Hvor ofte snakker dere med pasienten om døden?

[Guest Sykepleier]

Jeg erfarer at pasienter sjeldent tar opp spørsmål omkring døden, er det bare meg eller opplever dere det samme? 

Tenker at jeg bør bli flinkere til å komme inn på dette temaet med pasientene, men synes ofte det kan være vanskelig. 

Har tenkt litt på når man bør begynne å ta det opp. Kanskje det bør det komme inn ganske tidlig i sykdomsforløpet?  At det da blir mindre skremmende og mer naturlig for pasienten å ta det opp senere også.

Det må jo ikke være slik at vi kun snakker om døden til de vi vet skal dø, og hvor ofte tør vi ta opp temaet med dem, hvis de ikke sier noe selv?

Selv fikk jeg brystkreft for noen år siden, det var en sjokkerende opplevelse hvor døden svirret rundt i hodet mitt de første månedene. Tror de fleste med nydiagnostisert kreft opplever slike tanker. Ingen på sykehuset snakket med meg om dette, selv om det hadde vært naturlig da en hver sykepleier vet at de aller fleste kreftpasienter tenker på døden.

Jeg tenkte ikke så mye på det den gangen at jeg savnet en slik dialog, men det hadde nok ikke skadet. Merket på mine medsøstre som hadde brystkreft at de satt med mange spørsmål omkring temaet, og hadde sikkert hatt glede av at en sykepleier snakket med dem om dette. 

Hva gjør dere?