Sykehuspraksis

[Charming]

Jeg er ute i min første sykepleiepraksis, men kjenner jeg opplever en enorm skuffelse! Har gledet meg skikkelig til dette halvåret - og tror/trodde at sykehus var "mitt element". På avdelingen jeg er (kir sengepost) er det imidlertid nye folk HELE tiden så jeg føler aldri jeg blir kjent, og at hver gang jeg kommer i praksis må jeg starte fra scratch som om det var min aller første dag. Jeg klarer ikke huske pasientene fra hverandre, synes det er lite rom for å prate med de, og synes generelt ikke jobben som sykepleier på en kirurgisk sengepost virker som så veldig omsorgsoppgave. Vi flyr jo bare ut og inn med antibiotika og medisiner.. Er det sånn over alt?

 

Jeg mistrives ikke direkte heller. Læreren fra skolen er ålreit, og sykepleieren min er også greit hyggelig og lar meg gjøre prosedyrer osv. Litt vanskelig å forklare, men jeg føler at alle rundt meg sier de har det så inderlig bra, og at de lærer så mye og stortrives - mens jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men jeg har det ikke noe særlig bra om dagen. Føler meg også litt ensom på avdelingen selv om vi faktisk er to sykepleierstudenter der. Gleder meg bare til alle disse ukene på den nåværende avdelingen skal gå over og være ferdig..

 

Er det flere som har følt det sånn? Evt noen som har noen tanker de kan dele med meg? :\

[trinity89]

Hei Hvor lenge har du vært ute i praksis?

Jeg var i min første sykehuspraksis i høst på en kirurgisk sengepost, og jeg følte stor frustrasjon. Det var en utrolig travel periode (ortopedisk sengepost + veldig kald og glatt periode = travelt!), og jeg følte jeg bare løp etter sykepleieren, uten å ha blitt vist rundt på avdelinga, blitt forklart avdelingens rutiner, osv. Det var også mange sykemeldinger i denne perioden, og jeg gikk stadig med en ny sykepleier og dermed på forskjellige grupper (det var to grupper på denne avdelinga som hadde ansvar for "sine" rom). Jeg følte derfor at jeg ikke fikk styring på rommene, jeg forvekslet rom og når vi skulle skrive i journalen når vakta var slutt hadde jeg vanskeligheter med å "skille" noen pasienter fra hverandre, f.eks hvis det lå to eldre damer, begge med FCF i "samme" seng på to identiske rom som lå ved siden av hverandre (tenk seng 3-1 og seng 4-1). Jeg gråt noen ganger i bilen på veien hjem, fordi jeg følte jeg ikke fikk det til og fordi jeg følte så stor frustrasjon over å være så ny og uerfaren på en såpass travel avdeling. Det gjorde ikke saken bedre at jeg måtte ha den første halvparten av perioden min et annet sted, så da jeg kom på denne avdelingen så kom jeg 5 uker etter de andre studentene som var der. Jeg sammenlignet meg veldig med dem, og følte at jeg lå milevis bak dem når det kom til prosedyrer og kunnskap om de mest typiske diagnosene, osv. Men det gikk seg til etter noen uker...! Jeg måtte bare gi meg selv tid. Jeg tenker det kanskje er noe sånt du også føler, og at det kommer til å gå bedre etterhvert. Når det gjelder omsorgsbiten, så observerte jeg mye av dette selv. Kontaktsykepleieren min hadde gruppelederrollen hele perioden jeg var i praksis, og ho løp fra vaktstart til vaktslutt, flere dager hadde ho ikke tid til lunsj engang. For hennes del var det såvidt tid til medisinutdeling og legevisitter, alt utover det ble det rett og slett ikke tid til. Fikk imidlertid inntrykk av at selv om de andre sykepleierne også opplevde tidspresset, så hadde de større mulighet til å utøve mer omsorg.

Vet ikke om dette babbelet var til noe hjelp, men håper det hjelper å høre at andre også har opplevd frustrasjon