Pyskiske reaksjoner i livets siste fase

[Søster-Jeanette]

Jeg skriver oppgave med problemstilling: "Hvordan kan kunnskap om pyskiske reaksjoner i livets siste fase føre til

tilfredsstillende sykepleie til en dødssyk pasient?".

 

Jeg sliter veldig med å skrive en realistisk case pga manglende erfaring og kunnskap om pasienter som er døende.

Jeg vet ikke hva slags pasientgruppe som er lettest å bruke, det er ikke spesielt viktig hvilken det er heller. Men

oppgaven er lagt opp slik at pasienten må kunne fortelle litt om følelser. Jeg tror kanskje jeg vil fokusere på

kommunikasjonen syk-pas i refleksjonen av case. Jeg ser for meg en pasient som tar opp

eksistensielle spørsmål med sykepleier, som er redd for hva som skjer etter døden, føler at hun/han er til bry

for pleierne og familien osv osv. Og feks skrive om at sykepleier må tørre å være i samtalen og ikke rømme fra den fordi det er

vanskelig. Kom gjerne med konstruktiv kritikk om jeg er helt på jordet nå! =) Kan en kreftpasient være aktuell kanskje?

 

Jeg lister opp noen stikkord fra oppgaven.

 

Tap av kroppen, tap av selvkontroll, tap av identintet¸ tap av medmennesker, tap av livsinnhold.

Ensomhet og skyld- og skamfølelse.

Kommunikasjon sykepleier/pasient.

Gud og religion

Dødsangst

[Cathrine]

Jeg tror også jeg hadde valgt en kreftpasient.

Jeg synes også du skal si hvilken alder, om pasienten har familie, små barn osv. og hvilken etnisk tilhørighet pasienten har. Dette vil påvirke hans forhold til døden.

 

Jeg synes du har satt opp fine stikkord.

Men kunne angst for smerte også vært aktuelt? Mange er ihvertfall redd for en smertefull død.

 

Et viktig moment er at man som sykepleier bør ha et avklart forhold til sin egen død, slik at du klart skiller mellom din egen angst og pasientens i samtalen. Pasienten bør også styre samtalen, slik at sykepleieren kan ta utgangspunkt i det pasienten er opptatt av der og da.

 

Jeg ville lest om krisereaksjoner og kommunikasjon. Mange pasienter vil i perioder benekte virkeligheten. De vet kanskje at de bare har noen uker igjen, men plutselig kan de snakke om hva de skal gjøre i fremtiden. Det er viktig at pasienten får lov til å benekte realiteten.

Enkelte kan reagere med agressjon mot personalet. Det er da viktig å være lydhør for det pasienetn sier, fortså hvorfor pasienten reagerer slik og ikke komme i forsvarsposisjon.

 

Når det gjelder de åndelige spørsmål har jeg god erfaring med å henvise pasienten til sykehuspresten. Ikke det at jeg trekker meg unna slike spørsmål, men pasienten opplever det ofte godt å snakke med en prest også i slike tilfeller. Her er det også viktig å skille mellom egen tro og pasientens.

 

Vel dette er noen av mine erfaringer og meninger omkring dette tema.

Men alt dette har du kanskje tenkt på allerede.

 

Lykke til!

[Søster-Jeanette]

Da går jeg for kreftpasient. Jeg tror også jeg går for en gjennomsnittlig troende nordmann hvis ikke blir det for komplisert.

Benektelse er en fin ting, det hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt! Takk!

Henvisning til sykehuspresten tror jeg kanskje jeg vil bruke i caset.

 

Men jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal skrive caset for å få det realistisk..

Er det noen vanskelige etiske problemstillinger noen kan komme på? Jeg har egentlig valgt kompetanseområde

Pleie, omsorg og behandling, men etikk er jo alltid morsomt å reflektere over.

[Lykkeliten]

Hei Søsterr- Jeanette

 

Jeg har akkurat lest ei bok som heter " Å være der du der- samtale med kriserammede". Det er Bent Falk som har skrevet den. Der står det litt om hvordan en samtale kan gå mellom hjelper og den døende, og at vi som hjelpere ikke skal si ting som " Det går nok bra", eller " Dette kommer til å gå helt fint". Sier vi dette til en døende er det det samme som å benekte det den døende sine behov. Om en pasient er redd for smertene, så fortell heller om hvordan smertlindringen vil ivaretas, og ta pasientens angst på alvor. Og noe annet som er viktig er å være ærlig.

 

KONTAKT: "Ta et menneske i hånden, så skjønner du hva dette betyr. Der du slutter og den andre begynner- det vil si i håndflatene- der har dere kontakten." Dette er et av avsittene i boken... Tenk så mye det betyr at noen er der. Jeg har jobbet på et sykehjem, og vi måtte ha en fastvakt til ei dame som lå for døden. Da fastvakten kom hadde hun med seg en haug med ukeblader. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, og angret på at jeg ikke hintet om noe der og da. Hva er en fastvakt som sitter og leser verdt? Hun burde vel heller ha som intensjon å la den døende føle hennes nærvær, ved for eksempel å holde henne i hånden!

 

 

Dette har jeg funnet i boken "Forståelse av mennesker- innføring i psykologi for helsefag" av Åse Renolen.

Det å få en alvorlig eller dødelig diagnose vil oppleves som en krise for pasienten. Først BENEKTER pasienten, "Nei, ikke meg!" Virkeligheten holdes på avstand, og en prøver å finne en annen forklaring på symptomene. Etter en stund kommer SINNE. Pasienten kan ofte bli kritiske til pleien og behandlingen de får i dettet stadiet. Deretter komme KJØPSLÅINGEN. Pasienten prøver å firhandle med legen, Gud eller andre om mer tid. Pasienten søker ofte i dette stadiet andre typer behandling utenfor det ordinære helse vesenet. Ettersom sykdommen utvikler seg vil pasienten utvikle DEPRESJON, som er et uttrykk for opplevelse av tap, og til sist kommer AKSEPTERNGEN, som kan medføre at pasienten oppnår en stille og rolig forståelse av sin skjebne.

 

Lykke til med case.

[Søster-Jeanette]

Hei Søsterr- Jeanette

 

Jeg har akkurat lest ei bok som heter " Å være der du der- samtale med kriserammede". Det er Bent Falk som har skrevet den. Der står det litt om hvordan en samtale kan gå mellom hjelper og den døende, og at vi som hjelpere ikke skal si ting som " Det går nok bra", eller " Dette kommer til å gå helt fint". Sier vi dette til en døende er det det samme som å benekte det den døende sine behov. Om en pasient er redd for smertene, så fortell heller om hvordan smertlindringen vil ivaretas, og ta pasientens angst på alvor. Og noe annet som er viktig er å være ærlig.

 

KONTAKT: "Ta et menneske i hånden, så skjønner du hva dette betyr. Der du slutter og den andre begynner- det vil si i håndflatene- der har dere kontakten." Dette er et av avsittene i boken... Tenk så mye det betyr at noen er der. Jeg har jobbet på et sykehjem, og vi måtte ha en fastvakt til ei dame som lå for døden. Da fastvakten kom hadde hun med seg en haug med ukeblader. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, og angret på at jeg ikke hintet om noe der og da. Hva er en fastvakt som sitter og leser verdt? Hun burde vel heller ha som intensjon å la den døende føle hennes nærvær, ved for eksempel å holde henne i hånden!

 

 

Dette har jeg funnet i boken "Forståelse av mennesker- innføring i psykologi for helsefag" av Åse Renolen.

Det å få en alvorlig eller dødelig diagnose vil oppleves som en krise for pasienten. Først BENEKTER pasienten, "Nei, ikke meg!" Virkeligheten holdes på avstand, og en prøver å finne en annen forklaring på symptomene. Etter en stund kommer SINNE. Pasienten kan ofte bli kritiske til pleien og behandlingen de får i dettet stadiet. Deretter komme KJØPSLÅINGEN. Pasienten prøver å firhandle med legen, Gud eller andre om mer tid. Pasienten søker ofte i dette stadiet andre typer behandling utenfor det ordinære helse vesenet. Ettersom sykdommen utvikler seg vil pasienten utvikle DEPRESJON, som er et uttrykk for opplevelse av tap, og til sist kommer AKSEPTERNGEN, som kan medføre at pasienten oppnår en stille og rolig forståelse av sin skjebne.

 

Lykke til med case.

 

Takk skal du ha... denne var kjempe fin!! =D

[Søster-Jeanette]

Har noen forresten forslag til hva som bør være med i aktuell teori?

[Lykkeliten]

Har noen forresten forslag til hva som bør være med i aktuell teori? sier du.

 

Jeg vet ikke om jeg forstår deg rett, men mener du psykologiske teorier? Da kan i tilfelle Erikson teori kanksje brukes, siden han beskriver utvikling fra fødsel til død på en lettfattelig måte.

Hans siste fase er alderdommen, som han beskriver som en fase fra 60-65 år til døden. " I dene fasen sluttes ringen, og grunnholdningen som dannes i dene fase er enten ego-integritet eller fortvilelse. Med ego-integritet menes at vi er fornøyd med det livet vi har levd. Integritet er kjennetegnet på at vi ser tilbake på livet og aksepterer de valg og handlinger som er gjort. Hvis det motsatte er tilfelle, kan vi reagere med fortvilelse som gir seg utslag i bittehet. Noen kan også plages av dødsangst av samme grunn". Renolen, Åse 2008 Dette er skrevet rett fra boka.

 

Mener du annen teori (litteratur) kan det være så mye. Da kommer det mer an på hvordan du skriver oppgaven din