Jeg er nå pårørende, og utrolig frustrert!

[Guest Studenten]

Litt usikker på hvor jeg skal poste denne, siden jeg er gjest. Men jeg må bare få ut frustrasjonen min!

 

Jeg er 2.års sykepleierstudent, og har nå opplevd at et nært familiemedlem utredes for kreft. Vedkommende er selvsagt veldig redd, og oppfølgingen fra sykehuset er latterlig dårlig. For eksempel har fire leger vært innom siste uken, selv om biopsi enda ikke er tatt, for å fortelle om svulsten. Og det eneste de gjentar er at de aldri har sett noe slikt før, og de ikke vet hva det er. Men det vokser fort, og "oppfører" seg rart.

 

Hva er vitsen med å fortelle dette til en person som ikke har sovet ordentlig på mange måneder pga smerter? H*n har tatt sterke medisiner, noen av dem antiepileptikum (de mistenkte først perifere nevrologiske smerter eller hva diagnosen var), med depresjon som en av bivirkningene. Ikke en gang har h*n fått tilbud om antidepressiva, selv om det visstnok er vanlig i kombinasjon med slike medikamenter. Ikke en gang har vedkommende fått tilbud om å få snakke med noen, om det så er sykepleier, prest, psykolog, lege, eller hva som helst! Denne personen har nå vært innlagt i en uke i strekk (og totalt tre uker ila sommeren), og venter fremdeles på svar. Vedkommende er innlagt på en avdeling, som jeg har inntrykk av ikke er så erfarne mtp kreft, og igjen må jeg påpeke at oppfølgingen er kjempedårlig! H*n er sikker på at h*n ligger for døden, og de bare nikker halvveis medfølende og vandrer videre. Denne personen ligger alene på rommet og gråter, og er veldig, veldig redd. Hva i alle dager? Skal det være sånn på et sykehus? Jeg kjenner jeg blir kjempeflau på vegne av mine fremtidige kolleger, at ikke en av dem har tenkt tanken en gang at pasienten er svært sårbar, og trenger oppfølging. Det er heller ikke slik at avdelingen er travel nå. To tomannsrom står tomme, og de ansatte sitter på vaktrommet HELE tiden, og drikker kaffe og har private samtaler.

 

Til info så vet jeg godt at pårørende ofte får inntrykk av at vi ansatte ikke gjør noe, men nå har jeg vært der fra morgen til kveld i en uke, og de løper inn på vaktrommet så snart sjansen byr seg. Jeg har også i løpet av sommeren hatt to andre nær meg som har vært innlagt, og her har sykepleierne vært utrolig hjelpsomme, selv om det var langt fra så kritisk som det er nå.

[Cathrine]

Først av alt,, gjester er velkomne til å skrive hvor de vil i forumet

Så bra du deler din historie her. Det er noe vi alle kan lære av.

Når en sykepleier er pårørende eller pasient lærer man utrolig mye, man ser det fra innsiden og ser hva som er bra og hva som er ikke er bra på en helt annen måte enn de som ikke helsepersonell i utgangspunktet. Men dette du beskriver trenger man ikke være helseutdannet for å se at blir håndtert på en dårlig måte.

Det å gå rundt med en uavklart kreftsykdom er fryktelig skremmende.

Din pårørende opplever sikkert et indre kaos og bedre blir det ikke av at han også opplever at de som skal hjelpe han også er i villrede. I en slik situasjon trenger han å oppleve at leger og sykepleiere gjør alt for å hjelpe han og få avklaret situasjonen så fort som mulig. Dette gjør de sikkert, men de må også signalisere dette overfor pasienten på en trygg måte.

Sykepleierne har en viktig oppgave her, og det er å se pasienten, yte omsorg og ikke minst snakke med han. Han trenger å ha noen rundt seg som er der for han. Jeg synes også at i denne situasjonen trenger han noe beroligende, ved behov, Bare det å vite at man kan ta noe hjelper. Tenker da mer i retning Sobril, ikke antidepressiva.Synes du skal be om det.

Jeg ville også bedt om et møte med avdelingssykepleier og fortell hvordan du opplever deres håndtering av situasjonen. Si akkurat det du skrev her, for dette må de gjøre noe med. Han kan ikke ha det slik.

Lykke til!

[santi]

Trasig situasjon det der. Jeg støtter det Catherine sier, snakk med de på avdelingen. Be evt om overflytting til en annen avdeling om du føler at hjelpen h*n får ikke er god nok, eller de ikke har kompetanse nok på kreftbehandling