Jump to content
Sykepleiediskusjon
Sign in to follow this  
Guest Stine

Mistrives i sykehuspraksis

Recommended Posts

Guest Stine

Praksisperioden jeg så mest frem til av alle ble dessverre ikke som jeg hadde sett for meg. Jeg har to veiledere, den ene har jobbet på sykehus i snart 30 år og er ganske "tøff". Den andre er endel yngre, og har jobbet på sykehus i ca. ti år. Det er vel den mest rutinerte veilederen som i størst grad bidrar til at jeg ikke trives så godt, i tillegg til at jeg har lite erfaring og føler meg litt utenfor.

Jeg blir ofte kastet litt inn i prosedyrer, og det virker som om veilederen aldri blir helt fornøyd. H*n synes alltid at jeg bør gjøre mer, mer, mer, være enda mer spørrende, ta enda mer initiativ. Jeg henger meg på alle på avdelingen hvis de skal utføre noen spesielle prosedyrer, og sier uten unntak ja til å prøve nye prosedyrer etc. selv. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre annerledes, og det føles frustrerende. Jeg prøver å fortelle hva jeg tenker, men blir nesten avblåst hver gang.

Jeg kan observere en prosedyre, og så kan det gå en uke før jeg blir bedt om å gjøre det igjen. Selv om jeg får det til får jeg sjelden ros, bare det som kunne ha vært gjort annerledes påpekes. Dette har ført til at jeg blir ganske anspent og nervøs i samarbeid med denne veilederen, og jeg synes det er veldig ekkelt. Jeg er vant til å være flink på jobb og få til ting, nå føler jeg meg litt som en tomsing som bare er i veien. Jeg har ikke så mye erfaring fra før av, så det skal lite til for å "knekke meg", jeg mister raskt troen på meg selv hvis jeg aldri får en bekreftelse på at det jeg gjør er bra.

Veilederen sier også at h*n ønsker å observere at jeg gjennomfører et helkroppsstell fra start til slutt, for å bedømme hvordan jeg gjør det. Det er greit nok, stell er noe jeg føler meg trygg på fra tidligere praksis og sommerjobb på sykehjem. Men nå gruer jeg meg selv til dét, jeg vet at det kommer til å være noe h*n vil sette fingeren på. Dessuten er det få pasienter som trenger denne typen stell på avdelingen jeg er i, de fleste steller seg selv eller får litt hjelp til ryggvask etc. når de er på toalettet. Jeg ser nesten ikke poenget i at det skal være så stort fokus på stell, ingen av de andre studentene har utført slikt stell med samme fokus på avdelingen. Jeg så for meg at jeg var der for å lære noe videre fra stell, og det var jo det som engang virket så spennende.

 

Jeg er snart halvveis i praksisperioden, og hittil har dette vært noen veldig kjipe uker. Jeg sover dårlig, og går hele tiden rundt og revurderer hele studievalget. Jeg så frem til en praksis som ville vise min kanskje fremtidige jobb, istedetfor er jeg vel egentlig robbet for gleden og motivasjonen til å fortsette. Jeg drømmer om det om nettene, og tårene presser på bare jeg tenker på det, for jeg er så skuffet.

Har noen forslag til hva jeg kan/bør si fra om, og har noen andre gode eller liknende erfaringer så setter jeg stor pris på svar.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Stakkars deg, dette var veldig leit å lese. Den veilederen man får har så utrolig mye å si for trivselen. Det er så vondt når man blir usikker og det skal så lite til i en slik sårbar situasjon som en student er i. Dessverre er det slik at enkelte veiledere glemmer helt hvordan det var å være student, og det er veldig trist.

Kan du gjøre det slik at du i hovedsak følger vaktene til den andre veilederen,eller har de kanskje ganske lik turnus?

Hvis ikke det går, ville jeg tatt opp dette med læreren, kanskje dere sammen kan ha et møte med veilederen om hvordan du føler det, at du blir usikker av oppførselen hennes, snakke om målene dine og hva du skal fokusere på nå i denne praksisperioden.

Håper det ordner seg for deg!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Stine

Stakkars deg, dette var veldig leit å lese. Den veilederen man får har så utrolig mye å si for trivselen. Det er så vondt når man blir usikker og det skal så lite til i en slik sårbar situasjon som en student er i. Dessverre er det slik at enkelte veiledere glemmer helt hvordan det var å være student, og det er veldig trist.

Kan du gjøre det slik at du i hovedsak følger vaktene til den andre veilederen,eller har de kanskje ganske lik turnus?

Hvis ikke det går, ville jeg tatt opp dette med læreren, kanskje dere sammen kan ha et møte med veilederen om hvordan du føler det, at du blir usikker av oppførselen hennes, snakke om målene dine og hva du skal fokusere på nå i denne praksisperioden.

Håper det ordner seg for deg!

 

Tusen takk for svar. Den andre veilederen min har dessverre endel fri, og noen vakter jeg egentlig skulle hatt sammen med henne har blitt byttet ut mot vakter med den andre veilederen. Men jeg skal prøve å få flest mulig like vakter som den andre veilederen, føler hun møter meg mer på det stedet der jeg er nå og tar ting i et passende tempo. Det var en lettelse å gå sammen med henne etter å ha hatt de første vaktene mine sammen med den andre veilederen. Jeg føler ikke at jeg kan ta dette opp sånn uten videre, for jeg tror ikke h*n er så imøtekommende på dette temaet, det virker iallefall ikke slik. Det siste jeg vil er å føle meg enda mer under lupa.

 

Blir bare så trist og oppgitt når jeg etter endt vakt føler jeg har gjort en god jobb og deltatt i mange nye prosedyrer, hatt endel ansvar for pasienter alene og slikt etter såpass kort tid (har hatt åtte vakter der hittil, 18 igjen), men likevel går med en følelse som er alt annet enn god. Jeg vet jeg kan, jeg har gjort det bra i tidligere praksis og fått mye skryt i jobbsammenheng samt at jeg har gode karakterer. Jeg er også interessert i det faglige, særlig anatomi og fysiologi. Elsker å være med på legevisitter o.l. og gleder meg til å se på operasjoner etterhvert. Men som sagt skal det lite til for at jeg blir usikker på meg selv. Jeg begynte på studiet ved et sammentreff, og hadde ingen erfaring fra helsearbeid fra før av. Jeg kan derfor til tider undervurdere meg selv ift. andre som kanskje har jobbet mye og er mer rutinerte enn meg.

Jeg prøver å ta på meg et tøft ansikt og møte dagen med en supermotivert innstilling, men det er vanskelig. Det verste er å gå og grue seg dager i forveien til jeg skal dit igjen. Det er rett og slett utrolig kjipt, hehe.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Uff, dette er ikke måten å behandle studenter på. Skjønner godt at du blir lei deg og usikker, veilederen har utrolig mye å si for hvordan praksis perioden blir. For meg høres det ut som du er en pliktoppfyllende og ansvarsfull student. At du blir behandlet på denne måten må du ikke akseptere, alle har rett til å enten få byttet veileder ellers så må du snakke med lærer fra skolen og avdelingssykepleier. Det er viktig at dette blir tatt tak i med tanke på studenter som får henne i ettertid. Det å være i sykehus praksis er nytt og skummelt for mange og behovet for gode tilbakemeldinger og trygghet fra veileder er enormt viktig for studenters utvikling.

 

Til sist: Ikke mist troen på deg selv, det er ikke deg det er noe galt med men veilederen din som forhindrer deg i å bli trygg i avdelingen og dermed også reduserer muligheten din til å lære og gi deg følelse av at du mestrer.

 

Håper dette ordner seg for deg.

 

Lykke til :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

JEg hadde det eksakt likt i min første sykehuspraksis, det her vært de mest grusomme 10 ukene i hele utdanningsløpet mitt - og det har ført til at jeg gruer meg som en HUND til jeg skal i praksis på sykehus igjen i Januar.

Jeg gråt, slet og jobbet meg igjennom de ukene - klarte overhodet ikke å slappe av, var sint og nervøs når jeg ikke var på praksisplassen - helt PYTON rett og slett.

 

 

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, annet enn å forsette å jobbe som du gjør, skravle hull i hodet på veilederen din om alt du observerer og alt du tenker kan være både viktig og uviktig - reflekter over egne handlinger, om det var noe du syntes du gjorde bra eller mindre bra, hva du skal jobbe med mer til neste gang osv..

 

Det går over - og du blir sterkere og lærer MYE av disse forferdelige tidene - heldigvis er ikke alle praksisene slik!

 

Jeg sto takketvære min andre veileder som så alle de gode kvalitetene mine, og som husket på at jeg var 2. årsstudent og ikke ferdig utlært..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Så trist å lese Stine. Alle kontaktsykepleiere burde ta seg i nakken og tenke seg om på hvordan de behandler studentene sine! Blir sint av å lese dette! Når jeg gikk på studiet var det MANGE som droppa ut nettopp på grunn av dette som du skriver. Men hold ut, det er i slike vanskelige praksisperioder du blir sterkere og vokser. Tenk når du kan se tilbake på den når du er ferdig utdannet. Da kan du bare le av det hele også har du en fordel med at du vet hvordan du IKKE skal behandle dine kommende studenter. Forhåpentligvis opplever du bare bedre perioder etter denne :) Det høres ut som du er en god og dyktig kommende sykepleier.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Stine

Stine her, tusen takk for så mange støttende og gode svar... Det har heldigvis gått bedre etter at jeg bestemte meg for å bare ignorere veilederens eventuelle spydige kommentarer og slikt, og heller bare kjøre på og stole på meg selv. Fikk sagt fra litt om hva jeg tenkte, og passer på å si fra hvis noen sier ting som jeg oppfatter dårlig osv. Merker hvor utrolig mye veileder har å si ja, jeg har f.eks. ikke lært enkelte prosedyrer like nøyaktig som andre, da min veileder er såpass varm i trøya (noe h*n selv har påpekt flere ganger).

Har også snakket med flere studenter som opplever litt det samme, f.eks. hvis noe er plassert feil på lager etc. så kan kommentarer som "hvilken student har satt den der" osv. komme. Selv om det ikke var noen av oss studentene som hadde "skylden" for det... Ikke særlig hyggelig når man er så fersk.

Men det har altså gått bedre, og denne uken fikk jeg observere operasjon også. Noe jeg gledet meg veldig til på forhånd, og det var en fin opplevelse. Kunne ha tenkt meg en videreutdanning mot operasjon, anestesi eller intensiv, synes miljøet der virker bedre enn på de større avdelingene. Blir raskt mye snakking og feil fokus der, det er iallefall mitt inntrykk. Jeg liker vel bedre å ha fokus på færre pasienter i samarbeid med kirurger, leger etc. I tillegg er det rent kliniske det som trakk meg mot denne utdanningen og yrkesvalget.

Er over halvveis i praksis nå, så jeg skal holde ut og stå på mitt! Og må bare si at det føles like bra hver gang jeg sier fra om ting, ikke alle er vant til det fra studenter tror jeg... :-P

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er enkelte sykepleiere som "glemmer" at veiledning av studenter faktisk er opplæring av våre framtidige kolleger. Det må være ydmykhet og respekt i disse møtene, både hos sykepleieren og studenten. Lykke til i praksis!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You are posting as a guest. If you have an account, sign in now to post with your account.
Note: Your post will require moderator approval before it will be visible.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy