Jump to content
Sykepleiediskusjon

Skal jeg tørre å satse på sykepleie...?


ella

Recommended Posts

Jeg er i 30 årene, har to barn, er godt gift og har fast jobb i finansbransjen. MEN, nå er min andre permisjon snart over og jeg er urolig for min karrierefremtid. Jeg vil ikke tilbake i jobben min. En jobb som har kjedet meg i flere år. Jeg har gode kollegaer, og for øvrig er pakken rundt jobben bra (ok lønn, god arbeidstid osv..). Likevel føler jeg selve jobben som lite givende. Jeg har fomlet mye de siste årene, nettopp med tanken på hva som kan passe meg. Flere har opp i gjennom sagt at jeg burde vært sykepleier eller coach, fordi jeg er flink med mennesker. Jeg kan faktisk gå helt tilbake til da jeg var barn å se at interessen for mennesker (syke) interesserte meg. Da besøkte jeg ofte et svært sykt barn som bodde på institusjon...Denne lille gutten var tvilling til en annen gutt som jeg passet. Men han fanget noe i meg, selv om han verken kunne se, eller høre....var jeg facinert av hver lille tilbakemelding.

 

Vel, tilbake til nåtiden. Det føles litt tungt å sette seg på skolebenken i 3 år for noe jeg ikke er 100% sikker på. For hvordan kan jeg vite om det er rett før jeg har prøvd det? Jeg har min manns fulle støtte og vi har også økonomi til at vi skal klare at jeg studere på fulltid i 3 år. Bortsett fra at jeg jobber i finans har jeg fra før av en sivilgrad innen økonomi, så dette føles som et stor skifte. Og, jeg har ikke noe godt svar for hvorfor jeg valgte økonomi den gangen. Jeg fulgte nok litt av det som "alle andre" gjorde.

 

Det jeg ser for meg som den største utfordringen er turnusjobbingen. Likevel forstår jeg at man kan få til all righte ordninger til tross for at man er småbarnsmor...

En annen utfordring er kanskje alt jeg leser om det å være sykepleier. Det er mye negativt snakk om yrket, at man sliter mye for lite lønn, dårlige arbeidstider, sliter på rygg osvosv.

 

Jeg har snakket med flere sykepleiere, og alle som en forteller om en svært givende jobb til tross for dårlig betalt og turnus. Og jeg ønsker en givende jobb.

 

Som person er jeg 90% sikker på at jeg passer som sykepleier. Jeg er empatisk, flink med mennesker og glad i mennesker. Jeg liker tanken på å gjøre en forskjell for mennesker. Men blir samtidig redd for noe av det jeg leser om at man som sykepleier nesten ikke har tid til å si hei, grunnet tidspresset....

 

Vel, nå fikk jeg litt ned på papiret. Jeg er rett og slett veldig frustrert om dagen....jeg vil så gjerne velge rett denne gang....

 

Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg skriver her, men kanskje noen kjenner seg igjen? Jeg blir veldig glad om noen deler av erfaringene sine!

Link to comment
Share on other sites

Hei!

 

Jeg har vært litt i samme situasjon, jeg er en gift mann i 30-årene som går nå 1. året på sykepleie. Jeg hadde i fjor fast jobb, følte meg veldig lei og at jobben ikke ga meg noe. Så begynte jeg plutselig å tenke på at jeg skulle begynne på sykepleie, gikk så til en yrkesveileder som var helt enig i dette. Så jeg sa opp jobben før jeg i det hele tatt visste om jeg hadde kommet inn. Jeg er nå en kjempefornøyd sykepleierstudent som ikke angrer i det hele tatt. Utrolig deilig også nå å ha bedre tid til barn og familie.

 

Lykke til med valget ditt

Link to comment
Share on other sites

Been there... vet godt hva du mener. Er gift, har tre barn, bachelor innen it og økonomi, og jobbet som "kontor-rotte" i altfor mange år. Jeg er den typen som trenger, vil, må og ønsker å møte mennesker. Svært lite forenelig med min forrige jobb, som forøvrig heller ikke ga meg noen god følelse av å utrette noe. Søkte på deltid sykepleie på diakonhjemmet, og begynte nå i januar - er storfornøyd med valget. kjenner på de få måndene jeg har vært sykepleierstudent at jeg tenker annerledes, oppfatter ting annerledes - studiet er basert på mye pugg, mye praktiske ferdigheter og ikke minst basert på myyye refleksjon. Dette er for meg en helt ny og veldig spennende måte å "tenke på". I mitt kull på ca 65-70 studenter, er det kanskje 10 av oss som aldri har jobbet innen helse, så for meg var det et skudd i mørket, men dette er noen jeg har tenkt på i snart 10 år, det var nå eller aldri. Angrer ikke et sekund. Jeg vil absolutt anbefale deg å søke, du kan jo alltids takke nei dersom du kommer inn. Hva med å ta en ekstrajobb/helgejobb på sykehjem eller lignende? Der er du garanter å komme oppi alt av situasjoner som man som sykepleier "skal kunne". Veldig spesielt å overta et annet menneskes grunnleggende behov, for h*n ikke kan utføre det selv, det vil gi deg en pekepinne på om dette er noe du vil forfølge. Med den utdannelsen du allerede har vil du ha flere ben å stå på, og vil med tid og stunder kanskje sikte mot helseledelse eller lignende. Hva har du å tape? Mitt råd er å ta sjansen - dette er en utdannelse du ikke vil føle som bortkastet - man finner sykepleiere overalt. Bedriftshelsetjeneste, sykehus, psykiatri, legekontor, fengsel, skole - for ikke å nevne deutallige videreutdanningene/spesialiseringen du kan ta seinere... Hopp i det - er selv hvertfall ikke i tvil.. det er sykepleier jeg skal bli!!! :) Håper du satser på drømmen din..

Link to comment
Share on other sites

Takk for svar! Jeg har søkt sykepleierutdannelse og kjøper meg tid sånn sett (frem til avgjørelsen må tas). Utdannelsen er helt klart givende i seg selv og intr. med tanke på at den i kombinasjon med min andre bakgrunn kan brukes på flere områder enn kun jobb på sykehus/sykehjem.

 

Jeg skal brukes de nærmeste par månedene til å tenke meg nøye om. Tar gjerne i mot flere erfaringer om noen har! Synes det er spennende å høre om hvordan andre i lik situasjon har tenkt/gjort:)

Link to comment
Share on other sites

Jeg skjønner veldig godt alle tankene dine, det er vanskelige avgjørelse. Jeg er selv 38 år og har 2 barn. De siste 16 årene har jeg jobbet innen forskning i industrien. Har ikke noe vondt å si om jobben, men jeg ønsker å gjøre noe annet. Siden jeg jobbet på sykehjem i begynnelsen av 20 årene har jeg innerst inne hatt ett ønske om å bli sykepleier. Som sykepleier kan jeg utgjøre en forskjell for andre og det er en god tanke. Jeg har allerede bestemt meg for å ta utdannelsen, har søkt og sagt opp jobben. Bra å høre at du også har søkt, så får du ta avgjørelsen når den tid kommer. Jeg håper du vil satse! Lykke til med valget ditt :)

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...
  • 2 weeks later...

Begynn på sykepleien! Du kommer IKKE til å angre!

 

 

Hmmm, ja. Jeg tror heller ikke jeg kommer til å angre. Jeg kjenner jeg kommer stadig nærmere tanken som meg selv som sykepleier. Og det til tross for at yrket har fått mye tyn, mtå. arb tider, lønn, overarbeid osv. Noe gjør til at jeg fortsatt tiltrekkes dette yrket. ..

Link to comment
Share on other sites

  • 3 weeks later...
Guest Heidi84

Jeg er 27 år, er gift, har ei jente på 3år, 1hest, 3 hunder, 1 katt, tatt over en forfallen familie gård på 300mål og er samtidig 2.års student :D

 

Ingenting er umulig, det krever bare litt mer ;) Alt blir jo hva en gjør det til selv. Jeg har hatt kjempe god hjelp i mannen min under disse årene. Han har hjulpet meg med lesing til både anatomi og sykdomslære, i tillegg har han lært meg medikament-rekning ;)

 

Go 4 it, sier jeg! Kjempe spennendes studium med masse utfordrninger på alle plan, og i tillegg så er det få yrker de er så lett å få tilrettelagt arbeidstider ;)

 

Masse lykke til med valg!

Link to comment
Share on other sites

Guest Knas

Du høres ut som neg for et år siden;-)31, to barn. Jeg har en humanioramaster fra før og fikk relevante og interesante jobber, men uansett hva jobben handlet omm innebar den i all hovedsak å sitte foran pc hele dagen og sende e-poster, av brutt av litt artikkelskriving og møter. Jeg kjente at det i veldig liten grad utfordret meg, og jeg klarer ikke å bære kjedsomhet. Hvorfor sykepleie ble løsningen vat jeg ikke helt. Jeg har nok kjent på før at jeg har vært misunnlig på venner av meg i helsevesenet som alltid trengs, alltid kan ta viderutdanning eller skifte felt om de er lei og som ikke jobber 9 til 4. men plutselig var det klart at det var det jeg skulle. Nå er jeg ihvertfall snart ferdig med første år og angrer ikke. Vi har litt knnappe budsjetter nå som jeg ikke tjener penger, men det går veldig greit. Tre år kommer til å gå velig fort - praksisene er en fest og om gruppeerbeid med nittenåringer kan kjennes litt tyngende i ny og ne, er det alltid noe å hente der, og.

Det kan vel hende at jeg tenker "Hva er det jeg driver med?" når vi feks har hatt en ukes undervisning om inkontinens. Men når jeg iblant er ute med de gamle vennene mine som har fått doktorgradstipender eller kule museumsjobber ol. kjenner jeg bare lettelse og ikke snev av misunnelse. Det var nok helt rett. Nå gleder jeg meg virkelig til å begynne å jobbe. Til og med med inkontinens!

Lykke til med valget! Penger og skiftordninger og alt sånt ordner seg garantert, ikke tenk på det...

Link to comment
Share on other sites

  • 11 months later...
Guest Miranda

Jeg er utdannet fysioterapeut og har jobbet som det i 4 år men i ulike vikariater. Som fysioterapeut er det ikke lett å få seg jobb, iallefall ikke i storbyene. Jeg har kommet frem til (tror iallefall det) at jeg orker ikke lenger å måtte flytte på meg. Jeg ønsker å komme hjem til "hjembyen" min Trondheim. Jeg har søkt på sykepleier men er litt usikker med tanke på negative ting som blir fremhevet både i nyheter og fra folk på gata etc. Jeg tenker da på: Det er et tungt arbeid- altså mye tunge løft etc. Og jeg er ganske skeptisk til det da jeg har en ganske slitt rygg og ønsker derfor ikke å begynne på en utdannelse hvor jeg står i fare for å måtte slite helsa av meg. Er det slik at hverdagen består av mye tunge løft, stell som vasking og skifting av klær etc??? Håper noe tar seg tid til å svare meg da dette er veldig viktig for meg.

 

Annen ting jeg lurer på er: hvordan er jobbmulighetene for sykepleiere i Trondheim?

Link to comment
Share on other sites

Jeg er utdannet fysioterapeut og har jobbet som det i 4 år men i ulike vikariater. Som fysioterapeut er det ikke lett å få seg jobb, iallefall ikke i storbyene. Jeg har kommet frem til (tror iallefall det) at jeg orker ikke lenger å måtte flytte på meg. Jeg ønsker å komme hjem til "hjembyen" min Trondheim. Jeg har søkt på sykepleier men er litt usikker med tanke på negative ting som blir fremhevet både i nyheter og fra folk på gata etc. Jeg tenker da på: Det er et tungt arbeid- altså mye tunge løft etc. Og jeg er ganske skeptisk til det da jeg har en ganske slitt rygg og ønsker derfor ikke å begynne på en utdannelse hvor jeg står i fare for å måtte slite helsa av meg. Er det slik at hverdagen består av mye tunge løft, stell som vasking og skifting av klær etc??? Håper noe tar seg tid til å svare meg da dette er veldig viktig for meg.

 

Annen ting jeg lurer på er: hvordan er jobbmulighetene for sykepleiere i Trondheim?

 

Jeg har kun jobbet på sykehus og jeg synes ikke det er et tungt arbeid. Litt løft og stell er det, men arbeidsdagen består av mye annet. Du kan også jobbe steder der det ikke er noe løft og stell, Mulighetene er mange, så jeg synes du skal ta sjansen og begynne.

Jobbmulighetene i Trondheim vet jeg ikke noe om, men jeg vil tro at det ikke er noe problem. Men det er det sikkert noen andre her som kan svare på. Du kan jo ta en titt her: http://www.stolav.no/no/Jobbsok/Ledige-stillinger/

Link to comment
Share on other sites

Guest Lela

Hei! Jeg kjenner meg veldig igjen i dine tanker. Selv er jeg 40 år, 3 barn, og har jobbet i databransjen i alle år. Jaget etter kunder for å selge våre produkter og tjenester har jeg gått veldig lei av. Kontorjobbing, lange møter, økte budsjettkrav... Sååå lite meningsfult.. Derfor har jeg også søkt på sykepleier, en tanke som har modnet seg over tid. Har siden første svangerskap for 17 år siden tenkt at jeg kunne tenkt meg en sykehusjobb. Så jeg har også kjøpt meg tid frem til svaret i juli... Regner med å komme inn, men kjenner jeg vingler av de samme årsakene som deg. Hvordan vil egentlig hverdagen bli både under utdannelsen og etter at jeg er ferdig.. Lønnen kan jeg nok leve med, men er litt redd for et miljø med mye misnøye om lønn, reduserte midler, ikke ha tid nok til omsorg etc. Og kanskje litt i forhold til at det er så sterkt dominert kvinneyrke. Føler en jevnere fordeling er bedre miljømessig. Men allikevel - å kunne jobbe med noe som gir mening, gjøre en forskjell, føle med hjertet når uka er over at jeg har betydd noe for noen - DET vil jeg.. :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg er i 30 årene, har to barn, er godt gift og har fast jobb i finansbransjen. MEN, nå er min andre permisjon snart over og jeg er urolig for min karrierefremtid. Jeg vil ikke tilbake i jobben min. En jobb som har kjedet meg i flere år. Jeg har gode kollegaer, og for øvrig er pakken rundt jobben bra (ok lønn, god arbeidstid osv..). Likevel føler jeg selve jobben som lite givende. Jeg har fomlet mye de siste årene, nettopp med tanken på hva som kan passe meg. Flere har opp i gjennom sagt at jeg burde vært sykepleier eller coach, fordi jeg er flink med mennesker. Jeg kan faktisk gå helt tilbake til da jeg var barn å se at interessen for mennesker (syke) interesserte meg. Da besøkte jeg ofte et svært sykt barn som bodde på institusjon...Denne lille gutten var tvilling til en annen gutt som jeg passet. Men han fanget noe i meg, selv om han verken kunne se, eller høre....var jeg facinert av hver lille tilbakemelding.

 

Vel, tilbake til nåtiden. Det føles litt tungt å sette seg på skolebenken i 3 år for noe jeg ikke er 100% sikker på. For hvordan kan jeg vite om det er rett før jeg har prøvd det? Jeg har min manns fulle støtte og vi har også økonomi til at vi skal klare at jeg studere på fulltid i 3 år. Bortsett fra at jeg jobber i finans har jeg fra før av en sivilgrad innen økonomi, så dette føles som et stor skifte. Og, jeg har ikke noe godt svar for hvorfor jeg valgte økonomi den gangen. Jeg fulgte nok litt av det som "alle andre" gjorde.

 

Det jeg ser for meg som den største utfordringen er turnusjobbingen. Likevel forstår jeg at man kan få til all righte ordninger til tross for at man er småbarnsmor...

En annen utfordring er kanskje alt jeg leser om det å være sykepleier. Det er mye negativt snakk om yrket, at man sliter mye for lite lønn, dårlige arbeidstider, sliter på rygg osvosv.

 

Jeg har snakket med flere sykepleiere, og alle som en forteller om en svært givende jobb til tross for dårlig betalt og turnus. Og jeg ønsker en givende jobb.

 

Som person er jeg 90% sikker på at jeg passer som sykepleier. Jeg er empatisk, flink med mennesker og glad i mennesker. Jeg liker tanken på å gjøre en forskjell for mennesker. Men blir samtidig redd for noe av det jeg leser om at man som sykepleier nesten ikke har tid til å si hei, grunnet tidspresset....

 

Vel, nå fikk jeg litt ned på papiret. Jeg er rett og slett veldig frustrert om dagen....jeg vil så gjerne velge rett denne gang....

 

Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg skriver her, men kanskje noen kjenner seg igjen? Jeg blir veldig glad om noen deler av erfaringene sine!

 

Hei! Som jeg kjenner meg igjen! Jeg har gjort det samme som deg, søkt på skolen, og er i tenkeboksen frem til avgjørelsen må tas. Jeg er 40 år, har 3 barn (7,8 og 17 år). Har jobbet i databransjen i alle år, noe som jeg føler meg ferdig med. Det er et evig jag etter stadig bedre resultater, økt effektivitet, man må overgå seg selv år etter år. Hverdagene fulle av møter, timer foran PCen..Og kundene, trenger de egentlig det vi prøver å "prakke" på de? Så da har ønsket om å jobbe med noe meningsfult modnet seg over tid. Jeg er skeptisk i forhold til visse ting, men føler fordelene er større. Men har ikke helt bestemt meg, håper det blir klart og tydelig for meg i tiden fremover nå..

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Dette var som om jeg skulle ha skrevet det selv. Nesten skremmende likt min situajon. Jeg har også jobb i finansbransjen og er siviløkonom. Jeg har lenge følt at jeg har lyst til å gjøre noe annent og har de siste årene drømt om å bli jordmor. Jeg har som deg søkt sykepleie fra høsten for å kjøpe meg tid i forhold til å bestemme meg. Men hvis jeg skal ta plassen så må jeg snart si opp på jobben min. Jeg har veldig lyst, men det økonomiske og nattejobbing gjør at jeg nøler. Så får vi se hva jeg bestemmer meg for til slutt. Det hadde vært utrolig spennende å snakke med deg og ikke minst få høre hva du bestemmer deg for! Lykke til alle sammen!

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You are posting as a guest. If you have an account, sign in now to post with your account.
Note: Your post will require moderator approval before it will be visible.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy