praksis i psykiatri og egne erfaringer

[Guest gjest]

hei!

 

Jeg har nå begynt i praksis i psykiatrien, noe jeg har grudd meg til lenge. Jeg er selv plaget med angst og har aldri vært begeistret for psykiatri. Er kommet på en fin plass og har en flink veileder, men kjenner det fortsatt på kroppen at det er ubehagelig. Vi skal være der i 2 mnd, noe jeg synes er lenge. Er det noen her med egne erfaringer? Akkurat nå skulle jeg ønske jeg fikk fritak og heller skrive oppgaver eller noe. Samtidig forstår jeg at jeg må møte folk med psykiske problemer ute i arbeidslivet, men det blir liksom for mye når det er bare psykiatri.

[Cathrine]

Jeg har ingen annen erfaring fra psykiatrien enn det du får nå. Da jeg startet min praksisperiode følte jeg som deg. Jeg kom på en subakutt avdeling med mye psykoser og enkelte av pasientene kunne være utagerende til tider. I begynnelsen gruet jeg meg til å dra på jobb, men etterhvert gikk det bedre og jeg opplevde en mestringsfølelse.

Jeg valgte å følge opp en pasient, men hadde selvfølgelig endel å gjøre med de andre også. Men fordi jeg hadde hovedfokuset på min pasient ble det ikke så voldsomt. Jeg lærte mye og det var spennede å følge denne pasienten. Etterhvert begynte jeg å like psykiatrien. Jeg syntes dette var spennende.

Jeg har aldri jobbet i psykiatrien, men etter endt utdnning, var psykiatri en av mange vidreutdanninger jeg kunne tenke meg å ta.

Det verste med psykiatrien er egntlig all lidelsen. Jeg har ofte tenkt at det å være psykotisk må være en av de verre lidelsene som kan ramme et menneske.

Da jeg startet min praksis i psykiatrien sa jeg aldri til noen at jeg var redd. Det gjorde jeg dumt i. Hvis jeg hadde vært åpen om dette hadde det kanskje blitt lettere i begynnelsen. Hvis du ikke har fortalt at du er redd, vil jeg anbefale deg å gjøre det. Kontaktsykepleieren vil nok forstå det. Kanskje du da slipper å være alene med de pasienetene du føler deg utrygg på. Det er også lurt å være mentalt forberedt på hva du skal gjøre om en pasient begynner å bli urolig. Man blir tryggere om man vet hvordan man skal takle slike situasjoner.

Jeg vil tro at du etter hvert opplever at dette ikke er så skummelt likevel. Det er nok ganske vanlig å være litt redd og usikker når man kommer i praksis på et helt ukjent felt. Håper du holder oss oppdatert om hvordan du opplever denne praksisperioden.

Lykke til

[Guest anne]

Hei

På eit eller anna tidspunkt vil eg tru at dei fleste av oss sjukepleiere møter oss sjølv litt i døra. Det kan vera diagnosar pasientane har som me nært inn på oss sjølv. Har sjølv erfaring med at det ikkje td er "bra" å arbeida med palliative pasienter når ein sjølv har uhelbredelig sjuke pårørande. Då blir det fort altfor mykje død. Eg håper du har nokon du kan tale med dette om, kansje veilederen din? Prøv å sjå på dine eigne erfaringer som ein ressurs du kan bruke profesjonelt. Det er og viktig å minnast at verda som oftes er betre enn den me ser i helsevesenet. Mange treng litt hjelp ei stund og så klarer dei seg bra vidare. Lykke til