Selvkritisk sykepleier

[Guest Spl]

Hei! Jeg er en sykepleier som har jobbet i snart 2,5 år, stort sett på medisinsk avdeling på sykehus. Er en perfeksjonist av rang og ønsker å gjøre alt best mulig. Dessverre tillater ikke det høye arbeidstempoet og presset at jeg kan gjøre alt så bra som jeg vil - ting må bare gjøres halvveis, før man må løpe til neste pasient. Selv om jeg alltid har vært komfortabel med et høyt arbeidstempo og nok å gjøre, så kjenner jeg nå at det begynne å tære på selvfølelsen og selvtilliten at man hele tiden føler man henger bakpå og at man ikke får gjort ting bra nok. 

Jeg har med dette blitt ekstremt selvkritisk. Jeg føler hele tiden at jeg ikke gjør en god nok jobb. Hvis det er småting som jeg overser i stresset på jobben, så kan jeg gå og gnage over det i dagevis. Jeg er redd for at andre kolleger skal synes jeg er en håpløs sykepleier hvis det er noe jeg glemmer eller ikke rekker å gjøre. Den største skrekken er at en kollega skal oppdage en feil eller glemsel som jeg selv ikke er klar over, da vil skammen være komplett, og jeg ville slitt med å se de i øynene igjen. Samtidig kjenner jeg på et sinne på vegne av oss sykepleiere, for at arbeidsdagene nesten er organisert for at vi skal gjøre feil og/eller glemseler. Det er jo et konstant skyhøyt press, stress og tempo fordelt på alt for få sykepleiere!

 

Opp i alt denne selvkritikken så forsvinner alt det jeg vet jeg har gjort bra på jobb. Det er som om det ikke betyr noe, hvis jeg har gjort 19 bra ting men kanskje 1 feil (da snakker vi selvfølgelig ikke alvorlige feil, men småting). Selv har jo jeg oppdaget et titalls feil som kolleger har gjort, uten at jeg synes de er håpløse. Har rett og slett utviklet en selvdestruktiv tankegang.

Noen andre som har det sånn? Eventuelt som har noen tips for å bli mindre selvkritisk? På forhånd takk!

[Cathrine]

Tror nok du er for kritisk til deg selv, det er nok ikke så uvanlig å være det da, man vil jo gjerne gjøre en god jobb. Men saken er at i en travel hverdag kan man ikke rekke alt og vi alle gjør små feil.

Hvis man har hatt pårørende på sykehus merker man fort alt som ikke er perfekt. Da har man kun den ene å fokusere på og merker da alt som måtte glemmes eller små feil som gjøres Så vi klarer ikke være perfekte. det gjelder å senke skuldrene og vite at man gjør så godt man kan, og det er bra nok.