Jump to content
Sykepleiediskusjon

Pasienter som skader seg selv


Guest GjestT

Recommended Posts

Guest GjestT

Har en venninne som har vært innlagt (på en lite sykehus hvor psyk og medisin var slått sammen) og skadet seg, blitt lappet sammen av sykepleier og senere fått kjeft av lege fordi hun opprørte sykepleierene.

Om en pasient skader seg selv(med vilje), hva tenker dere da, hvordan reagerer dere?

Link to comment
Share on other sites

Kan ikke huske at jeg har hatt pasienter som har skadet seg selv, bortsett fra suicidalforsøk da.

Men den reaksjonen venninnen din møtte var jo veldig lite proffesjonell. Opprører sykepleierene, hva er det for et utsagn!!!

Jeg ville stelt sårene, snakket med pasienten, tatt henne på alvor og foreslått henvisning til psykiater/ psykolog.

Hun trenger hjelp, ikke kjeft.

Link to comment
Share on other sites

" Jeg ville stelt sårene, snakket med pasienten, tatt henne på alvor og foreslått henvisning til psykiater/ psykolog."

 

Hun var allerede lagt inn på en psykiatrisk avdeling!

 

Når man jobber i psykiatrien får man en helt annen innstilling til dette! Jeg husker ikke tallene, men antallet som skader seg selv bare for å få oppmerksomhet er kjempehøyt! Noen steder er det bestemt at man bare gir pasienten forbindingssaker og sender dem på rommet. Andre steder steller spl sårene uten noen form for dikkedarer!

 

Etter fire år i akuttpsykiatrien kjenner jeg at jeg rett og slett blir irritert når det snakkes om unge jenter (og gutter) som skader seg selv! I løpet av disse årene var jeg kun borte i en(EN) voksen dame som skadet seg som følge av PTSD. Hun skar seg på ryggen der ingen skulle se det og dette hadde hun gjort i maaange år. Hennes tre barn hadde ingen anelse om at mor var selvskader, de hadde aldri sett noe til det!

 

Men disse unge jentene( er tross alt flest av dem!) som kutter seg opp på håndbaken med en knappenål og forventer masse sympati, smertestillende og beroligende.........

Nei, takke meg til en som faktisk er suicidal! De er tilsnakkenes i det minste

 

 

Høres jeg fæl ut???? Tror nok det!

Link to comment
Share on other sites

OK, forstod ikke at hun var innlagt på psykiatrisk avdeling, men så det nå ;)

Utsagnet fra legen om at sykepleierene blir opprørt syntes jeg ikke noe om.

Jeg har jo ikke peiling på denne pasientgruppen, men hadde hun kommet til meg på kirurgisk avdeling hadde jeg nok reagert slik jeg skrev ovenfor. Ut fra min erfaring og kunnskap hadde jeg måttet det, noe annet ville blitt helt galt. Kom selvfølgelig an på hvor ille det var, men ser for meg at en som blir innlagt har skadet seg relativt mye?

Men jeg ser og forstår det du skriver Kitt, at de må grensesettes.

Du vet jo dette som kjenner pasientgruppen.

Men det må gjøres av helsepersonell som kan det, og det kunne de vel på denne avdelingen.

Link to comment
Share on other sites

Jeg skjønte det som om hun alt var innlegt på psykiatrisk og så skadet seg der!

Trenger ikke være mye eller dypt før det blir mye blod, og det vet disse jentene veldig godt!

 

Grunnen til at legen sa som h*n gjorde, kan faktisk være at det hjelper å ansvarliggjøre disse jentene. Om de ikke vil slutte å skade seg av hensyn til seg selv, så kanskje av hensyn til andre!

Link to comment
Share on other sites

Hadde hun blitt lagt inn pga skadene hadde hun blitt lagt inn på en annen avdeling enn psykiatrisk først.

Og så hadde personalet der ringt psykiatrisk for å få noe personale derfra!

Sykepleiere på medisinsk/kirurgiske avdelinger er som hovedregel livredde for psykiatriske pasienter og tilkaller noen fra psykiatrisk til å sitte fastvakt sååååååå kjapt at du ikke vil tro det!

 

Og det er ikke mye gøy å sitte fastvakt på et fremmed sykehus vakt etter vakt og ingen kommer og avløser deg eller gir deg mat eller drikke eller dopause eller røykepause eller.........

Link to comment
Share on other sites

Hadde hun blitt lagt inn pga skadene hadde hun blitt lagt inn på en annen avdeling enn psykiatrisk først.

Og så hadde personalet der ringt psykiatrisk for å få noe personale derfra!

Sykepleiere på medisinsk/kirurgiske avdelinger er som hovedregel livredde for psykiatriske pasienter og tilkaller noen fra psykiatrisk til å sitte fastvakt sååååååå kjapt at du ikke vil tro det!

 

Og det er ikke mye gøy å sitte fastvakt på et fremmed sykehus vakt etter vakt og ingen kommer og avløser deg eller gir deg mat eller drikke eller dopause eller røykepause eller.........

 

 

Måtte dere sitte fast vakt :o

De årene jeg jobbet på sykehus hadde vi flere ganger psykotiske pasienter, enten kom de fra en psykiatrisk institusjon, eller de kom hjemme ifra. Aldri har vi tenkt på en gang at vi skulle ha hatt en fastvakt fra psykiatrien, nei det ordnet vi opp i selv.

Når vi fikk inn suicidalforsøk, kontaktet vi psykiatrisk avdeling og fikk et tilsyn av psykiater for å vurdere situasjonen. Det var det hele. Ble de vurdert til fortsatt å være suicidale, brukte vi våre vanlige fastvakter fra somatikken.

De psykotiske prøvde vi å takle etter beste evne, og det gikk greit det :)

De pasientene jeg følte meg mest utrygg på var de som kom inn og var i amfetaminrus og deres kamerater.

Særlig hvis de kom inn på nattevakter når vi kun var to på jobb, men vi klarte det også ;)

Men nå jobbet jeg på en avdeling hvor en stor andel av pasientene var innlagt akutt. Vi fikk inn pasienter i alle slags tilstander. Så vi var jo vant til å takle mange forskjellige situasjoner.

 

 

Til slutt Kitt, du har rett. Hadde hun blitt innlagt p.g.a. skadene ville hun selvfølgelig endt på en kirurgisk avdeling.

Men "gjest" du kan kanskje fortelle litt mer, uten at pasienten blir gjenkjent?

Link to comment
Share on other sites

Guest GjestT

Vel, altså, hun var innlagt pga fare for selvskading. Skade seg hadde hun nok gjort uansett,så er det forskjell på å gjøre det alene hjemme og så bli lagt inn, og å være føre var, bli lagt inn først, hvor man har sjansen til å bli stoppet om man ikke klarer stoppe selv?

 

Intressant å lese det dere skriver!

Link to comment
Share on other sites

Måtte dere sitte fast vakt :o

De årene jeg jobbet på sykehus hadde vi flere ganger psykotiske pasienter, enten kom de fra en psykiatrisk institusjon, eller de kom hjemme ifra. Aldri har vi tenkt på en gang at vi skulle ha hatt en fastvakt fra psykiatrien, nei det ordnet vi opp i selv.

Når vi fikk inn suicidalforsøk, kontaktet vi psykiatrisk avdeling og fikk et tilsyn av psykiater for å vurdere situasjonen. Det var det hele. Ble de vurdert til fortsatt å være suicidale, brukte vi våre vanlige fastvakter fra somatikken.

De psykotiske prøvde vi å takle etter beste evne, og det gikk greit det ;)

De pasientene jeg følte meg mest utrygg på var de som kom inn og var i amfetaminrus og deres kamerater.

Særlig hvis de kom inn på nattevakter når vi kun var to på jobb, men vi klarte det også ;)

Men nå jobbet jeg på en avdeling hvor en stor andel av pasientene var innlagt akutt. Vi fikk inn pasienter i alle slags tilstander. Så vi var jo vant til å takle mange forskjellige situasjoner.

Å jada, vi måtte sitte fastvakt! Som regel slapp jeg unna siden vi ikke akkurat hadde overflod av sykepleiere, men har tilbragt mer enn en natt på somatisk sykehus. En natt i en stol på fysioterapeutens kontor!!! Eneste ledige rommet på avdelingen! Uten ringesnor, mulighet for avlastning etc. Det skulle komme noen innom i løpet av natten, så ingen før kl 06, og etter det ingen før dagvakten kom inn kl 0715 for å fortelle meg at fotfølgingen var opphevet!

 

En ting var de pasientene som enten kom fra oss eller som vi kjente godt etter maaaange år, men når de fikk inn førstegangs suicidalforsøk og mente vi måtte sitte fastvakt, for dette kunne de ikke noe med........ :)

 

Det ble gjort et forsøk med at sykepleiere fra somatisk kom på hospitering til oss, men det kokte bort fordi det var for få sykepleiere i somatikken til at de kunne brukes sånn og så var det dyyyyrt! ;):o:angry:

Link to comment
Share on other sites

Vel, altså, hun var innlagt pga fare for selvskading. Skade seg hadde hun nok gjort uansett,så er det forskjell på å gjøre det alene hjemme og så bli lagt inn, og å være føre var, bli lagt inn først, hvor man har sjansen til å bli stoppet om man ikke klarer stoppe selv?

 

Intressant å lese det dere skriver!

 

 

Takk for svar :)

Link to comment
Share on other sites

Å jada, vi måtte sitte fastvakt! Som regel slapp jeg unna siden vi ikke akkurat hadde overflod av sykepleiere, men har tilbragt mer enn en natt på somatisk sykehus. En natt i en stol på fysioterapeutens kontor!!! Eneste ledige rommet på avdelingen! Uten ringesnor, mulighet for avlastning etc. Det skulle komme noen innom i løpet av natten, så ingen før kl 06, og etter det ingen før dagvakten kom inn kl 0715 for å fortelle meg at fotfølgingen var opphevet!

 

En ting var de pasientene som enten kom fra oss eller som vi kjente godt etter maaaange år, men når de fikk inn førstegangs suicidalforsøk og mente vi måtte sitte fastvakt, for dette kunne de ikke noe med........ :)

 

Det ble gjort et forsøk med at sykepleiere fra somatisk kom på hospitering til oss, men det kokte bort fordi det var for få sykepleiere i somatikken til at de kunne brukes sånn og så var det dyyyyrt! ;):o:angry:

 

Det var da leit at de takket nei til hospitering, tenk hvor lærerikt det hadde vært.

Jeg hadde syntes det hadde vært spennende.

 

Nå lurer jeg veldig på om det er vanlig å tilkalle fastvakter fra psykiatrien når man har psykiatriske pasienter på somatiske sykehus. Noen andre her som har erfaring fra dette?

I de fleste tilfeller burde det være helt unødvendig. Alle sykepleiere har jo litt erfaring fra psykiatrien under utdannelsen.

Som sagt vi har ved flere anledninger hatt sterkt psykotiske pasienter innlagt, og jeg har aldri opplevd dette problematisk.

Mulig vi kunne taklet de bedre, men jeg tror ingen led noen nød.

 

 

Hei, nå kom jeg plutselig på at når jeg hadde praksis i psykiatrien så hadde vi en pasient som skulle innlegges på somatisk sykehus i noen dager. Da var personalet helt sikre på at når journalen hennes ble lest ville de bli tilkalt øyeblikelig for å sitte fastvakt ( denne pasienten hadde et mord bak seg) Men etter noen dager var pasienten ferdigbehandlet på det somatiske sykehuset. Da hun ankom det psykiatriske sykehuset var hele personalet overasket over at ingen var blitt kontaktet og bedt om å sitte vakt. Pasienten var frisk fra sin somatiske lidelse og var fornøyd med oppholdet i somatikken.

Så heldigvis er det flere somatiske sykehus som takler dette. men det var jo tydelig at personalet hadde den samme erfaring som deg Kitt.

Men det kommer sikkert an på holdningen på den somatiske avdelingen, og hvilke pasientkategorier de er vant til å ha.

Var det kanskje en spesiel avdeling som var kjappe til å ringe etter dere?

Det var jo også veldig rart at dere måtte sitte fastvakt på pasienter som ikke var deres.

Hadde dere ressurser til det da?

Link to comment
Share on other sites

Så heldigvis er det flere somatiske sykehus som takler dette. men det var jo tydelig at personalet hadde den samme erfaring som deg Kitt.

Men det kommer sikkert an på holdningen på den somatiske avdelingen, og hvilke pasientkategorier de er vant til å ha.

Var det kanskje en spesiel avdeling som var kjappe til å ringe etter dere?

Det var jo også veldig rart at dere måtte sitte fastvakt på pasienter som ikke var deres.

Hadde dere ressurser til det da?

 

Nå er jo psykiatrisk og somatisk sykehus hos oss liksom samme sykehuset, selv om avdelingene ligger i hver sin kommune 15 min kjøretur fra hverandre!

Var ingen spes avd. nei.

Tror de så på en pasient med psykiatrisk historie som psykiatrisk som bare var på besøk i somatikken, at uansett var pasienten psyk, liksom!

 

Var ikke alltid lett å få tak i ekstravakter som ville sitte der heller. En lang periode hadde vi en mann der, men da var vi to fra oss på alle vakter, så de vaktene vår nesten populære.

Ellers ville ingen ha mer enn en vakt der og vi måtte lokke og lure for å få på plass folk.

 

Heldigvis er det jo ikke veldig ofte, men i perioder ofte nok til å bli irriterende.

 

Og særlig når de skriver ut folk til oss nesten rett fra operasjonsbordet med den unnskyldningen at vi er jo sykepleiere, vi også, og burde kunne ta oss av noe somatikk!!!

 

Hvor mange psykiatriske sykepleiere tror du kan nok om hofteproteser feks?

Link to comment
Share on other sites

Det var jo ille at de ble sendt tilbake til dere før de var ferdigbehandlet :)

Sier jo litt når damen som brakk lårhalsen måtte reopereres 2 ganger pga luksasjon.

Ingen hos oss (jeg hadde ferie) ante noe som helst om lårhalsbrudd, hofteproteser og rehabilitering! ;)

Link to comment
Share on other sites

Jeg har vært i praksis på en kirurgisk avd. hvor det kom inn 2 psykiatriske pasienter i løpet av perioden jeg var der, og det ble aldri tilkalt noen fra psykiatrien. Avd. klarte å ta seg av dem selv, uten å mukke.

 

Jeg beveger meg kanskje litt ut på et minefelt nå, men som du sier Kitt, så kan ofte ikke de i psykiatrien noe særlig om lårhalsbrudd og hofteproteser og det er sikkert noe de gruer seg til å behandle når pas. kommer "rett fra operajonsbordet", men det er jo akkurat det samme for de som jobber i somatikken. De gruer seg kanskje til å behandle en pas. med psykiatrisk historie fordi de ikke har noen annen erfaring enn et par uker i praksis under utdanningen. Det er jo sånn at det man ikke er vant med kan virke ubehagelig, og det er veldig forståelig. Men det er jo ikke verre enn å ta en tlf. til den avd. pas. tilhører i utgangspunktet (enten han er innlagt på psykiatrisk og har en somatisk lidelse, eller om han er innlagt på somatisk og har en psykiatrisk lidelse) og få informasjon om hvordan man best kan behandle den/de aktuelle diagnosen(e).. Kan jo være (som så mye annet) at teorien ikke alltid stemmer overens med praksis, men jeg tror det kanskje er altfor lett å problematisere ting i en travel hverdag..

Link to comment
Share on other sites

  • 7 months later...
" Jeg ville stelt sårene, snakket med pasienten, tatt henne på alvor og foreslått henvisning til psykiater/ psykolog."

 

Hun var allerede lagt inn på en psykiatrisk avdeling!

 

Når man jobber i psykiatrien får man en helt annen innstilling til dette! Jeg husker ikke tallene, men antallet som skader seg selv bare for å få oppmerksomhet er kjempehøyt! Noen steder er det bestemt at man bare gir pasienten forbindingssaker og sender dem på rommet. Andre steder steller spl sårene uten noen form for dikkedarer!

 

Etter fire år i akuttpsykiatrien kjenner jeg at jeg rett og slett blir irritert når det snakkes om unge jenter (og gutter) som skader seg selv! I løpet av disse årene var jeg kun borte i en(EN) voksen dame som skadet seg som følge av PTSD. Hun skar seg på ryggen der ingen skulle se det og dette hadde hun gjort i maaange år. Hennes tre barn hadde ingen anelse om at mor var selvskader, de hadde aldri sett noe til det!

 

Men disse unge jentene( er tross alt flest av dem!) som kutter seg opp på håndbaken med en knappenål og forventer masse sympati, smertestillende og beroligende.........

Nei, takke meg til en som faktisk er suicidal! De er tilsnakkenes i det minste

 

 

Høres jeg fæl ut???? Tror nok det!

 

At du høres fæl ute er nå en ting. En annen ting er at du høres totalt uprofesjonell ut! For ikke å snakke om at du har uetiske holdninger. Du sier at du har jobbet fire år i akkutpsykiatri, da må jeg si at jeg er eksra overrasket over at du utviser en total mangel på kunnskap om hva selvskading er, og hva som fører til at pasienter skader seg selv. Jeg har en bror på 33 (ja, det er faktisk ikke bare unge jenter som holder på med dette) som har strevd med selvskadingsproblematikk, og jeg må si at jeg er veldig glad for at han aldri kommer til å bli din pasient. Jeg har også jobbet i psykiatrien, og hos oss er det vanlig at selvskadere får hjelp. Vi jobber med å hjelpe pasienten til å finne andre verktøy de kan bruke for å få utløp for den indre smerten. Når de likevel skader seg, steller vi sårene, følger dem til lege for å få sydd og bruker masse tid på samtale. Det høres kanskje utrolig ut for deg, men det er faktisk mange som blir bedre. Det hender til og med at de får noe beroligende enda de ikke er suicidale. Svelg den, du.

Link to comment
Share on other sites

Husker jeg hadde en ung pasient som hadde forsøkt å skjære av seg halsen for nt gang. Han ble lappet sammen, fikk snakke med psykiateren sin og fikk enerom hos meg. I løpet av natten så oppdaget jeg at han ikke fikk sove, og jeg lurte derfor på om vi kunne ta en prat. Vi snakket om livet og det å ønske å dø, fysiske og psykiske smerter, hvor vanskelig han syntes det var for familien etc. Jeg var på forhånd klar på at jeg ikke var ute etter å skrive en lang rapport, men at jeg rett og slett var nysgjerrig på hvorfor mennesker ønsker å ta sitt eget liv. Vi hadde en utrolig flott samtale og for meg så fremsto han som en reflektert ung mann og ikke bare som psykiatrisk pasient. Vi gjorde til slutt en avtale om at han ikke skulle prøve å ta sitt liv/skade seg så lenge han var på vår avd, noe han også holdt. Han sa til slutt at han sjelden opplevde at noen ville høre på det han sa. De fleste var mer opptatt av sårene og bandasjene.

 

Jeg opplever at suicidale gjengangere/selvskadere gjerne blir oppfattet som litt plagsomme i og med at de opptar masse ressurser. "De vil jo bare ha oppmerksomhet". Tror vel egentlig det hele koker ned til at vi som profesjonelle får kommunkasjonsproblemer i møte med denne pasientgruppen. Det er helt ulogisk at noen ønsker å dø. Kanskje har man et vanskelig forhold til døden selv. Andre argumenter jeg hører er at "jeg er så redd for å si noe som gjør det verre". Noen ganger handler det vel faktisk om å bare være et medmenneske....eller?

Link to comment
Share on other sites

Husker jeg hadde en ung pasient som hadde forsøkt å skjære av seg halsen for nt gang. Han ble lappet sammen, fikk snakke med psykiateren sin og fikk enerom hos meg. I løpet av natten så oppdaget jeg at han ikke fikk sove, og jeg lurte derfor på om vi kunne ta en prat. Vi snakket om livet og det å ønske å dø, fysiske og psykiske smerter, hvor vanskelig han syntes det var for familien etc. Jeg var på forhånd klar på at jeg ikke var ute etter å skrive en lang rapport, men at jeg rett og slett var nysgjerrig på hvorfor mennesker ønsker å ta sitt eget liv. Vi hadde en utrolig flott samtale og for meg så fremsto han som en reflektert ung mann og ikke bare som psykiatrisk pasient. Vi gjorde til slutt en avtale om at han ikke skulle prøve å ta sitt liv/skade seg så lenge han var på vår avd, noe han også holdt. Han sa til slutt at han sjelden opplevde at noen ville høre på det han sa. De fleste var mer opptatt av sårene og bandasjene.

 

Jeg opplever at suicidale gjengangere/selvskadere gjerne blir oppfattet som litt plagsomme i og med at de opptar masse ressurser. "De vil jo bare ha oppmerksomhet". Tror vel egentlig det hele koker ned til at vi som profesjonelle får kommunkasjonsproblemer i møte med denne pasientgruppen. Det er helt ulogisk at noen ønsker å dø. Kanskje har man et vanskelig forhold til døden selv. Andre argumenter jeg hører er at "jeg er så redd for å si noe som gjør det verre". Noen ganger handler det vel faktisk om å bare være et medmenneske....eller?

 

Jeg er opptatt av den gode samtalen med pasienten, så jeg må bare kommentere noe :)

Jeg tror nettopp det at du var nysgjerrig og oppriktig interessert gjorde dette til en flott samtale. Jeg forstår godt pasientens følelser og jeg tror du gjorde en utrolig god jobb. Her ble han møtt av en sykepleier som var oppriktig interessert i han som menneske, kunne snakke åpent og var nysgjerrig på hvorfor han gjorde dette. Slikt merker man fort. Her ble det inderlighet og ikke en ytterlig samtale der man er opptatt av å si de rette ting. Det er når man klarer å bruke seg selv på denne måten man virkelig gjør en god jobb etter min mening.

Link to comment
Share on other sites

At du høres fæl ute er nå en ting. En annen ting er at du høres totalt uprofesjonell ut! For ikke å snakke om at du har uetiske holdninger. Du sier at du har jobbet fire år i akkutpsykiatri, da må jeg si at jeg er eksra overrasket over at du utviser en total mangel på kunnskap om hva selvskading er, og hva som fører til at pasienter skader seg selv. Jeg har en bror på 33 (ja, det er faktisk ikke bare unge jenter som holder på med dette) som har strevd med selvskadingsproblematikk, og jeg må si at jeg er veldig glad for at han aldri kommer til å bli din pasient. Jeg har også jobbet i psykiatrien, og hos oss er det vanlig at selvskadere får hjelp. Vi jobber med å hjelpe pasienten til å finne andre verktøy de kan bruke for å få utløp for den indre smerten. Når de likevel skader seg, steller vi sårene, følger dem til lege for å få sydd og bruker masse tid på samtale. Det høres kanskje utrolig ut for deg, men det er faktisk mange som blir bedre. Det hender til og med at de får noe beroligende enda de ikke er suicidale. Svelg den, du.

Jeg svelger gjerne kameler, jeg, men ikke i denne sammenheng!

At du dømmer meg som uetisk og uproffesjonell ut i fra et par kommentarer, sier mer om deg enn om meg!!!!

 

Jeg har tilbrakt maaaaange netter i lange samtaler med selvskadende pasienter i alle kategorier, jeg har renset sår og tilkalt lege, jeg har trøstet og medisinert, jeg har holdt hånden og sittet fastvakt!

Som nattevakt hadde jeg ikke så mye med selve behandlingsregimet å gjøre, jeg kunne bare være der! Og det var jeg, alltid!

Link to comment
Share on other sites

Jeg svelger gjerne kameler, jeg, men ikke i denne sammenheng!

At du dømmer meg som uetisk og uproffesjonell ut i fra et par kommentarer, sier mer om deg enn om meg!!!!

 

Jeg har tilbrakt maaaaange netter i lange samtaler med selvskadende pasienter i alle kategorier, jeg har renset sår og tilkalt lege, jeg har trøstet og medisinert, jeg har holdt hånden og sittet fastvakt!

Som nattevakt hadde jeg ikke så mye med selve behandlingsregimet å gjøre, jeg kunne bare være der! Og det var jeg, alltid!

 

Ja, men da er jo alt såre vel? Svaret mitt kom som en følge av det du skrev først. Når du nå kommer med flere opplysninger om hvordan du behandler disse pasientene, ser jeg at du er mer kompetent enn du ga uttrykk for i første runde. Det at du blir dømt, er ikke rart når du svarer på en tråd i et forum. Så vidt jeg kunne se, hadde du null respekt for de som selvskader. Du kan ikke forvente å ikke bli tatt på ordet når du hiver deg inn i en debatt. Uansett, jeg vil ikke krangle. Du er sikkert en førsteklasses sykepleier, men jeg synes likevel du ga uttrykk for noen holdninger i forhold til selvskadere i ditt første innlegg jeg ikke synes hører hjemme noe sted.

Link to comment
Share on other sites

  • 4 years later...

Kitt: Dette er bare direkte uetisk. Du motsier også deg selv her på det siste innlegget ditt. Tror du må lese mer om selvskading du. Hvor har du hørt/fått bekreftet det høye tallet på selvskadende mennesker der kun er ute etter oppmerksomhet og burde oversees? Kan du finne fram denne referansen slik at man kan se det svart på hvitt? Uansett: Om det skulle være fakta det du sier om selvskadere (noe det ikke er, det er en gammel myte) så vil det uansett være noe fryktelig galt? Hvem lager blødende smertefulle sår på seg selv for å bli sett?

Link to comment
Share on other sites

  • 1 year later...
Guest §3.2 psykiatrisk pasient

Til Kitt.

 

Jeg skal prøve å være i det minste litt konstruktiv, men jeg får lyst til å kaste opp av det du skriver!

Hvis det største problemet ditt er å sitte K.O. Og ikke bli avløst fordi du ikke får tatt deg en jævla røyk, så har du et sinnsykt stort personlig problem og IKKE NOE i helsevesenet å gjøre!

 

At du sier at tallet på pasienter som skader seg for oppmerksomhet er skyhøyt, så vil jeg gjerne se kildene dine selv om posten din er fra 2009. Regner vel med at statistisk sentralbyrå har noe registrert der siden du kan hevde slike utsagn. Og imens vi er inne på temaet selvskading som du virkelig er ekspert på og sannsynligvis også andres impulser og affekter, så regner jeg vel også med at de pasientene som skader seg for oppmerksomhet forteller at det er for oppmerksomhet også?

 

Er det en subjektiv opplevelse eller er det statistikk du viser til?

 

Jeg vil faktisk også legge til at jeg er en av de unge jentene som skader og skader seg selv fordi smerten innvendig er så for jævlig å bære. Og jeg tenker også på dere helsepersonell at det er det dere synes jeg fortjener. At jeg er verdiløs og en drittunge som fortjener å bli mishandlet. Og jeg kan vel legge til at jeg er diagnostisert med kompleks PTSD, men det avgjør for faen ikke om jeg skader meg for oppmerksomhet eller ikke?

 

All selvskading er alvorlig uavhengig om det er å sulte seg, rispe seg, kutte seg eller andre ting som er destruktive mot en selv! Så lenge det er destruktivt mot en selv så er det selvskading, og det bør faen ikke du som helsepersonell på psykiatrisk avdeling bagatellisere? Du trigger fram følelser som får andre mennesker til å tenke at de må kutte seg dypere eller skade seg mer alvorlig for at det skal være "godkjent". NETTOPP på grunn av slike sinnsyke ytringer som du kommer med og den bagatelliserende retorikken du bruker som smålig gjør mennesker som allerede føler seg små!

 

Kitt, det må jo være så jævlig synd på deg som sitter der og er frisk psykisk (eller kanskje ikke?) imens pengene ruller inn og du må passe på et menneske du overhodet ikke har interesse for om livet kan reddes eller ikke på. Huff, så utrolig synd det er på deg.

 

Det virker også på en måte som at du skylder på pasienten og personens psykiske helse fordi DU måtte sitte fastvakt. Er det noen som leter etter sympati her så er det vel deg? For måten på å gjøre seg til et offer IMENS DU FÅR BETALT FOR DET er faen i meg provoserende. Du hadde vel sikkert planlagt jobb den dagen du skulle sitte også? Er du regelrett sint fordi du ikke kan sitte på personalrommet med kaffekoppen din og snakke dritt om andre pasienter som er innlagt imens du tjener penger fordi det er det eneste stedet du kan misbruke taushetsplikten din uten å bli straffet med bøter? For det virker virkelig sånn med måten du representerer deg på.

 

Jeg har strevet med selvskadingsproblematikk siden jeg var 11 år til den dag i dag hvor jeg er 20, og om du jobber i ungdomspsykiatrien eller voksenpsykiatrien vet jeg ikke, men jeg håper jeg ALDRI vil bli din pasient. 4 år i psykiatrien, sier du? Er vel ikke mye som har lagret seg mellom ørene på deg tenker jeg?

 

Du sier du har trøstet og stelt pasienter, men etter det du skriver så tror jeg at det må være en ufattelig falsk omsorg du viser og du innerst inne er forbanna for at du "må behandle en oppmerksomhetssyk drittunge som skader seg med knappenål". Det er i hvert fall sånn det virker etter "et par innlegg". Vet ikke om du har fått det med deg, men det er også noe som heter førsteinntrykk. Og førsteinntrykket til flertallet her er at du er uprofesjonell og forøvrig også kynisk.

 

Det er mange som slenger piss til andre mennesker og er regelrett jævlig, men går i kirka på Søndager og ber til Gud. Det vil ikke si at de er gode for det, skjønner du. :-)

 

Og ja, du høres fæl ut, men ikke minst uprofesjonell! Mennesker som deg skulle vært sparket fra stillingen sin.

 

YUCK!

Link to comment
Share on other sites

  • 1 year later...
  • 3 months later...

En selvskader som også er sykepleier skriver en kronikk om hvordan hun som pasient  blir møtt i psykiatrien:
https://www.nrk.no/ytring/pasientene-ingen-vil-hjelpe-1.13767017

Hun skriver at det ikke er mye hjelp å få. Psykiatrien avviser henne med begrunnelse av hensyn til personalet. Videre står det at selvskading er en risiko for selvmord og mange selvskadere går med selvmordstanker. Det kan også gi avhengighet, da det gir en endorfinfrigjøring. 

I USA er 4 prosent av den voksne befolkningen selvskader. Forferdelig om en så stor pasientgruppe, som virkelig sliter med store problemer, føler seg forsømt av helsevesenet.

 

Link to comment
Share on other sites

  • 1 month later...

Skremmende holdninger, håper vedkommende over her har sluttet i helsevesenet eller lært litt om selvskading og evt dissosiasjon. Håper ingen av mine havner på institusjonen du jobber dersom de blir syke...

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy