Guest Nerva Posted September 15, 2011 Report Share Posted September 15, 2011 Jeg er en sykepleie student som er ferdig nå ganske snart etter siste praksis (avbrøyt den i fjor, og er det siste jeg skal ut i før jeg er ferdig).. Begynte første sykehus praksis på en avdeling der vi gikk mer som ansatte enn studenter, med forskjellige veiledere hver gang og stort trykk. Lærte ikke så mye om hvorfor vi gjorde det vi gjorde (tid), og ble vi spurt fikk vi ofte et nytt spørsmål før det første var blitt besvart. Den siste praksisen jeg var i før den jeg er i nå, var et helvete: varsel, dårlig kjemi med veileder, fikk aldri tilbakemelding på det jeg gjorde riktig. Men mye fokus på alt som var feil, noe som ikke ble nevnt en gang, men hver gang og opp til flere ganger hver gang det var samtale med læreren. Når jeg prøvde å påpeke at jeg hadde fått god tilbakemelding på noe fikk jeg til svar at jeg fikk sutte på de karamellene som kom... Resultat= meget nedsatt selvfølelse, angst og omtrent panikk. Dette har jeg nå tatt med meg inn i min siste praksis: Jeg mangler oversikt, klinisk blikk og konsentreasjon/fokus. Jeg er livredd for å gjøre noe feil. Har tidligere opplevd at feilene har blitt "brukt mot meg" på en måte som absolutt ikke har vært behagelig, og har blitt mer nedbrutt en vokst på de.. Sårbarheten min er bare blitt større. Gjør jeg en feil er jeg livredd for varsel om mulig ikke bestått. Avdelingen jeg er på nå er helt super! De er veldig flinke med studenter, jeg trives godt og det er en trygg avdeling å være på. Men redselen ødelegger hverdagen og prestasjonen. Jeg har vært utslitt og sliter med konsentrasjonen, så det hjelper heller ikke på. En dag med en veileder som bygger meg opp med gode konstruktive tilbakemeldinger gjør resten av dagen herlig. Men har jeg en kvassere veileder som er mer direkte og kan si ting på en annen måte, eller jeg selv som tror jeg har gjort en større feil enn jeg faktisk har gjort, gjør så jeg blir et levende vrak.. Å bli sykepleier, vet jeg ikke om jeg tør, har lyst til lenger. Dette ble en skikkelig sutre tråd, men er veldig frustrert.. Noen som har noen lignende opplevelser? Hvordan gikk det til slutt? Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted September 16, 2011 Report Share Posted September 16, 2011 Dette var da ingen sutretråd, du er jo fortvilet. Du er ikke alene om å føle det slik, jeg har hørt om flere som er blitt psyket ned pga dårlige veiledere. Man er så sårbar og redd for å gjøre feil og det skal veldig lite til å bringe en student i en nedadgående spiral hvor man blir mer og mer usikker. Det er fryktelig synd. Jeg er sikker på at du kan mye mer enn du tror og prøv å ta til deg alt det positive du opplever. Godt du har kommet på et bedre sted denne praksisperioden. Har du fortalt dette til den veilederen du har nå? Kanskje det ville hjulpet. Jeg tror noen andre studenter har skrevet om lignende erfaringer her, jeg skal se om jeg finner trådene. Ellers kan jeg si at de aller fleste studenter og nyutdannede gruer seg til det å stå alene med ansvaret. Her er noen tråder om det. http://sykepleiediskusjon.net/index.php?showtopic=5836 Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted September 16, 2011 Report Share Posted September 16, 2011 Ja nå finner jeg selvfølgelig ikke de trådene jeg tenkte på, men her er det i hvert fall flere som gruer seg til de er ferdige med studiet: http://sykepleiediskusjon.net/index.php?showtopic=1240 http://sykepleiediskusjon.net/index.php?showtopic=938 Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Anita Posted September 17, 2011 Report Share Posted September 17, 2011 Hei Jeg føler med deg, det høres ikke greit ut å ha det slik. Jeg tror det kan føles godt å fortelle det du her har skrevet til den hyggelige veilederen din. Be henne snakke med den andre veilederen om det etterpå. Grunnen til at du er engstelig, er jo fordi du ønsker å gjøre en god jobb, og være god sykepleier for pasientene. Du bryr deg om hvordan du utfører jobben din. Det er et godt utgangspunkt, og en veldig god egenskap. Tenk på det som en fase du må gjennom, en vanskelig oppgave du skal klare. Når du har kommet over denne følelsen, og det er jeg sikker på at du gjør, så har du en unik erfaring som du får bruk får når du en gang blir veileder for en ny og redd student. I tillegg blir du veldig fornøyd og stolt av deg selv, fordi du har klart noe vanskelig. Jeg ønsker deg lykke til, og tror det vil gå bra for deg. Hvorfor tror jeg det? Fordi du spør om hjelp og støtte på dette forumet. Du søker hjelp, og ønsker å løse situasjonen. Du setter deg ikke ned og gir opp. :-) Anita Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Nerva Posted September 26, 2011 Report Share Posted September 26, 2011 Dette var da ingen sutretråd, du er jo fortvilet. Du er ikke alene om å føle det slik, jeg har hørt om flere som er blitt psyket ned pga dårlige veiledere. Man er så sårbar og redd for å gjøre feil og det skal veldig lite til å bringe en student i en nedadgående spiral hvor man blir mer og mer usikker. Det er fryktelig synd. Jeg er sikker på at du kan mye mer enn du tror og prøv å ta til deg alt det positive du opplever. Godt du har kommet på et bedre sted denne praksisperioden. Har du fortalt dette til den veilederen du har nå? Kanskje det ville hjulpet. Jeg tror noen andre studenter har skrevet om lignende erfaringer her, jeg skal se om jeg finner trådene. Ellers kan jeg si at de aller fleste studenter og nyutdannede gruer seg til det å stå alene med ansvaret. Her er noen tråder om det. http://sykepleiediskusjon.net/index.php?showtopic=5836 Tusen takk for gode trøstende ord! Og takk for linker Har søkt litt rundt på forumet, men fant ikke disse Jeg har pratet med veilederene mine på midtevalueringen, fikk varsel. Og de forsto hva som skjedde med meg, spiller med åpne kort. Fikk streng beskjed om å bli løsere i kantene og mer avslappet, slik at oversikten og sammenhengen kommer fram. De er så snille.. Fikk ellers gode tilbakemeldinger Hei Jeg føler med deg, det høres ikke greit ut å ha det slik. Jeg tror det kan føles godt å fortelle det du her har skrevet til den hyggelige veilederen din. Be henne snakke med den andre veilederen om det etterpå. Grunnen til at du er engstelig, er jo fordi du ønsker å gjøre en god jobb, og være god sykepleier for pasientene. Du bryr deg om hvordan du utfører jobben din. Det er et godt utgangspunkt, og en veldig god egenskap. Tenk på det som en fase du må gjennom, en vanskelig oppgave du skal klare. Når du har kommet over denne følelsen, og det er jeg sikker på at du gjør, så har du en unik erfaring som du får bruk får når du en gang blir veileder for en ny og redd student. I tillegg blir du veldig fornøyd og stolt av deg selv, fordi du har klart noe vanskelig. Jeg ønsker deg lykke til, og tror det vil gå bra for deg. Hvorfor tror jeg det? Fordi du spør om hjelp og støtte på dette forumet. Du søker hjelp, og ønsker å løse situasjonen. Du setter deg ikke ned og gir opp. :-) Anita Tusen takk for gode ord og perspektiv! Det gjør godt å høre.. Gi opp blir for lett. Du har rett angående erfaringer, og en dag ønsker jeg å kunne veilede studenter på en god måte, ikke nedbrytende. Veilederene er med meg, støtter og tror på meg. Det er en ny og fin opplevelse. Feilene jeg gjør, som er vanlige fille studentfeil, blir i mitt hode mange ganger værre og større feil enn det det egentlig er, siden jeg er vandt til at feilene mine blir brukt mot meg i senere tid. Men her er det ikke slik, og det er utrolig godt. Men den innlærte mekanismen, den sitter. Desverre. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Archived
This topic is now archived and is closed to further replies.