Jump to content
Sykepleiediskusjon

Å ivareta pårørende


NurseB

Recommended Posts

Pårørende - både gamle, voksne og barn - trenger ofte å bli ivaretatt fordi de også kan oppleve en sykehusinnleggelse som en slags krise. Dette har jeg opplevd som noe mangelfullt enkelte steder jeg har vært i praksis, og synes det bør være mer fokus på hvilke ressurser pårørende kan være for pasienten og for helsepersonell.

 

Hvordan blir de ivaretatt der du jobber? Har dere noe spesielt opplegg dere følger?

Link to comment
Share on other sites

Dette synes jeg er kjempeviktig.

Vi hadde ikke noe spesielt opplegg for dette der jeg jobbet, men jeg personlig vektla dette.

Jeg var rask til å tilby pårørende en seng inne på pasientens rom, slik at de kunne overnatte ved siden av pasienten. Laget gjerne en "dobbetseng" om de ønsket det.

Vi passet selvfølgelig på at de fikk mat og drikke, og sa samtidig at om de ville kose seg med noe godt å spise, måtte de gjerne ta med seg det og litt godt drikke. De måtte gjerne ta med TV, radio osv. Hvis de ønsket å gå ut en tur, forsikret jeg dem at vi ville gå inn til pasienten hyppig. Passet også på at vi ikke presset pårørende til å være der. men om de ville være der, var det viktig at de følte at de var ønsket. At vi satte pris på deres tilstedeværelse og tok oss av dem. Viktig også vise dem respekt og alltid banke på døren før man går inn.

 

Jeg tok også med meg pårørende inn på et eget "samtalerom" og snakket med dem dagelig om situasjonen. Her ga jeg åpning for å snakke om alt. Det kunne være behandlingen, redsel, sorg, ting de lurte på, lyttet til deres ønsker og prøvde etter beste evne å tilfredstille dette osv.

Hvis det dreiet seg om en terminal pasient, som døde tok jeg alltid pårørende inn på " samtalerommet" før de dro hjem, snakket om opplevelsen av dødsfallet osv. De ble også tilbudt å komme tilbake til samtale om et par dager, mange takket ja til det tilbudet.

 

 

 

Nå har jeg snakket om de dårligste pasientene, akutte store skader, terminale, redde osv.

Så var det alle de andre "lettere" pasientene. Også viktig at deres pårørende ble sett på som en ressurs. Mange trengte å ha sine i nærheten, og det synes jeg er helt greit. Pårørende trengte også informasjon og jeg tok meg god tid til å lytte og forklare. Ga også åpning for at de måtte kontakte oss når de ville, her var det døgnåpent, så her kunne de ringe til alle tider på døgnet.

Jeg synes det er veldig viktig å ikke skille pasient og pårørende, de er tross alt et "team".

Link to comment
Share on other sites

Veldig fine gester du gjør for de pårørende, Cathrine! Det er sånn det burde vært overalt. Jeg skal definitivt ha fokus på dette når jeg kommer ut i arbeidslivet :)

 

Mulig det er litt lettere å tilby de typen omsorg på et syke-/aldershjem enn på sykehus, men alle trenger å bli sett.

Link to comment
Share on other sites

Veldig fine gester du gjør for de pårørende, Cathrine! Det er sånn det burde vært overalt. Jeg skal definitivt ha fokus på dette når jeg kommer ut i arbeidslivet :)

 

Mulig det er litt lettere å tilby de typen omsorg på et syke-/aldershjem enn på sykehus, men alle trenger å bli sett.

 

Hehe... jeg har aldri jobbet på sykehjem, kun akuttavdelinger på sykehus. Her er jo selvfølgelig pårørende ofte i en krise. Deres nærmeste er kanskje blitt akutt syke, fått en alvorlig diagnose, vært utsatt for en ulykke osv. Da ser vi klart at pårørende trenger omsorg og støtte.

Men det er også viktig å huske pårørende til de med mer kroniske lidelser, de som blir liggende lenge og de med vanlige elektive operasjoner. Mye vi kan gjøre for å trygge hverdagen deres og gjøre oppholdet lettere for pasienten og deres nærmeste.

Jeg kan komme med et eksempel jeg har opplevd for å beskrive hvor lite som skal til for gjøre ting lettere:

En pasient skulle gjøre et enkelt inngrep. han og konen gruet seg. Jeg ga grundig informasjon før operasjonen til begge to. Vi avtalte at jeg skulle følge pasienten opp til operasjonstuen og være tilstede helt til han hadde blitt lagt i anestesi og sovnet. Etterpå skulle jeg straks ringe konen og informere om at nå var han lagt i anestesi. På Post op. fikk de beskjed om å ringe konen straks operasjonen var ferdig. Slikt gjør hverdagen lettere for pasient og pårørende. Det kostet meg så lite, men de følte seg sett og ivaretatt.

 

Jeg kan komme med mange slike eksempler. Når du ser pasienten og pårørende, da blir jobben din interessant.

Det er også viktig å høre hvordan pårørende har det, får de sove, hva med jobben osv. Har de akutte søvnproblemer p.g.a. situasjonen har jeg gitt de sovetabletter.

Synes også det er viktig å tilby de en kopp kaffe osv. Rett og slett være litt service instilt. Da føler de seg ivaretatt.

 

 

Hjelp nå har du satt meg igang NurseB...

Er så mye jeg kan skrive om i forhold til dette.

Men jeg kom til å tenke på, at vi også må være proffe og se at når pårørende blir vanskelige så er det ofte en reaksjon på at de er i en krise. Da trenger de ikke møte motstand, men bli lyttet til og bli tatt på alvor. De fleste vil sette pris på dette og vi får til et godt samarbeide.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har lite erfaring med kronikere, desverre, men kan tenke meg at det er veldig aktuelt for dem å bli ivaretatt på en slik måte.

 

Det er viktig å gjøre sånne små ting som ikke koster deg noe, for det kan ha stor betydning for pasient og pårørende - slik som du sier i ditt eksempel.

 

Men det er jo ikke bare snakk om voksne mennesker. Barn (og ungdom) har også behov for å bli sett og hørt, og de trenger gjerne tilpasset informasjon. Man må ikke glemme de minste barna og tro at de ikke har spørsmål eller at det ikke er vits å informere. Barn plukker opp mye mer enn man tror til tider, og de har ikke (/sjelden) den erfaringen som trengs for å kunne forstå og tolke ting rett.

 

Synes kanskje det burde vært bittelitt mer fokus på ivaretakelse av pårørende i studietiden

Link to comment
Share on other sites

Ja det burde vært mer fokus på dette i studietiden. Synes du bør ta det opp med skolen :)

Barn ja, de blir nok fort glemt...

Faktisk var det relativt sjeldent barn var med på besøk til de sykeste, men jeg har jo et par eksempler, og der sviktet jeg... FY!!!

Det var blant annet en alvorlig syk mor, som til slutt døde på et annet sykehus. Barnet hennes var bare 5 år, og var av og til med på besøk. Denne stakkars 5 åringen reagerte med uro når hun var hos moren sin, hun holdt noe veldig på med gymming og turning i sengen hennes. Husker jeg syntes dette var så grusomt å se på, men ante ikke hvordan jeg skulle håndtere dette. Jeg prøvde bare å være hyggelig mot henne, tilby saft o.l.

Ser jo nå at jeg bare kunne satt meg ned og snakket med henne, spurt hvordan hun hadde det og gitt en åpning til å stille spørsmål, men det gjorde jeg altså ikke...

Håper noen av kollegaene mine gjorde dette.

Men først burde jeg ha snakket med faren for å vite hva som er blitt sagt til barnet, man kan fort si noe feil også. Dette er ikke lett.

Huff det er det værste med å være sykepleier, når man blir etterpåklok og ser hva man burde gjort...

Link to comment
Share on other sites

Ja, jeg skal absolutt ta det opp med skolen :)

 

Det er menneskelig å svikte i av og til, men man lærer alltid noe av det! :)

 

Kan anbefale boken "Så god å se deg" av Cecilie Tanderø. Den handler om hvordan man kan møte mennesker i krise.

 

Ja dessverre svikter vi av og til, det triste i vårt yrke er at det går utover noen stakkars pasienter...

Den boken kunne jeg ha lyst til å lese. Har du lest den selv?

Link to comment
Share on other sites

  • 1 month later...

Jeg skriver en oppgave om å ivareta pårørende i krise.

I drøftingsdelen har jeg tenkt å ha tre-fire mer konkrete spørsmål som jeg kan drøfte (for så å komme frem til konklusjonen om hvordan sykepleier kan ivareta pårørende i krise)...

 

Er det noen som har forslag til gode "drøftingsspørsmål"?

Link to comment
Share on other sites

  • 2 years later...
Guest Marggi

Hei :-)

Jeg har nettopp begynt på bacheloroppgaven min.

Skriver om det å ivareta pårørende, og problemstillingen min er:

"Hvordan kan jeg som sykepleier, på best mulig måte, ivareta pårørende til terminal pasient?"

 

Har funnet en del relevant litteratur.. kanskje noen av dere har gode forslag til ennå mer? Vitenskapelige artikler for eksempel?

 

Hilsen 3.års sykepleierstudent som gleder seg til å bli ferdig :rolleyes:

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy