Væskebehandling av terminale pasienter

[infeksøs]

Går ut fra at butterfly er det samme som vi kaller subcutan-nål!? Vi har i allefall en ferdig anordning med en tynn nål som er festet til en plasterlapp i 90 graders vinkel, videre er det en tynn slange festet til nålen hvor man administrerer f.eks morfin. Nålen kan ligge inne i flere dager. Bruker disse nålene til sprøytepumper også.

[Litago]

 

Fra denne siden: http://www.medisin.ntnu.no/ikm/kreft/slb/subcutan.htm

[infeksøs]

Litt annen type ennd et vi bruker, da det er 90 graders bøy på nålen og en plasterlapp på.

Stikkes denne bare parallelt med huden?

[Litago]

Litt annen type ennd et vi bruker, da det er 90 graders bøy på nålen og en plasterlapp på.

Stikkes denne bare parallelt med huden?

 

Den stikkes i ca 45 graders vinkel.

 

På sykehuset vet jeg vi noen ganger brukte neofloner i stedet, altså små barnevenefloner. Da slapp vi nåla som lå inne, og hadde bare plastslangen som på venefloner, noe som nok er mer skånsomt mot pasienten.

[Nurse Betty]

Der hvor jeg jobber bruker vi Morfin Skopolamin mot surkling i livets sluttfase, med god effekt. Morfinen virker smertestillende og skopolaminen tar bort surklingen.

Ellers paracet mot evt feber.

Har aldri gitt væskebehandling sc, og vi er forsiktige med i.v behandling og. Bruker heller hyppig munnstell og fukting av lepper/munn.

Har også vært borti pårørende som nesten har gått til angrep på legen fordi legen ikke anbefaler væskebehandling. Hvordan forholder dere dere til slike situasjoner?

[Cathrine]

Der hvor jeg jobber bruker vi Morfin Skopolamin mot surkling i livets sluttfase, med god effekt. Morfinen virker smertestillende og skopolaminen tar bort surklingen.

Ellers paracet mot evt feber.

Har aldri gitt væskebehandling sc, og vi er forsiktige med i.v behandling og. Bruker heller hyppig munnstell og fukting av lepper/munn.

Har også vært borti pårørende som nesten har gått til angrep på legen fordi legen ikke anbefaler væskebehandling. Hvordan forholder dere dere til slike situasjoner?

Huff dette er en vanskelig situasjon. Jeg har aldri vært borti den, fordi da jeg jobbet på sykehus fikk de fleste terminale pasienter 1 liter væske i døgnet....

Men hadde jeg opplevd noe liknende hadde jeg tatt med pårørende inn på et eget rom og satt meg ned og snakket med dem. Hørt hvorfor de syntes det var så ille at det ikke ble gitt væske.

Jeg ville også fortalt at det å gi væske er unaturlig, at ved væskebehandling forlenger man en vond prosess, at pasienten risikerer å surkle mer osv. Jeg ville også forsikret om at hyppige munnstell ville fjerne en eventuell tørste.

Dette ville jeg ha gjort, men om det ville hjulpet vet man jo ikke. Men det er nok viktig å få igang en god samtale og la de pårørende føle at de blir hørt.

[Cathrine]

Fant en interessant artikkel om væskebehandling av døende. Her beskrives det ubehag vi påfører pasienten hvis vi gir dem væske i sluttstadiet. Jeg siterer litt fra teksten:

Der er ingen spor af gavnlig virkning at finde hos nogen af patienterne i de undersøgte forløb, f.eks. reduceret tørst eller bedring af konfusion.

 

Derimod har ni af de 14 døende haft infusionsbetingede gener. I nogle tilfælde beskrives de direkte at stamme fra væskeinfusion.

 

I andre tilfælde identificeres de negative følger for patienten først via denne retrospektive undersøgelse. Fortolkning af datamaterialet har således afsløret gener, som ikke ser ud til at have fået nogen opmærksomhed under selve forløbet.

 

De utilsigtede virkninger drejer sig om perifere ødemer, sekret i luftveje, urininkontinens, urinretention, opkastning, uro og indstiksgener.

 

Perifere ødemer og økt sekresjon fra luftveiene er velkjent, men at det kan resultere i uro og brekninger var nytt for meg. Er det kjent for dere? Nå kan jeg ikke huske at noen av mine terminale pasienter har vært plaget av brekninger til tross for væskebehandling, det kommer kanskje an på grunnlidelsen.Men om de har vært kvalme vet jeg jo pent lite om..

Godt at det begynner å bli vanligere å kutte ut væsketilføsel til døende.

Her finner dere hele artikkelen: http://www.sygeplejersken.dk/sygeplejerske...tArticleID=4347

[Nightingale]

Vi bruker også morfin-skopolamin for å redusere surklingen og det har stort sett god effekt. Vi bruker også ofte scopoderm plaster. Det er små depotplastre som bare inneholder skopolamin som festes bak øret og kan sitte i tre dager, doseringen varierer litt fra ett til tre plastre på en gang.

 

Når det gjelder væskebehandling så gir vi nok det litt for lenge etter mange av sykepleiernes mening på min avdeling. Tror nok postlegen er litt i overkant opptatt av å behandle og kurere, selv når pasienten er terminal. I ett tilfelle der det faktisk var besluttet å avslutte væskebehandlingen syntes de pårørende at det var fælt å tenke på og var veldig redd for at det medførte veldig mye lidelse for pasienten. Jeg tror det blir viktig i den sammenhengen å vise alt vi kan gjøre for pasienten fremdeles, i steden for at pårørendes fokus blir det vi ikke gjør. Jeg var flere ganger inne og gjorde munnstell på pasienten, og i et øyeblikk da pas var litt våken var hun tydelig tørst. Hun greide jo ikke å drikke noen ting av glass eller sugerør og til og med skje ville bli litt for mye vann på en gang. Resultatet ble at jeg brukte en sånn liten tupfer som jeg dyppet i vann og holdt inntil pasientens munn og klemte ut noen dråper som hun smattet i seg. Gjentok dette flere ganger inntil pasienten ikke hadde lyst på mer. Pårørende var veldig glad for at jeg gjorde dette og det virket som om det straks var mer greit at vi ikke ga iv-væske når de selv fikk se at vi gjør det vi kan for å lindre tørstefølelsen og ubehag ellers.

 

En annen ting jeg egentlig lurer litt på i forhold til terminale pasienter; er det i det hele tatt noen gang greit å bruke suget?

Jeg har jobbet natt i ett år nå og jeg har hatt min del av mors, og terminale pasienter for å si det sånn. Likevel var det ved en anledning en pasient som surklet noe helt voldsomt. Det virkelig kokte nedi halsen, og pasienten hadde store problemer med å i det hele tatt trekke pusten. Han hadde fått både morfon-skopolamin og furix uten nevneverdig effekt. Han var vel ellers i en såkalt preterminal fase. På natta er man jo veldig alene og jeg hadde ingen å rådføre meg med ellers, sykepleieren jeg jobbet med hadde mindre erfaring enn meg. Pårørende hadde også pleiebakgrunn og mente at jeg burde bruke suget, noe jeg allerede drev og vurderte selv. Det ble til at jeg brukte suget, og fikk opp voldsomme mengder slim. Pasienten pustet mye lettere og virket roligere igjen. Han levde noen dager etter dette, men måtte jo selvfølgelig suges flere ganger om dagen. Dette var jo en avgjørelse jeg tok den natten om å begynne med, så det var jo mitt ansvar. Og jeg har tenkt mye på om jeg gjorde noe galt. For øvrig så jeg aldri igjen at det kom opp så mye slim ved sugingen som det gjorde den første gangen.

 

Jeg vet jo at det stimulerer slimproduksjonen, men hva sier dere, er det noen ganger man bør bruke suget?

[Cathrine]

Vi bruker også morfin-skopolamin for å redusere surklingen og det har stort sett god effekt. Vi bruker også ofte scopoderm plaster. Det er små depotplastre som bare inneholder skopolamin som festes bak øret og kan sitte i tre dager, doseringen varierer litt fra ett til tre plastre på en gang.

 

Når det gjelder væskebehandling så gir vi nok det litt for lenge etter mange av sykepleiernes mening på min avdeling. Tror nok postlegen er litt i overkant opptatt av å behandle og kurere, selv når pasienten er terminal. I ett tilfelle der det faktisk var besluttet å avslutte væskebehandlingen syntes de pårørende at det var fælt å tenke på og var veldig redd for at det medførte veldig mye lidelse for pasienten. Jeg tror det blir viktig i den sammenhengen å vise alt vi kan gjøre for pasienten fremdeles, i steden for at pårørendes fokus blir det vi ikke gjør. Jeg var flere ganger inne og gjorde munnstell på pasienten, og i et øyeblikk da pas var litt våken var hun tydelig tørst. Hun greide jo ikke å drikke noen ting av glass eller sugerør og til og med skje ville bli litt for mye vann på en gang. Resultatet ble at jeg brukte en sånn liten tupfer som jeg dyppet i vann og holdt inntil pasientens munn og klemte ut noen dråper som hun smattet i seg. Gjentok dette flere ganger inntil pasienten ikke hadde lyst på mer. Pårørende var veldig glad for at jeg gjorde dette og det virket som om det straks var mer greit at vi ikke ga iv-væske når de selv fikk se at vi gjør det vi kan for å lindre tørstefølelsen og ubehag ellers.

 

Jeg tror også veldig på det at når man kutter ut all behandling så er det viktig at man fokuserer på det man faktisk gjør og si til pårørende at nå gjør vi alt for at pasienten skal oppleve minst mulig ubehag. Da blir det lettere for pårørende å akseptere situasjonen akkurat slik du erfarte Nightingale. Det var et veldig godt eksempel

[Cathrine]

Nightingale skrev

En annen ting jeg egentlig lurer litt på i forhold til terminale pasienter; er det i det hele tatt noen gang greit å bruke suget?

Jeg har jobbet natt i ett år nå og jeg har hatt min del av mors, og terminale pasienter for å si det sånn. Likevel var det ved en anledning en pasient som surklet noe helt voldsomt. Det virkelig kokte nedi halsen, og pasienten hadde store problemer med å i det hele tatt trekke pusten. Han hadde fått både morfon-skopolamin og furix uten nevneverdig effekt. Han var vel ellers i en såkalt preterminal fase. På natta er man jo veldig alene og jeg hadde ingen å rådføre meg med ellers, sykepleieren jeg jobbet med hadde mindre erfaring enn meg. Pårørende hadde også pleiebakgrunn og mente at jeg burde bruke suget, noe jeg allerede drev og vurderte selv. Det ble til at jeg brukte suget, og fikk opp voldsomme mengder slim. Pasienten pustet mye lettere og virket roligere igjen. Han levde noen dager etter dette, men måtte jo selvfølgelig suges flere ganger om dagen. Dette var jo en avgjørelse jeg tok den natten om å begynne med, så det var jo mitt ansvar. Og jeg har tenkt mye på om jeg gjorde noe galt. For øvrig så jeg aldri igjen at det kom opp så mye slim ved sugingen som det gjorde den første gangen.

 

Jeg vet jo at det stimulerer slimproduksjonen, men hva sier dere, er det noen ganger man bør bruke suget?

 

Dette er vanskelig. Det er jo anbefalt å suge minst mulig, men hvis pasienten virkelig strever med å puste hadde jeg nok gjort det samme som deg

[sol]

Jeg er i prinsippet helt i mot bruk av sug - men når man står i en slik håpløs situasjon som du gjorde, og pasienten lider og alt annet er prøvd, ja da er det nok ikke umulig jeg også hadde løpt etter suget. Ingen skal måtte kveles av sitt eget slim .

[Cathrine]

Jeg leste akkurat i det danske sykepleiebladet at dehydrering vil være smertelindrende hos døende. Det var jo interessant å lese. Det visste ikke jeg.

 

Det kan endvidere være en fysiologisk fordel at undlade at give væskeinfusion. Det forklares ud fra den mulige analgetiske virkning, som dehydrering kan have hos døende. I den forbindelse frigives kroppens eget smertestillende hormon endorfin, hvilket kan være med til at lindre smerte, og samtidig virker det bevidsthedssløvende (4). Evidensstyrke Ib B*. Set ud fra dette synspunkt er dehydrering hos døende altså en naturlig fysiologisk reaktion på at lette smerter og lidelse.

http://www.sygeplejersken.dk/sygeplejerske...amp;menu=195009

 

Men det stod også at ved oppkast, hallusinasjoner og kramper vil det være lindrende å gi væske. Hva gjør dere i disse situasjonene?

 

Der er dog alligevel nogle klare indikationer for opstart af væskeinfusion. Det drejer sig bl.a. om symptomer såsom hallucinationer, kvalme, opkast og kramper. Et randomiseret klinisk kontrolleret studie blandt døende kræftpatienter viste, at væskeinfusion på 1.000 ml kan være med til at mindske disse symptomer (14). Det fremhæves ligeledes af Sundhedsstyrelsen, der fastslår, at væskeinfusion netop kan være med til at lindre de føromtalte symptomer (3). Evidensstyrke Ib B*.

http://www.sygeplejersken.dk/sygeplejerske...amp;menu=195009