Jump to content
Sykepleiediskusjon

Lav selvtillit som sykepleier… Hva kan jeg gjøre?


Guest Linn

Recommended Posts

Overskriften snakker vel for seg selv. Planen min var egentlig å bli lærer eller journalist, da jeg alltid har hatt interesse og talent for skriving og språk. Men så dukket det opp restplasser på sykepleierstudiet i hjembyen min. Var redd for å slite med å få jobb som lærer/journalist, så bestemte meg for å ta sjansen på å bli sykepleier. Foreldrene mine er sykepleiere, og jeg ble alltid anbefalt å velge den utdanningen siden det ga mange og varierte jobbmuligheter. Og jeg bestemte meg for å "go for it" da terrorangrepet på Utøya skjedde, og jeg så hvor viktig rollen til helsevesenet var. Synes det virket så bra å kunne ha sjansen til å hjelpe i slike situasjoner. Jeg klarer ofte å holde hodet kaldt i akutte situasjoner (driver mye med ekstremsport på fritiden) og tenkte at der kan jeg jo passe inn.

Og jeg gjorde det bra på studiet, var blant de beste i kullet karaktermessig. Trengte knapt å lese før en eksamen og fikk stort sett toppkarakterer. Men jeg slet med usikkerhet og lav selvtillit i noen av praksisperiodene, særlig på sykehus. Følte at jeg ikke passet inn, og en av avdelingene jeg var på var både hektisk og utfordrende (for meg iallefall). Fomlet endel under prosedyrer og gikk ikke så godt overens med veilederen min. H*n kunne virke krass og spydig, og det hjalp lite når jeg allerede var så usikker. Å være ferdig med den praksisen var helt fantastisk- og der skulle jeg iallefall aldri begynne å jobbe.

 

Jeg har til nå gått i et vikariat på en korttidsavdeling på et sykehjem, og det er først nå de siste månedene at jeg har funnet "min plass". Jeg fikk lite opplæring og slet endel de første månedene, jobben føltes overveldende. Men nå går det bra, og det er så godt! Endelig klarer jeg å slappe mer av på jobb, ta avgjørelser uten å være usikker hver gang og få kjenne at ting flyter. Har fått ros fra kolleger, pasienter, leger og fysioterapeuter på mitt arbeid, og det føles utrolig bra. Men nå er vikariatet mitt over, og jeg må videre. Og gjett hvor jeg skal begynne å jobbe- på avdelingen der jeg hadde en dårlig praksisperiode… Vet nesten ikke hvorfor jeg takket ja. Er nok en blanding av en trang til å mestre det jeg ikke mestret den gangen, og selvfølgelig et behov for å ha en jobb. Avdelingen er i tillegg spennende rent i forhold til pasientgruppen. Men jeg er så redd for å ende opp som sist. Slik jeg er vet jeg at det å ikke trives på jobben kommer til å påvirke meg veldig, ikke bare når jeg er på jobb, men døgnet rundt. Å trives på jobb er svært viktig for meg.

Som person er jeg nok en perfeksjonist som til tider setter altfor høye krav til meg selv, på alle felt. Og ved den minste feiltakelse/usikkerhet føler jeg meg helt utilpass og udugelig. Kanskje særlig som sykepleier, fordi det aldri var et yrke jeg drømte om i lang tid. Jeg er vant til å jobbe og trene sammen med menn, og kan føle meg rett og slett rar i typiske kvinnemiljøer. Det er akkurat som at vi ikke har noe til felles.

Har noen tips til hva jeg kan gjøre for å klare å opprettholde selvsikkerheten i den nye jobben? Og tips til hva jeg kan gjøre/tenke om det oppstår situasjoner der jeg "mister hodet" og tenker at alt går rett vest.

Link to comment
Share on other sites

Hei!

 

Jeg kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av deg selv. Her kommer noen forslag som har vært bra for meg da jeg begynte i ny jobb. Det å være perfeksjonist er en god ting, det er eneste måten å bli ordentlig flink i jobben sin på :) Men det kan være tøft de første månedene før man kommer ordentlig inn i ting. Men det jeg da har tenkt, er at jeg heller vil gjøre det jeg gjør ordentlig og være sikker på at jeg gjør rett, enn å få til mest mulig på en dårlig måte. Hvis du ser på en del av disse supereffektive sykepleierne der ute, så kan du se at noen av dem gjør ting slurvete. Bedre å gjøre det ordentlig i stedet mener nå jeg, selv om man ikke rekker gjennom like mye. Gjør du feil, prøv å lær av dem, men gi deg selv litt slækk. Tenk på at de andre som jobber der garantert har gjort mange feil i løpet av karrieren sin de også, og spesielt til å begynne med. Man kan ikke sammenligne seg med folk som har mange ganger så lang erfaring som en selv. En toppidrettsutøver har ikke blitt best i sin idrett før det har gått haugevis av år, sånn er det med jobb også. Prøv å ikke fokuser på kvinne/mann, bare vær deg selv, og ta det derfra. Jeg snakker av erfaring, er akkurat som deg på det området også. Kanskje ikke så mange fritidsinteresser til felles med en del av kvinnene jeg jobber med, men man kan ha en bra kjemi likevel, merkelig nok. Det er vel noen menn på avdelingen også kanskje?

 

Er ikke helt sikker på hva du legger i "situasjoner der jeg mister hodet". Om det er stressfylt hverdag og kaos på avdelingen du tenker på, har jeg hatt god nytte av en prioriteringsliste. Der er det delt opp i "må" og "bør". Det som står som "må", gjør jeg først, og er det tid til overs begynner jeg på "bør". Krysser av etterhvert som arbeidsoppgavene er gjort. Er det kaos, pleier jeg å tenke at jeg bare må begynne på A og jobbe meg videre nedover derfra, man får ikke gjort mer enn man får gjort.

 

Vet ikke om dette er konstruktivt i det hele tatt for deg. Om ikke, så skylder jeg på at jeg er på nattevakt, hehe :)

 

Hilsen Smurfen, som igjen har glemt å logge seg inn :)

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy