang jeg skal observere. Det er flaut synes jeg, ikke minst føler jeg meg veldig uprofesjonell ovenfor pasientene. Jeg tåler avføring, oppkast osv, men når det kommer til diverse sår, melder kroppen min seg helt ut.

 

Jeg har utsatt meg for å se sår så mange ganger nå at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å klare å stelle et sår, uten å besvime. Gang på gang går jeg inn, men alikevel reagerer kroppen min med å svette fra topp til tå, jeg får problemer med å puste, det prikker i hele kroppen, synet blir uklart og følelsen av å besvime melder seg. Jeg får også ofte diare etter en slik opplevelse.

 

Etter siste gang jeg utsatte med for et sår(stomi) følte jeg meg så innstengt på rommet. Men jeg kom meg ut før jeg gikk i bakken. Problemet mitt nå er at jeg har begynt å føle det samme hjemme. Jeg klarer ikke å legge meg på kvelden med lukket dør. Jeg sliter også med å sove fordi jeg må hele tiden følge med på døren, passe på at den står åpen osv. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer med meg :( vi er nå i praksis og jeg håpet at jeg endelig skulle bli ferdig med dette tullet som kroppen min holder på med. Men det ser ikke slik ut :( det er også ille når det begynner å gå ut over privatlivet mitt. Jeg bekymrer meg veldig for at jeg ikke skal klare å fullføre utdannelsen pga dette.

 

Saken er at jeg er ikke redd for sår. Jeg unngår ikke situasjoner med sår, jeg utsetter meg for det så ofte det er mulig. Jeg synes sår er spennende og jeg ønsker å lære å stelle et sår. Skuffelsen er derfor stor når kroppen min jobber imot meg. Jeg synes heller ikke at sår er ekkelt, og jeg har brukt mange timer på å se sår på bilder i håp om at kroppen min vil vende seg til det. Jeg blir ikke dårlig av å se på bilder, men så fort jeg kommer inn til en pasient å ser et sår der så svikter kroppen min meg, enda hjernen min sier: "hallo, slutt, dette er spennende".

 

Føler at det blir det samme som om at jeg har allergi mot kiwi. Jeg har veldig lyst til å spise kiwi fordi jeg synes det er godt. Men jeg kan ikke spise det fordi da får jeg pusteproblemer og utslett. Det er slik jeg føler det med sår. Jeg vil stelle sår! Men kroppen min takler det ikke!

 

Noen som har noen gode råd til meg??

Link to comment
Share on other sites

Velkommen hit :) Så leit dette var, at du sliter slik med sår. Det høres ut som om du virkelig har prøvd å ta tak i dette uten å lykkes. Kanskje du skal tenke igjennom om sår minner om noe vanskelig, uhyggelig du har opplevd tidligere i livet? Det kan jo være at det er der problemet ligger. Jeg synes du bør ta kontakt med psykolog, slik at du får hjelp til å takle dette. Det er ikke sikkert du trenger så mange timer. Det er jo like greit å ta tak i dette med en gang.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har prøvd å tenke hardt på om det er noe i barnedommen, men kommer ikke på noe. Husker da jeg var tenårene så hadde jeg en venninne som jeg var mye sammen med som hadde blitt operert og når de skulle fjerne stingene hennes så svimte jeg nesten av. Da sa spl at det var nok fordi jeg kjente personen og det ble nært. Det samme med min far som skadet benet sitt for noen år siden. Kjørte han på legevakten og var med inn mens han sydde. Da husker jeg at jeg ble skikkelig dårlig, og jeg ytret min bekymring til legen.(da hadde jeg bestemt meg for å bli spl) og han sa at jeg reagerte nok slik fordi det var min far, men at jeg ikke kom til å reagere slik med pasienter jeg ikke kjente. Det var jo jo det jeg håpet på :( men det viste seg å være feil gitt. Jeg reagerer slik selv om jeg ikke kjenner personene.

 

Kan jo prøve å få snakke med psykolog gjennom oas, for det er vel umulig å få time hos psykolog gjennom henvisning fra lege.

 

 

 

 

 

 

Velkommen hit :) Så leit dette var, at du sliter slik med sår. Det høres ut som om du virkelig har prøvd å ta tak i dette uten å lykkes. Kanskje du skal tenke igjennom om sår minner om noe vanskelig, uhyggelig du har opplevd tidligere i livet? Det kan jo være at det er der problemet ligger. Jeg synes du bør ta kontakt med psykolog, slik at du får hjelp til å takle dette. Det er ikke sikkert du trenger så mange timer. Det er jo like greit å ta tak i dette med en gang.

Link to comment
Share on other sites

Ja da høres det jo ut som om du har tenkt igjennom det meste. Hvis du ikke får tak i en psykolog gjennom oas, så får du nok tak i en hvis du får henvisning fra fastlegen. Problemet er kanskje at det kan være litt ventetid.

Du får ha lykke til og håper du snart blir kvitt dette problemet :)

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Hva med tankefeltterapi (TFT)? Har du tenkt på det? Det er en veldig enkel behandling som kan kurere fobier og aversjoner på null komma svisj. Det er ihvertfall verdt å prøve, kanskje. Jeg kjenne flere som har litt kvitt ulike ting veldig raskt på denne måten. Godt alternativ til psykolog som kan ta veldig lang tid og ikke alltid gir noe særlig resultater.

TFT bruker samme system som akupunkter - dvs stimulere energipunkter, men teapauten bare banker på punktene mens du fokuserer på det som plager deg. Det skal fungerer med en gang, så du slipper å gå der lenge og lure på om det skjer noe.

Link to comment
Share on other sites

Da jeg var i sykehjem-praksis, reagerte min medstudent på samme måte. Vi var med en spl inn for å se på et sårskift på en hel. Hun var ikke redd for sår og skjønte heller ikke hva det var som hendte med henne. Mitt råd er at du tar en tur til studentrådgivningen hvor du studerer, de har sikkert erfaring med dette eller kan anbefale noen "behandling". Lykke til!

Link to comment
Share on other sites

Hei,

 

Du maa gaa fortsette ,dette kaller vi interaksjon mellom sjel og hjerne.Du kan ha et syndrom pga autonome nervesystemet som regulerer mye av det vi gjoer utenfor viljens kontroll.

I loepet av de fire aar utdanning som sykepleier du faar energi for det behandling paa disse problemene.Men du kan velge bli sykepleier paa kontorlege eller annet stedet med pasienten uten saar eller veldig sjelden kommeropp en pasienten med saar.Du sier ""Jeg unngår ikke situasjoner med sår, jeg utsetter meg for det så ofte det er mulig.""

veldig daarlig, du maa unngaa situasjoner med saar saa ofte mulig, du har tilstrekkelig tid for aa vite hva er delen fra yrket sykepleier som passer til deg .

 

""Hvordan kan jeg unngå å bli dårlig når jeg ser sår?""

 

Enkelt, du maa unngaa det mer mulig aa se saar.AA bli en god sykepleier ikke bestaar av bare aa stell saar.Det er nok aa ha gode kunnskaper om hva er prosedyrer og hva er riktig behandling for og kan utfoere annen person stell saar.

 

 

Ha det bra !

Link to comment
Share on other sites

Hei

Utrolig synd at du skal bli dårlig av sår og sårstell. Jeg har merket at i begynnelsen av studiet vårt så var det flere i mitt kull som opplevde det samme. Jeg hadde det litt sånn selv første gangen jeg var med på en operasjon. Men mitt råd er: Spis og drikk på forhånd hvis du vet at dette kommer. Ha med deg vann hvis du føler dette hjelper, og gjør samme prosedyren flere ganger på samme person hvis mulig. Tenk på at dette er noe du vil og at det vil gå bra. Vet ikke om dette er til noen hjelp for deg, men har iallefall hjulpet meg :)

 

Lykke til :D

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy