Nyutdannet- gruer meg til å gå på jobb

[Guest Linn]

Har hatt rundt 15 vakter i min nye jobb som sykepleier på en korttidsavdeling. Ferdigutdannet nå i juni. For det meste har det gått greit, jeg har hatt en annen sykepleier med meg på endel vakter og har følt mestring. Tenkt at "dette skal jeg klare", og at jeg skal bli en god sykepleier. Men nå gruer jeg meg til hver vakt, spesielt dagvaktene. Jeg har jobbet lite ved siden av studiet, og har vært mye i psykiatri i praksis nå på sisteåret. Så det er en stor overgang å ha medisinansvar og helt andre typer pasienter med andre behov.

Det er nå ferieavvikling, så ofte er jeg én av kanskje to-tre sykepleiere på hele huset. Jeg føler meg usikker og inkompetent- det er så mye jeg aldri har vært borti før. Det kan være alt fra ulike typer forflytning, medisiner, blodprøver, apparater. Jeg kan jo ingenting virker det som? Og nå sliter jeg med å få sove før dagvaktene. Ligger og tenker på alt jeg skal gjøre neste morgen, "hvordan var den prosedyren igjen", "er det noen andre sykepleiere jeg kan spørre", "bør jeg kunne dette nå". Kjenner det knyter seg i magen når jeg ser at det er satt opp f.eks. møter eller blodprøver når jeg er eneste sykepleier på vakt. Får så lite informasjon om rutiner. Her en dag ringte f.eks. sykehjemslegen bort og spurte om det kom en sykepleier bort snart, det var jo legevisitt. Jeg visste ikke hvilke papirer og hvilken informasjon jeg skulle ha med engang. Følte meg som et eneste stort spørsmålstegn der jeg satt, mens legen spurte i vei om pasienter jeg knapt har observert i forhold til stell og allmenntilstand.

Alt jeg vil er å trives i jobben min, som jeg jo er veldig avhengig av i forhold til økonomi. Opplever det som utrolig surt og ekkelt at det har blitt slik. Blir så sliten av å være der kjenner jeg, jeg går anspent og venter nesten bare på at det skal dukke opp noe som jeg ikke kan slik at jeg "dummer meg ut". De vaktene der det har gått bra har jeg gått litt sammen med bakvakter som har årevis med erfaring. De har tatt meg godt imot og vist meg ting på en fin måte. Men så har det også vært andre kolleger som kan komme med kommentarer som "å, har du ikke vært borti dette heller du da?"

Jeg får katastrofetanker og tenker at jeg rett og slett må finne meg et annet yrke, for dette er ikke noe gøy. Føler et stort ansvar og mye press. Når jeg i tillegg ikke sover før dagvaktene da "alt skjer", blir det ekstra tungt. Hva skal jeg gjøre... Fortvilt.

[Ina]

Her tenker jeg det skorter på opplæringen. Har du fått opplæring i de ulike nye prosedyrene og hvordan rutinene er på avdelingen? Slik som legevisitt er det veldig greit å få hjelp til å forberede, så man ikke opplever det slikt som du gjør. Arbeidsgiver og kolleger kan ikke ta for gitt at du kan alt som skjer på avdelingen, slik er ikke sykepleiestudiet. Det er relativt tilfeldig hva man kommer borti i praksis, avhengig av praksisstedet.

Jeg tenker at du bare må fortsette og spørre, for du skal ha lov til å være ny på avdelingen :-) Ikke ta deg nær av det det andre på avdelingen sier, bare fortsett å spør, bruk PPS (eller hva dere har) aktivt for å lese om prosedyrer, før du gjør dem. Lykke til videre :-)

[santi]

Signerer den ovenfor her! Ta en prat med nærmeste leder og be om mer opplæring. Man kan ikke alt i starten på nytt sted, og ihvertfall ikke som nyutdannet. Det å tørre å spørre om hjelp og ikke minst å oppleve at man blir hørt om man ber om hjelp er utrolig viktig! Vi er ihvertfall tydelige på det her. Det høres ut som det er en ukultur hos enkelte av de du har jobbet med og slik skal det ikke være. Håper det bedrer seg for deg!