Guest basilikum Posted August 11, 2010 Report Share Posted August 11, 2010 Jobber på et sykehus med en ung kreftpasient, dvs han er noen år eldre enn meg. Han har en langkommen og aggressiv kreft. Jeg vet han setter veldig pris på at jeg er der,samtidig som jeg merker at han har utviklet følelser for meg. Enslig,uten mye familie rundt seg. Hvordan takler dere dette? Det blir veldig følelsesmesig for meg,jeg vil jo fortsatt være der og støtte......Huff dette er ikke lett Link to comment Share on other sites More sharing options...
Stein Posted August 11, 2010 Report Share Posted August 11, 2010 Du har helt rett: lett er det aldri, men likevel en situasjon du kan komme godt ut av. At følelser kan oppstå (forsåvidt begge veier) er ingen ukjent problemstilling, men vær klar over at det å innlede forhold til en pasient kan medføre tap av autorisasjon (ansees som brudd på Helsepersonelllovens §4 om uforsvarlig virksomhet og/eller grov mangel på faglig innsikt). Jeg sliter litt med å finne konkrete saker ift. sykepleiere, men i en sak mot en vernepleier skriver Helsetilsynet: Ethvert møte mellom mennesker fører med seg opplevelser og følelser av ulik art og styrke. Dette gjelder også i profesjonelle relasjoner mellom helsepersonell som yter helsehjelp og pasienter. Som helsepersonell er det derfor avgjørende at man er i stand til å vise pasienter nærhet, støtte og omsorg, uten å bruke denne relasjonen til å tilfredsstille egne følelsesmessige, sosiale eller seksuelle behov. Som helsepersonell må man være oppmerksom på at pasienten befinner seg i en situasjon der det forventes eller forutsettes at pasienten blottlegger sider ved seg selv som vanligvis er skjult for andre. Dette skaper en spesiell form for sårbarhet og avhengighet som helsepersonell ikke må nyttiggjøre seg til egne personlige formål, uavhengig av om pasienten ønsker en slik utvikling. Enkelte pasienter vil i løpet av en behandling kunne oppleve at helsepersonell representerer en unik form for forståelse, bekreftelse og nærhet. Dette kan medføre at pasienten blir tiltrukket av helsepersonellet på et personlig plan. Det er ikke uvanlig at pasienter i slike situasjoner ønsker å omgjøre en slik relasjonen til en personlig, intim relasjon. Det er helsepersonellets oppgave å ha kunnskap om, og innsikt i, at dette kan skje, og å iverksette relevante tiltak for å beskytte pasienten når dette oppstår. I situasjoner der helsepersonell erfarer at egne følelser overfor en pasient er til hinder for å opprettholde et profesjonelt forhold, forventes det at helsepersonellet tar initiativ til å søke råd og veiledning og til å avslutte relasjonen. Et følelsesmessig forhold mellom pasient og helsepersonell kan i utgangspunktet oppleves som likeverdig av de involverte. Det er likevel slik at pasienten befinner seg i et avhengighetsforhold til helsepersonell, og helsepersonellet kommer i en maktposisjon overfor pasienten. Dersom helsepersonellet utnytter en slik posisjon ved å privatisere eller seksualisere relasjonen, vil dette utgjøre et grovt tillitsbrudd og et svik mot pasienten. Pasienten kan påføres alvorlige psykiske traumer i tillegg til allerede eksisterende problemer. Ingen årsak, situasjon eller omstendighet vil derfor kunne legitimere eller begrunne etablering av private eller seksuelle relasjoner/ handlinger mellom helsepersonell og pasient. Dette gjelder uavhengig av om det er snakk om pågående eller avsluttet behandling, om det er helsepersonellet eller pasienten som tar initiativ til å innlede slike relasjoner, eller om pasienten opplever relasjonen som positiv. http://www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Tils...lasjon-pasient/ Jeg tenker at når du reagerer følelsesmessig på situasjonen er det på tide å stoppe opp og tenke seg om, og det at du poster her viser at du gjør det. Flott! Har du tatt dette opp med kollegaer eller din leder også? Ofte finnes det noen som har vært i lignende situasjoner tidligere og som har erfaringer du kan dra nytte av. Har dere forresten tilbud om sykepleiefaglig veiledning der du arbeider? Kanskje de har en veileder som kan komme inn og ta noen samtaler med deg/dere? Det vet jeg av egen erfaring at kan være en veldig god hjelp i vanskelige situasjoner. Min mening er at du må gjøre et valg: enten må du bli trygg på at du kan stå i situasjonen og avvise pasientens tilnærminger på en god måte (og være forberedt på at dette kan vekke motreaksjoner), ellers bør du unngå å være hos denne pasienten. Uansett hvor sørgelig historien/situasjonen hans er er den vel ikke verdt ditt fremtidige arbeidsliv? I de få situasjonene jeg personlig kjenner til der kolleger ikke har holdt "guarden" høyt nok oppe (eks. gitt pasienter/pårørende sitt telefonnummer o.l.) er at de har blitt ulykkelige av det. I ettertid viser det seg ofte at det er mye enklere å ikke innlede et "privat" forhold enn å kunne håndtere/avvikle det på en god måte. Vel, det var noen (uorganiserte) tanker fra meg, men avgjørelsen er din. Uansett utfall tror jeg du lærer og vokser mye på dette. Lykke til! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest basilikum Posted August 11, 2010 Report Share Posted August 11, 2010 Først vil jeg takke deg for et meget flott og nyttig innlegg. Tar alt inn til ettertanke Nå er det ikke slik at mine følelser for pas. er på et plan der forelskelse ol. er,jeg er nygift og vi har barn sammen. Det er vel kanskje empati,omsorgsbiten og medfølelsen dette handler om. Jeg vet at pas. blir i godt humør når jeg kommer på vakt og i en ellers trist periode der dagene snegler seg avgårde er det veldig koselig og se at pas. lyser opp når jeg dukker opp. Hvor går grensen??? Når skal jeg trekke meg tilbake? Pas har liten tid igjen og jeg ønsker jo å lindre. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted August 14, 2010 Report Share Posted August 14, 2010 Så lenge dette er ensidig, altså at det kun er pasienten som har slike positive følelser for deg, så ser jeg ikke noe problem i at du ikke trekker deg ut. Men når du så spør hvor grensen går så lurer jeg på hva du egentlig mener med det? Jeg ser på dette som positive overføringer noe som ikke er uvanlig i slike relasjoner. Problemet oppstår om du også får følelser for pasienten, eller unytter disse følelsene hans til fordel for deg selv. Da bør man trekke seg ut av forholdet eller søke veiledning, men i forhold til det fikk du jo et grundig svar på av Stein. Så så lenge du kun føler empati synes jeg dette at pasienten få positive overføringer til deg er noe man må leve med, men må selvfølgelig takles proffesjonelt. Mange helsearbeidere jobber jo også slik at de heller ikke kan trekke seg ut fra forholdet. Jeg søkte litt på overføringer og fant et sitat fra legetidskriftet, som kanskje kan være litt oppklarende: Hvis overføringen er positiv, blir legen idealisert, og kan iblant bli gjenstand for nesegrus beundring. Dette behøver ikke å bli noe problem hvis legen erkjenner at dette er en overføringsillusjon og ikke utnytter pasienten økonomisk, seksuelt eller på annen måte. Legen må heller ikke overvurdere sin kompetanse og neglisjere nødvendig diagnostikk eller behandling. For pasienten er fordelen ved en positiv overføring at det innebærer tillit til legen. Men pasienten kan dermed overse at legen i virkeligheten svikter faglig sett. I vanlig legevirksomhet er hovedprinsippet å la pasienten få være i fred med den positive overføringen dersom det ikke skaper problemer for vedkommende. Mange pasienter har også behov for å ha noen å idealisere, fordi det styrker selvfølelsen http://www.tidsskrif...?seks_id=580844 Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest lurende Posted May 13, 2013 Report Share Posted May 13, 2013 jeg lurer på noe av det samme. men det gjelder en bruker jeg møtte i psykiatri praksis... jeg er nå ferdig utdannet, og brukeren er ute av instutisjon. blir det da feil å ha en vennskaplig rellasjon med vedkommende? eller er det innenfor hva som er lovlig og etisk rett? Jeg ser ingen utfordringer med at jeg ble kjent med vedkommende under praksis... Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Gun Posted November 10, 2013 Report Share Posted November 10, 2013 Som sykepleier på sykehus, opplever jeg at jeg blir forelsket i en av de pårørende til pasienten og denne pårørende også gjengjelder de samme følelsene... Er dette greit? Beveger jeg meg inn i ulovlige koblinger....? Ingen av oss har tenkt å avsløre noe av dette på det nåværende tidspunkt, men har begge ønske om at det skal bli et godt seriøst forhold av det. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Feline Posted November 10, 2013 Report Share Posted November 10, 2013 Som sykepleier på sykehus, opplever jeg at jeg blir forelsket i en av de pårørende til pasienten og denne pårørende også gjengjelder de samme følelsene... Er dette greit? Beveger jeg meg inn i ulovlige koblinger....? Ingen av oss har tenkt å avsløre noe av dette på det nåværende tidspunkt, men har begge ønske om at det skal bli et godt seriøst forhold av det. Jeg mener pasient og pårørende er på lik linje angående dette temaet... Synes ikke det ikke er greit siden du er helsepersonell og skal være profesjonell ovenfor både pasient og pårørende. Vet ikke om det er ulovlig, men min personlige mening er at det ikke er etisk riktig. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Archived
This topic is now archived and is closed to further replies.