Snakke om privatlivet med pasienter?

[Guest Kamilla]

Hei!

Jeg håper det er greit at jeg skriver her. Jeg har nå søkt meg inn på vernepleierstudiet og ønsker å jobbe i psykiatrien etter endt skole. Da kommer jeg jo til å dele arbeidsplass med blant annet sykepleiere derfor håpet jeg på at noen her inne kunne komme med meninger på hva man kan snakke med pasienter om. Hva kan man si om seg selv, hvor mye følelser man skal vise, kan man snakke om religion ol.

 

Jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk lukket avdeling sammenhengende i ca ett år tidligere og har noen eksempler derifra som noen jeg kjenner mener er upassende. Er dere enige?

 

1) Hjelpepleier jobbet der av og til, kanskje tre - fire vakter i måneden, hun var der den dagen jeg kom inn og satt med meg hele natta og strøk meg over håret til jeg sovnet hver gang jeg våknet. Og hver gang hun kom på jobb fikk jeg en klem og "hvordan går det jenta mi?" om det var veldig lenge siden sa hun at hun hadde bedt for meg. Hun kom med gåsunger om våren og plukket blomster til meg om sommeren.

 

2) Sykepleier som var kristen, i en tid var jeg suicidal og temaet døden/etter døden kom opp, spurte meg om jeg trodde på Gud. Jeg svarte ja, og etter det hadde vi mange og lange samtaler om kristendom, han leste historier fra bibelen og han "lærte" meg nesten å be, Han fortalte også om mye i livet sitt, jeg fikk se bilder med hvordan oppussingen av kjøkkenet hans utviklet seg, hørte morsomme historier fra familieselskap og fra barndommen hans. Han snakket om søsteren sin og jeg var med når en annen sykepleier kjørte han hjem. hun skulle ta meg med til en koselig butikk hun visste om for at jeg skulle få kommet meg ut fra avdelingen og han bodde i nærheten, så han bare satt på, men hun kjørte han helt til døra så jeg vet likevel hvor han bor.

 

3) Sommervikar jeg fikk veldig god kontakt med og var på samme alder som meg oppførte seg mest som en venn egentlig. Han kunne komme inn på rommet mitt og sette seg ned på sengen min og si "ene læreren min sier alltid 'never ever sit on a patients bed!'" (han studerer i utlandet). Han ble tom for snus og fikk meg til å bli med på en kjøretur så han kunne kjøpe mer uten at det skulle se ut som at han stakk av fra jobb. Jeg var på permisjon i ei uke, og han ringte hver dag han var på jobb og vi snakket i opp til to timer om bare alt og ingenting, og vi chattet mens vi spilte wordfeud.

 

Når jeg ikke ville spise og de andre hadde "godtatt" det, kunne han komme inn med ei skive og si "spis da for faen" i en liksom streng tone før har lo. Når jeg kom tilbake tidligere enn planlagt pga en kraftig nedtur kom han inn og spurte "hva faen gjør du her nå?", da spurte jeg spøkefullt om han hadde lov til å banne til pasienter og han svarte "nei, men med deg så bryr jeg meg ikke". En gang var han på "andre siden" av avdelingen som er delt i øst og vest, og var primærkontakt for en annen pasient der, likevel så tok han meg med på en tur på over to timer. Han og fortalte om hunden, familien, ferier, forhold.

 

4) Miljøarbeider, også på min alder som jeg fikk god kontakt med, vi pratet om alt mulig. De beste utestedene i byen, dumme ting han hadde gjort med kompiser, og ferier der han var redd for at han hadde fått HIV pga "dumme ting alle gjør i syden". Jeg fikk også se videoer av da han sto på vannski ol.

 

5) Psykiatrisk sykepleier snakket mye om barna og barnebarna sine, viste bilder osv. Jeg vet blant annet hvor både hun og ene dattera bor. Så var hun veldig opptatt av at jeg skulle få meg kjæreste og "maste" om det. Med hun også var jeg "jenta mi".

 

6) Miljøarbeider som fortalte om søsterens selvmord etter at hun hadde forhindret meg i noe som kunne endt ganske ille. Og mens hun hadde ferie møtte jeg henne på gata mens jeg var ute med en onkel og tante, kom hun å gå meg en klem og spurte hvordan jeg hadde det og snakket en stund.

 

7) Sykepleier som ble gravid. Vi snakket om babynavn, hun viste meg ultralydbilder og bilder av barnesenger og vi snakket om ting som hvordan hunden hennes kom til å takle en baby osv.

 

Det var mange som snakket mye og detaljert om barn og barnebarn, jeg måtte forklare hva "<3" betydde til ei dame som fikk det i melding fra datteren. Og mange av de yngre kom med historier fra de var unge og dumme.

Det var og en del klengenavn: "jenta mi", "chica", "tullemus", "vennen" osv.

 

 

Mange jeg kjenner synes at dette er veldig uprofesjonelt og at det ikke er sånn det skal være. Jeg kan forstå det de sier, men samtidig hadde jeg ingenting imot det.

 

Er det vanlig at sykepleiere og andre ansatte på psykiatriske døgnposter er litt mer runde i kantene enn andre plasser? Jeg vet ikke hva jeg skal mene om det, for jeg forstår godt hvorfor man skal være profesjonell og ikke snakke om privatlivet med pasienter ol, men samtidig vet jeg at jeg hadde blitt gal om de ikke gjorde det mens jeg var innlagt. De var de eneste som behandlet meg som ett vanlig menneske. De andre sa alt det riktige med at "de brydde seg", "så at jeg hadde det vanskelig", "hørte hva jeg sa", "var glad for at jeg var bedre" osv, det ble så tomt på en måte, men det kan jo hende det var fordi jeg var såpass "frisk" og hadde godt funksjonsnivå?

 

Det jeg tenker mest på er at de var så åpen om hvor de bodde og familien, det var en akuttpost og det var mange psykotiske og utagerende pasienter inn og ut mens jeg var der, så jeg tenker at hva om jeg var en person som var syk og kunne være farlig i perioder?

 

Vil gjerne ha meninger rundt dette, når jeg begynner studiet vil jeg vite litt med hva som er "riktig", er veldig redd for å drite meg ut da jeg har så mange forskjellige opplevelser. Hvor går grensa?

 

Det ble veldig langt dette og det beklager jeg, men håper det er greit at jeg skriver det her!

 

[Cathrine]

Hei,

Bare hyggelig at du skriver her og håper du kommer inn på vernepleierstudiet.

Det er en interessant og vanskelig problemstilling du tar opp her. Og ekstra spennende å høre hvordan du som pasient opplevde dette. Jeg har aldri jobbet i psykiatrien eller andre institusjoner der pasientene bor over lengre tid, så jeg har ingen erfaring å dele med deg. Likevel tror jeg det er viktig at sykepleieren gir av seg selv og kan være litt personlig uansett hvor man jobber, men det er en hårfin balanse å ikke bli for privat. Men vi alle liker å bli sett som medmennesker også når vi er pasienter.

Pussig nok leste jeg i går om en sykepleier som forsker på dette:

http://www.forskning.no/artikler/2014/april/387328/print

Ser at du ikke fikk noe skikkelig svar av meg, håper noen andre her også svarer

[Kantarell]

Hei!

 

Jeg håper det er greit at jeg skriver her. Jeg har nå søkt meg inn på vernepleierstudiet og ønsker å jobbe i psykiatrien etter endt skole. Da kommer jeg jo til å dele arbeidsplass med blant annet sykepleiere derfor håpet jeg på at noen her inne kunne komme med meninger på hva man kan snakke med pasienter om. Hva kan man si om seg selv, hvor mye følelser man skal vise, kan man snakke om religion ol.

 

Jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk lukket avdeling sammenhengende i ca ett år tidligere og har noen eksempler derifra som noen jeg kjenner mener er upassende. Er dere enige?

 

1) Hjelpepleier jobbet der av og til, kanskje tre - fire vakter i måneden, hun var der den dagen jeg kom inn og satt med meg hele natta og strøk meg over håret til jeg sovnet hver gang jeg våknet. Og hver gang hun kom på jobb fikk jeg en klem og "hvordan går det jenta mi?" om det var veldig lenge siden sa hun at hun hadde bedt for meg. Hun kom med gåsunger om våren og plukket blomster til meg om sommeren.

 

2) Sykepleier som var kristen, i en tid var jeg suicidal og temaet døden/etter døden kom opp, spurte meg om jeg trodde på Gud. Jeg svarte ja, og etter det hadde vi mange og lange samtaler om kristendom, han leste historier fra bibelen og han "lærte" meg nesten å be, Han fortalte også om mye i livet sitt, jeg fikk se bilder med hvordan oppussingen av kjøkkenet hans utviklet seg, hørte morsomme historier fra familieselskap og fra barndommen hans. Han snakket om søsteren sin og jeg var med når en annen sykepleier kjørte han hjem. hun skulle ta meg med til en koselig butikk hun visste om for at jeg skulle få kommet meg ut fra avdelingen og han bodde i nærheten, så han bare satt på, men hun kjørte han helt til døra så jeg vet likevel hvor han bor.

 

3) Sommervikar jeg fikk veldig god kontakt med og var på samme alder som meg oppførte seg mest som en venn egentlig. Han kunne komme inn på rommet mitt og sette seg ned på sengen min og si "ene læreren min sier alltid 'never ever sit on a patients bed!'" (han studerer i utlandet). Han ble tom for snus og fikk meg til å bli med på en kjøretur så han kunne kjøpe mer uten at det skulle se ut som at han stakk av fra jobb. Jeg var på permisjon i ei uke, og han ringte hver dag han var på jobb og vi snakket i opp til to timer om bare alt og ingenting, og vi chattet mens vi spilte wordfeud.

 

Når jeg ikke ville spise og de andre hadde "godtatt" det, kunne han komme inn med ei skive og si "spis da for faen" i en liksom streng tone før har lo. Når jeg kom tilbake tidligere enn planlagt pga en kraftig nedtur kom han inn og spurte "hva faen gjør du her nå?", da spurte jeg spøkefullt om han hadde lov til å banne til pasienter og han svarte "nei, men med deg så bryr jeg meg ikke". En gang var han på "andre siden" av avdelingen som er delt i øst og vest, og var primærkontakt for en annen pasient der, likevel så tok han meg med på en tur på over to timer. Han og fortalte om hunden, familien, ferier, forhold.

 

4) Miljøarbeider, også på min alder som jeg fikk god kontakt med, vi pratet om alt mulig. De beste utestedene i byen, dumme ting han hadde gjort med kompiser, og ferier der han var redd for at han hadde fått HIV pga "dumme ting alle gjør i syden". Jeg fikk også se videoer av da han sto på vannski ol.

 

5) Psykiatrisk sykepleier snakket mye om barna og barnebarna sine, viste bilder osv. Jeg vet blant annet hvor både hun og ene dattera bor. Så var hun veldig opptatt av at jeg skulle få meg kjæreste og "maste" om det. Med hun også var jeg "jenta mi".

 

6) Miljøarbeider som fortalte om søsterens selvmord etter at hun hadde forhindret meg i noe som kunne endt ganske ille. Og mens hun hadde ferie møtte jeg henne på gata mens jeg var ute med en onkel og tante, kom hun å gå meg en klem og spurte hvordan jeg hadde det og snakket en stund.

 

7) Sykepleier som ble gravid. Vi snakket om babynavn, hun viste meg ultralydbilder og bilder av barnesenger og vi snakket om ting som hvordan hunden hennes kom til å takle en baby osv.

 

Det var mange som snakket mye og detaljert om barn og barnebarn, jeg måtte forklare hva "<3" betydde til ei dame som fikk det i melding fra datteren. Og mange av de yngre kom med historier fra de var unge og dumme.

 

Det var og en del klengenavn: "jenta mi", "chica", "tullemus", "vennen" osv.

 

 

Mange jeg kjenner synes at dette er veldig uprofesjonelt og at det ikke er sånn det skal være. Jeg kan forstå det de sier, men samtidig hadde jeg ingenting imot det.

 

Er det vanlig at sykepleiere og andre ansatte på psykiatriske døgnposter er litt mer runde i kantene enn andre plasser? Jeg vet ikke hva jeg skal mene om det, for jeg forstår godt hvorfor man skal være profesjonell og ikke snakke om privatlivet med pasienter ol, men samtidig vet jeg at jeg hadde blitt gal om de ikke gjorde det mens jeg var innlagt. De var de eneste som behandlet meg som ett vanlig menneske. De andre sa alt det riktige med at "de brydde seg", "så at jeg hadde det vanskelig", "hørte hva jeg sa", "var glad for at jeg var bedre" osv, det ble så tomt på en måte, men det kan jo hende det var fordi jeg var såpass "frisk" og hadde godt funksjonsnivå?

 

Det jeg tenker mest på er at de var så åpen om hvor de bodde og familien, det var en akuttpost og det var mange psykotiske og utagerende pasienter inn og ut mens jeg var der, så jeg tenker at hva om jeg var en person som var syk og kunne være farlig i perioder?

 

Vil gjerne ha meninger rundt dette, når jeg begynner studiet vil jeg vite litt med hva som er "riktig", er veldig redd for å drite meg ut da jeg har så mange forskjellige opplevelser. Hvor går grensa?

 

Det ble veldig langt dette og det beklager jeg, men håper det er greit at jeg skriver det her!

 

Hei!

Du kjem med gode og reflekterte spørsmål, som eg gjerne vil driste meg til å prøve å svare på!

For det første så synest eg at i eit slik type forhold skal en unngå å kalle kvarandre med kjelenavn/kallenavn. (det blir noko anna om "Gudrun" som alltid har vorte kalla Lillemor av andre, og presenterar seg som det, ber deg om å verte kalla det.)

Snakk om festing og religiøse aspekt prøvar eg å unngå. Eg har hatt eit par tilfeller der pasienten veit at eg er kristen (eg er frå en liten plass der alle kjenner alle, dette er ikkje noko eg fortel utan vidare) og sjølv er kristen, er eg open for at pasienten vil at eg skal be saman med han/ho. Dette er sjølvsagt berre med desse pasientane, og etter deira initativ.

Ellers så synest eg at fleire av eksempela du nevner er uakseptable. Det er ein kunst å vere personleg og empatisk, men ikkje verte privat. Eg tenker at det er heilt ok å snakke om ting en er opptatt av, for å ha noke positivt å ha som tema. F.eks graviditet, barnebarn osv. Eg tenker i allefall at eg veit så mykje personlig om pasientane mine, og innanfor rimlighetens grenser er det ok at dei veit litt om meg også. Dette er mykje for å skape ei gjensidig tillit..

[Guest Guest]

Jeg ser ikke noe feil i å prate om sitt privatliv til pasienter, så lenge man merker at det er ok for pasienten og at man ikke tar helt av med privatlivsnakk.
Jeg jobber i eldreomsorgen og jeg vet hvor kjekt pasienter synes det er når jeg forteller om familien min, minner fra min barndom, hvordan jeg som ung opplever verden, forteller om forholdet mitt, ferier, opplevelser o.l. Men jeg sørger selvsagt for at pasientene slipper til og ofte bruker mine opplevelser f.eks til å starte en samtale om et tema jeg vet de/den pasienten liker eller vil like å prate om. F.eks. om jeg prater om kjæresten min, så spør jeg hvordan pasienten traff sin ektemann og vi får en fin samtale og pasienten mimrer om gamledager. Til noen pasienter forteller jeg også hvor jeg bor mer detaljert. Rett og slett fordi jeg vet mange pasienter som har bodd i samme område synes det er kjekt å se for seg hvor jeg bor.
Men slik som du skriver i noen eksempler på samtaler du har hatt med helsepersonell synes jeg går for langt. Jeg synes ikke det er riktig å fortelle om at man har vært redd for å ha fått HIV på ferie og for mye fyllahistorier o.l. Selvfølgelig går det fint å fortelle et par fyllahistorier, men innenfor rimelighetens grenser og man kan godt utelate noen detaljer. Men det er jo litt forskjell på hvilke tema man snakker med yngre pasienter om enn med eldre. Selv om noe kan bli for personlig, så tror jeg også at det kan være en form for terapi for pasienten å høre om andres privatliv, livserfaringer osv. Spesielt dersom man sliter med ett eller annet psykisk og gjerne føler man har mange nedturer. Da kan det være oppmuntrende å høre om positive opplevelser til en sykepleier eller om da helsefagarbeideren var deprimert som ung men klarte å komme seg gjennom det og nå er ferdig utdannet, har to barn, hund, kone og er lykkelig. Slik at pasienten selv kan prøve å tenke og se positivt på livet fremover. Og det at man får innblikk av hvordan livet er der "ute" dersom man skal være lenge innlagt.