Hva snakker dere om under stell av døde?

[Guest gjeste-spl.]

Har tenkt litt på dette... Jobber på sengepost, og i perioder kan vi ha flere dødsfall på kortere tid, og ofte er dette pasienter vi bare har lært å kjenne i ganske korte perioder. Vi er alltid to stykker når vi skal stelle en avdød. Jeg synes at vi er flinke til å få til gode og verdige opplevelser der vi steller pasienten slik vi skal, lager det pent til på rommet, og legger til rette for pårørende osv. Den verdige totalopplevelsen er altså ikke er problem. Kollegaene mine er flinke, men jeg har noen ganger reagert litt på at noen har veldig lett for å ty til hverdagselig prat under stellet, som f.eks. ferie, barn osv. Den døde hører jo ikke dette uansett, og personen får jo strengt talt den samme fysiske pleien.. men jeg lurer på om dette er vanlig rundt omkring? Kanskje det er en måte for kollegaene mine å takle det på? Hva vet vel jeg, jeg får meg ikke til å spørre om slikt...

[Guest Anna]

arbeider på sjukeheim så me vil ofte kjenna den avdøde godt. Under morstellet mimrer me ofte , teler om episoder frå livet me veit har vore gode for vedkommande.

[Pally]

Hos oss foregår for det meste morsstellet i stillhet. Altså vi prater om det rent prosedyriske og hva vi skal gjøre, men setter av lite tid til personlig prat. Dersom vi har rukket å bli godt kjent med pasienten og pårørende så hender det at vi prater om dem. Er nok litt ulikt hvordan man forholder seg til å stelle en død pasient, jeg føler i hvert fall ikke at det er en arena for å snakke om helgens utskeielser!