Guest håpfull Posted October 5, 2018 Report Share Posted October 5, 2018 Hei! Er på mitt første semester som sykepleierstudent, men det er noe jeg lurer på. Har gått i terapi siden sånn 2015, og for to år siden fikk jeg diagnosen unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse. Går mye bedre med meg per i dag, og går bra i arbeidssituasjoner (er utdannet helsefagarbeider). Men er dette noe som kommer til å gå i veien for å bli og jobbe som sykepleier? Har ikke sett noen andre norske mennesker i Norge i en liknende situasjon, men kanskje fordi en del av sykdommen er isolasjon og frykt for å bli avvist sosialt, så det er vel noe av grunnen til at det ikke er mange som står fram. Tusen takk for svar! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted October 5, 2018 Report Share Posted October 5, 2018 Jeg tror man ikke ser andre i liknende situasjon som deg, enten fordi de er for syke til å klare å være i jobb, eller så står de ikke frem. Det er jo ikke slik at fordi man en gang har fått en diagnose så kan man ikke jobbe med det man ønsker. Mange mennesker har psykiske lidelser, også helsepersonell. Du sier det går mye bedre med deg i dag og at det går bra i arbeidssituasjoner. Så bra å høre og det er et veldig godt utgangspunkt. Men vi som ikke kjenner deg vet ikke hvilke situasjoner som kan bli vanskelig å takle for deg, eller om du vil kunne komme i noen slike situasjoner. Mitt tips er å snakke med behandlende lege/psykolog om dette. De kjenner deg og kan sikkert veilede deg i forhold til valg av utdannelse. Kan godt hende du får full støtte til å bli sykepleier Lykke til! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Monica Posted October 8, 2018 Report Share Posted October 8, 2018 Underveis i utdanningen vil du få veiledning og tilbakemeldinger som du kan jobbe med for å bli en god sykepleier, det er du som menneske med kunnskap, forståelse og empati som blir sykepleier, ikke din diagnose. Jeg tror vi mennesker uavhengig av diagnoser kan få til det vi ønsker, men det krever nok større egeninnsats for enkelt ennn andre, men det betyr ikke at de uten diagnoser blir bedre enn de med! Faktisk kan egne erfaringer på,disse områdene bidra til økt forståelse for pasienters liknende problemer og motgang. ? Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest håpfull Posted November 23, 2021 Report Share Posted November 23, 2021 Jeg skrev denne posten i 2018, og har i grunnen tenkt litt på den i det siste. Jeg er per i dag ferdig utdannet sykepleier, og har jobbet fulltid i en fast jobb siden sommeren (!!!). Første året var tungt, men det tror jeg de fleste studenter vil kjenne seg igjen i. Jeg har fortsatt denne diagnosen, og etter den første praksis perioden, lærte jeg meg at jeg måtte snakke med praksislærer og praksisveileder om det. De er jo faktisk der for å hjelpe når alt kommer til alt. Det har vært mye motgang, men jeg ble møtt med forståelse og jeg ble virkelig sett av noen av de jeg har møtt ila studiet. Psykologen jeg hadde når jeg lagde posten, har jeg bytta for lenge siden. Og med en ny psykolog som støttet meg, med venner som jeg fikk under studietiden, med hjelp og støtte fra fantastiske veiledere, kom jeg meg gjennom studiet. Og det over all forventning og! Neste år skal jeg søke meg inn på master og bli helsesykepleier. Jeg tror jeg kommer til å gjøre en bra jobb, sånn egentlig. 🙂 Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Archived
This topic is now archived and is closed to further replies.