Bytte jobb eller ikke? Sykepleier med dårlig samvittighet...

[Guest Tina]

Jobbet i vikariat på sykehus tidligere og kjente vel at det var der jeg ønsket å være, men fikk tilbud om fast stilling på demensavdeling og takket ja da det var lite andre aktuelle jobber. Jeg trives godt med pasientgruppen og kollegene mine, men det er frustrerende å være alene som sykepleier nesten hver vakt. Det er så og si alltid veldig travelt, og jeg merker at jeg begynner å ta snarveier og kan bli veldig sliten både psykisk og fysisk etter en arbeidsuke. Kan bli helt mett av yrket og lure på hvorfor jeg ble sykepleier!

Hovedvekten av ansatte er som forventet hjelpepleiere og ufaglærte- de fleste er veldig dyktige, men har jo ikke samme kunnskap og grunnlag for å kunne vurdere og utføre ulike prosedyrer for eksempel. Så jeg føler et enormt ansvar, og blir fortvilet når det skorter på helt grunnleggende ting. Jeg skriver avvik og tar det opp, men ingenting skjer

 

Det å gå i full stilling på en slik institusjon er vel mer krevende enn det jeg så for meg, ut ifra hva som gjør at jeg vil jobbe som sykepleier. Nemlig det å være i et oppdatert og "drillet" team, være god og gjøre det "etter boka" (om tid og rom tillater det).

For litt siden ble det utlyst vikariat igjen på sykehuset, på en avdeling der jeg søkte jobb tidligere. Jeg tenker automatisk at det vil være utrolig lærerikt for meg å jobbe der i to år fremover. Men samvittigheten gnager i forhold til å skulle si opp jobben på demensposten, jeg vet at det blir krise der om jeg slutter. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

[Guest Maria]

Først og fremst, tenk på deg selv for det er ikke ditt problem om det blir krise. Jeg er selv i en fast stilling som sykepleier som har vært ubemannet i lang tid. Jeg har knapt vært her noen måneder og det er alt for mye for en person å gjøre, så jeg leverer oppsigelse i det øyeblikket jeg finner meg ny jobb. Ingen er tjent med folk som ikke trives på jobb