Frustrasjon!

[sol]

Jeg må bare slippe ut litt frustrasjon - jeg er så lei av hjelpepleiere og assistenter som klager over at sykepleier (jeg) er så mye ute av avdelingen. Når jeg er ute av avdelingen så gjør jeg alt papirarbeid som de aldri ser noe til, jeg ringer etter labsvar, jeg rekvirerer blodprøver, jeg ringer legekontor, jeg ringer hjemmesykepleiesoner osv. Jeg sitter ALDRI på rompa, og jeg er den som går hjem sist og sjelden tar matpause. Jeg går aldri fra avd før stellene er unnagjort og er alltid tilstede under måltidene. Jeg blir så såra og lei meg og sint for den kritikken, og jeg svarer for meg når jeg får høre det direkte - men det er alt det indirekte og baksnakkinga som gjør meg drittlei. Så lei at jeg kommer til å slutte om det ikke snart blir en endringsholdning. Må også sies at jeg er den eneste sykepleieren med full stilling på vår avdeling, og vår teamleder er ikke utdannet sykepleier så mange av de oppgavene blir jo mine... Noen flere som har opplevd lignende eller som har råd til meg?

[Cathrine]

Ja kom ut med frustrasjonen!

Har opplevd det der ja, kjempefrustrerende.

Tror de fleste sykepleiere har erfart dette.

Problemet er vel at vi kan gjøre alt og da forventes det at vi skal delta i alt det praktiske arbeidet. Papirabeidet synes ikke like godt, og vi kan feilaktig bli tolket som at vi trekker oss unna det tyngste arbeidet.

Mitt råd er å definer arbeidsoppgavene dine. Si til kollegaene dine på et postmøte at du ikke kan delta i like mye direkte pleie som dem fordi du har andre arbeidsoppgaver. La noen oppgaver være kun hjelpepleierenes, da vil de til slutt ikke lenger forvente at du skal gjøre det og blir heller ikke sure for at du ikke gjør det.

Ta legen som et eksempel, ingen forventer at h*n skal ta en klokke. Derfor blir vi heller ikke sure for at legen går rett forbi den døren hvor pasienten ringer på.

Tror vi sykepleiere ofte strekker oss for langt, og det er ingen tjent med.

[Levaxin]

Hei

 

For en tid tilbake opplevde vi mye av dette ved vår avdeling og mye av problemet oppsto fordi det arbeidet som vi gjør ikke er så lett å se for de andre.

Særlig ble dette et problem på nattevakter. (Jeg går bare nattevakter)

 

Vi tok dette opp ved et avdelingsmøte (og da ikke bare på et spl-møte) og jeg tror mange ble overrasket over å få høre hva som vi spl på vår avdeling gjør.

Vi fikk da ordnet et samarbeid mellom de ulike arb.grupper på natt( spl og hj.pl) for og fordele litt av oppgavene og skrive gode nattrutiner.

Dette gjorde spl sine oppgaver mere synlig og vi fikk bukt med kommentarer som "kor du har vært hele vakta", og "nå må du også svare på klokkene".

 

Men uansett så har jeg erfart at det er viktig å ha en god kommunikasjon og jeg har gjort det som en vane og si ifra til de andre når jeg skal gjøre oppgaver som de ikke "ser".

 

-L-

[skrulle-purka]

Før jeg begynte på utdanningen (3.årsstudent nå), så hadde faktisk jeg dette synet på sykepleiere på sykehjem Vi skjønte ikke ha de drev på med hele tiden....som du sier er det mye papirarbeid og telefoner...

 

men nå som jeg har vært endel i praksis,,,så vet jeg jo hva de styrer med, og skjønner at de har mer å henge fingrene i enn det som i noen tilfeller kan kalles forsvarlig....

 

Føler med frustrasjonen din....men det er vel ikke så lett for de å oppfatte hvor mye jobb du egentlig gjør...det er nok bare uviten som gjør dette....hva med å informere de litt? Kanskje de skjønner litt mere da....

[sol]

Kommunikasjon er viktig såklart, men for å være ærlig - nå har jeg gått og høylydt fortalt hva jeg til enhver tid skal når jeg går ut av avdelingen i ett år snart, og nå er jeg så d....lei av å måtte forsvare at jeg må ut av avdelingen for å gjøre arbeid i løpet av dagen. De forteller da ikke meg hva de skal når de forsvinner ut for å røyke på hjørnet ca 7-10 ganger pr vakt? Jeg tar svært ofte ikke pause engang... Og jeg skal love at det høres fryktelig godt når de har hatt litt mer ansvar enn normalt, f.eks måtte dele ut medisiner på den delen av avdelingen som ikke er "dems" hvis det er bare assistenter på andre delen osv. Da er de så stressa og syns så synd på seg selv at man får høre om "den gangen da..." i mange måneder etterpå. Men sykepleierne, vi går gjerne med utvidet ansvar slik at vi har alt fra 40 -80 pasienter man alene har ansvaret for. Og likevel er det vanskelig å se litt lenger enn til sin egen nesetipp og sine egne problem. Jeg tar det opp hver gang jeg hører noe hvisking og tisking - og til slutt blir det vel en stopp på det... Uvant bare, etter å ha jobbet på sykehusavdeling hvor sykepleierne og hjelpepleierne hadde forståelse for hverandres oppgaver.

[Cathrine]

Jeg har opplevd dette på sykehus også. Tror dette er et fenomen man ser i mange yrkesgrupper der man jobber tett og med litt felles oppgaver. Har hørt flere venner og bekjente klage over det samme, selvom de jobber med helt andre ting. Ser jo også for meg at førskolelærere sliter med det samme i barnehagene...

Jobber du alene som sykepleier eller er det flere på samme vakt? For er du alene må det være ekstra tøft.

Du gjør nok det eneste riktige som prøver å informere dem om hva du gjør. Men på en måte burde det ikke være nødvendig at du hele tiden må forsvare deg på den måten.

Nå har du jo fortalt dem dette flere ganger. Kanskje du bare må stålsette deg og gjøre jobben din uten å bry deg om hva de sier eller tenker.... Sikkert lettere sagt enn gjort, men ellers er jeg redd du blir fryktelig sliten i lengden.

Forhåpentligvis forstår de dette til slutt. Har du forresten jobbet der lenge?