Jump to content
Sykepleiediskusjon

Når familie, venner eller naboer legges inn på din avdeling


NurseB

Recommended Posts

Jeg satt og funderte litt på dette tidligere i dag, og lurer på hvordan rutinene er når familie, venner eller naboene til en sykepleier legges inn på den avdelingen h*n jobber? Tror ikke jeg hadde vært helt komfortabel med å være sykepleier for noen som står meg såpass nært. Dette avhenger kanskje litt av hvilken avdeling man er på, men generelt sett tror jeg kanskje det blir litt for intimt, og dermed vanskeligere å ha en pasient/sykepleier-relasjon til noen som man er vant til å ha annen omgang med.

 

En annen ting er jo det at dersom man ikke er sykepleier for vedkommende, er man jo fremdeles i avdelingen og lurer kanskje på hvordan det går, spesielt med familiemedlemmer, tenker jeg. Man bør vel holde seg tilbake og passe på egne pasienter selv om man kanskje har lyst til å gå inn på rommet og ta en prat. Et lite dilemma kanskje..

 

Har dere vært borti noen slike tilfeller, på egne eller andres vegne? Og hvordan gjorde dere det?

Link to comment
Share on other sites

Dette har jeg vært borti mange ganger!

Første tilfelle var tanten min. Jeg var helt nyutdannet og sitter og tar imot rapport. Jeg ble helt paff da jeg hørte de lese opp navnet på tanten min, kunne nesten ikke tro mine egne ører. Hun var blitt akutt syk. Hun ble overflyttet til en annen avdeling dagen etter, da hun hadde en annen diagnose enn den man først trodde. Dette var en veldig vanskelig situasjon for meg, helt ny var jeg jo også. Det var en annen sykepleier som tok seg av henne, men jeg snakket jo mye med både henne og onkelen min. Det er nok naturlig at andre tar stellet, men den syke vil nok føle det rart om du ikke kommer litt ekstra innom og hører hvordan det går.

Senere har jeg opplevd å få inn gamle klassekamerater, venner, bekjente og kollegaer.

Link to comment
Share on other sites

Ja innen psykiatrien må dette være ekstra tøft. Godt pasienter med nære relasjoner ble lagt på en annen avdeling.

Kom til å tenke på når man har nære pårørende eller bekjente som pasienter. Da er det ikke alltid like enkelt på vakter hvor man er eneste sykepleier, da kan man jo ikke overlate ansvaret til andre. Tenker spesielt på intime prosedyrer som må utføres, som kan oppleves ubehagelig for pasienten, men det går på et vis det også. Men man kan jo i en slik situasjon gå til en annen avdeling og "låne" en sykepleier til å utføre prosedyren Tror de fleste vil ha forståelse for det.

Link to comment
Share on other sites

  • 1 year later...

Der jeg jobber tar vi hensyn til det. Jobber på legevakt, så jeg opplever mange ganger at det kommer folk jeg kjenner innom med store eller små problemer. Jeg tar f.eks. ikke ekg eller andre prosedyrer som krever avkledning av venner/familie, men blodprøver kan jeg godt ta.

Opplevde at jeg måtte ta blodprøver av svigermor (som også er sykepleier på samme sted) en gang, fordi det ikke var noen andre der som kunne ta den akkurat der og da, og det var skikkelig ubehagelig. Hun var jo våken og klar, men det var ikke gøy å være der samtidig som legen spurte hun flere intime spørsmål. Blandingen pårørende/sykepleier/kollega var veldig vanskelig i ettertid med tanke på å skille mellom hvilken informasjon jeg hadde fått vite i de forskjellige situasjonene.

Link to comment
Share on other sites

Ja det var jo ekstra kjedelig at du fikk svigermor som pasient, og at hun ble stilt intime spørsmål mens du var til stede.

Det var jo vanskelig for begge parter.

 

Det gikk greit for vår del, og jeg tror at hvis legen hadde vært klar over det hadde han latt være å spørre om det. Han måtte jo uansett forholde seg til hun både som kollega og lege og tenkte at jeg "kun" var kollega. Men det som faktisk var vanskeligst å skille mellom hva hun sa til med i hvilken situasjon og hva jeg fikk vite av samboeren min. Som når han sier noe til meg, og det ikke stemmer med det legen sa til meg/oss på vaktrommet. Og litt sånne ting. Hun ble innlagt, og dagen etterpå lurte jo veldig mange av våre kollegaer på hvordan det gikk med hun. Måtte faktisk sende melding til hun å spørre hva jeg skulle si når folk spurte om "sånn og sånn". Rett og slett fordi jeg ikke viste hvordan jeg skulle svare. Både ifht taushetsplikt og ifht folkeskikk. Heldigvis satt hun bare pris på at jeg gjorde det, og da ble ting litt lettere.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy