Har fått kalde føtter

[Guest mm]

Har søkt på sykepleier fra høsten av. Deltid. (Da det passer oss i familien best) Jobbet som helsesekretær på 10 år, er så lei. Har alltid lyst til å bli sykepleier. Har nå søkt, tom kjøpt noen bøker for å forberede meg litt. Men nå har jeg fått skikkelige kalde føtter. Skal jobbe 50 % ved siden av også. Har to barn på 6 og 3 år. Mann og hus etc... Er nå så redd jeg ikke skal klare det, at det blir for tøft, masse å lese, pugge, eksamner, jobb i tillegg. Og ikke minst 2 barn som skal følges opp.

 

Har så lyst til å bli sykepleier. Men er så nedtur om jeg ikke skal klare det alikevel når jeg begynner. Noen andre som føler det slik? Eller hadde det sånn før de begynte.

[Beth]

Tror det er ganske vanlig å få litt panikk og lure på om man tar seg vann over hodet.

Jeg hadde det før jeg startet på videreutdanningen i fjor høst. Har egentlig en full stilling, men har permisjonsdager når jeg er på skolen. Mister noe fri, så det blir langt over full uke tilsammen. Jobber jeg helg så går det ofte 10 dager uten en eneste fridag

Og selvfølgelig blir det litt mye innemellom med både skole,jobb og familie, men jeg prøver å konsentrere meg om en ting av gangen og en oppgave om gangen.

 

Dersom du er litt strukturert og har noe selvdisiplin tror jeg nok det skal gå bra. Husk å jobbe jevnt og trutt.

Lykke til !

[Alveol]

Dette går så bra så, du sier jo selv at du alltid har hatt et ønske om å bli sykepleier! Verste scenarioet er vel at du kanskje må gå et halvt år/et år ekstra? Sykepleier blir du!

[julias]

Har søkt på sykepleier fra høsten av. Deltid. (Da det passer oss i familien best) Jobbet som helsesekretær på 10 år, er så lei. Har alltid lyst til å bli sykepleier. Har nå søkt, tom kjøpt noen bøker for å forberede meg litt. Men nå har jeg fått skikkelige kalde føtter. Skal jobbe 50 % ved siden av også. Har to barn på 6 og 3 år. Mann og hus etc... Er nå så redd jeg ikke skal klare det, at det blir for tøft, masse å lese, pugge, eksamner, jobb i tillegg. Og ikke minst 2 barn som skal følges opp.

 

Har så lyst til å bli sykepleier. Men er så nedtur om jeg ikke skal klare det alikevel når jeg begynner. Noen andre som føler det slik? Eller hadde det sånn før de begynte.

Heisan!

jeg startet på fulltid nå i høst i godt voksen alder og overgangen ble relativt tøff i starten. Mye info og et heseblesende tempo og en følelse av det komplette kaos. MEn etter en drøy mnd så fikk jeg organisert meg og fikk et overblikk og etter det har det gått strålende. For min del har det handlet mye om å være strukturert og jobbe systematisk slik at jeg ikke ble hengende etter. Nå stortrives jeg og kjenner mer og mer på at dette er utrolig gøy men absolutt også krevende til tider.Og sånn er det å være student vil jeg tro. HAr snakket med flere venninner om hvordan de syntes studiestart var og de sier det samme alle sammen. Så hold ut og vit at det er ikke så heseblesende som det kan virke som i starten .

Ønsker deg lykke til med et godt valg og tenker vel at det går nok bra.

[Guest chrisa]

Hei,

 

Jeg er litt i samme situasjon selv..

Begynner på sykepleien til høsten, fulltid, og jeg har også hus, mann, to barn (8mnd og 20 mnd), og skal jobbe litt ved siden av...

 

Nervene har begynt å komme her også, jeg er livredd for å ikke klare det.. Men samtidig så er jeg sååå innstilt på å klare det, det sKAL gå!

 

Lykker til

[Tvilling]

Heisan!

Jeg skjønner hvordan du tenker....jeg gjorde akkurat det samme da jeg startet på deltidsstudiet i 2005 . Jeg hadde da som deg: mann, barn på 3 og 6 år og var veldig spent på hvordan det skulle gå med de ulike kravene som man må gjennom på studiet. Men jeg kan love deg: Man blir ekspert på å utnytte tiden man har. Dessuten jobber man til tider bedre, under press.....

 

Jeg var 35 år da jeg begynte, sa opp jobben som hjelpepleier og jobbet kun ekstravakter under studiet. Det er ikke helt enkelt å omstille seg til student, men etter hvert så ser man at det faktisk er en herlig tilværelse:-)

Det er en kabal å få opp, og studiet er krevende, men det er noe med at når man står midt i det så takler man det. Det er heller når man er ferdig, man tenker: Herlighet, hvordan klarte jeg det???

 

Jeg gikk over til fulltidsstudie etter 1. studieår, og jeg syntes faktisk at det var lettere å være student da.

 

Jeg var ferdig i fjor sommer og er kjempestolt over det jeg har prestert gjennom studiene, vitnemålet var over gjennomsnittet og jeg er nå sykepleier i 100% stilling.

 

Jeg er sikker på at du aldri kommer til å angre om du tar sykepleien. Du vil nok angre mer på å ikke ta sjansen!!

 

Jeg ønsker deg masse lykke til!!

[Guest Ragnhild]

Har søkt på sykepleier fra høsten av. Deltid. (Da det passer oss i familien best) Jobbet som helsesekretær på 10 år, er så lei. Har alltid lyst til å bli sykepleier. Har nå søkt, tom kjøpt noen bøker for å forberede meg litt. Men nå har jeg fått skikkelige kalde føtter. Skal jobbe 50 % ved siden av også. Har to barn på 6 og 3 år. Mann og hus etc... Er nå så redd jeg ikke skal klare det, at det blir for tøft, masse å lese, pugge, eksamner, jobb i tillegg. Og ikke minst 2 barn som skal følges opp.

 

Har så lyst til å bli sykepleier. Men er så nedtur om jeg ikke skal klare det alikevel når jeg begynner. Noen andre som føler det slik? Eller hadde det sånn før de begynte.

 

Dette klarer du!

Jeg er nå ferdig med 2. studieår på heltid. Jeg har 3 barn (4-10 år), stort hus og en mann som er ukependler.

 

Cluet er å være strukturert. Du skal studere deltid, jeg vet ikke helt hvordan det løpet er lagt opp, men antar du har bolker med skole. Bruk de bolkene godt. Utnytt dagene til å lese, og møt på forelesninger. Vær aktiv og spør om det du lurer på. Det finnes ingen dumme spørsmål

 

Lykke til