Jump to content
Sykepleiediskusjon

Hvordan påvirkes vi av å jobbe med alvorlig syke, død og sorg


Cathrine

Recommended Posts

Har ofte tenkt på hvordan vi påvirkes av å jobbe med alvorlig syke mennesker. De fleste sykepleiere gjør jo det enten vi jobber i psykiatrien, somatikken eller innen eldreomsorg.

Hadde vært spennende å hørt deres tanker rundt dette.

Her er ihvertfall min erfaring ;)

 

Jeg jobbet i mange år på nevrokirurgisk avdeling. Jeg trivdes veldig godt både med personalet og pasientgruppen. Her var det mye utfordringer. Unge mennesker som var alvorlig skadet i ulykker, enten med ryggmargskader eller alvorlige hodeskader. Vi hadde pasienter med sub arachnoidal blødninger, og dette var ofte unge mennesker. Vi hadde også mange med tumor cerebri og det var nok den aller tyngste gruppen syntes jeg.

Da jeg jobbet der full tid opplevde jeg mye sorg, jeg klarte ikke legge alle lidelsene fra meg når jeg kom hjem fra jobb. Dette resulterte i at jeg måtte tømme alle mine vonde tanker på mannen min. Jeg fikk nok et dystrere syn på livet enn jeg har i dag. Jeg følte at sykdom og død var noe som kunne ramme mine nærmeste når som helst. Jeg hadde ikke lenger det naive synet på livet som alle andre rundt meg så ut til å ha.

Det var ikke slik at jeg gikk rundt og var redd noen skulle bli syke, men det hadde lagt seg som en grunnfestet holdning i meg.

Jeg merket det på en måte ikke selv før jeg kom ut av det. Da jeg hadde vært hjemme med det første barnet mitt i et år, fikk jeg en aha opplevelse. Jeg tok livet for gitt igjen, det var ikke lenger slik at jeg tenkte dette med sykdom og død kan ramme hvem som helst når som helst.

Jeg ble nok lykkeligere av å ikke vandre dag ut og dag inn sammen med mennesker i alvorlig krise.

Det ble faktisk litt lettere da jeg jobbet deltid.

Jeg elsket jobben, men kanskje man har godt av å ikke jobbe et slikt sted hele livet. Kanskje min tid er kommet til å ta meg av litt lettere pasientgrupper....

 

En annen ting er hva gjør man egentlig for å ivareta sykepleierene, har dere noe opplegg på jobben der dere får tømt dere?

Link to comment
Share on other sites

  • 5 weeks later...
Guest Guest_Nightingale_*

Jeg jobber har vært sykepleier i et og et halvt år, og jeg har jobbet på en sykehusavdeling for kreftpasienter like lenge. For tiden er jeg også nattsykepleier, så lidelse og død er det mer enn nok av for å si det sånn. For meg har vel egentlig jobben på denne avdelingen vært med og beriket meg på mange måter. Alle disse møtene med døden gjør at jeg ikke tar livet for gitt lenger. Jeg verdsetter ting mye mer enn jeg gjorde før. Døden er jo egentlig en naturlig del av livet. Så lenge det dreier seg om eldre mennesker takler jeg det i hvert fall greit. Når det er yngre mennesker som ligger for døden er det mye tyngre. Særlig et par situasjoner med pasienter på min egen alder som i tillegg har barn på mitt barns alder. Det er fryktelig trist. Frykten for å dø fra sine barn er vel noe alle foreldre føler på fra tid til annen.

 

Vi snakker heldigvis en del om disse følelsene på avdelingen. Jeg tror nok alle opplever det som vondt og vanskelig i forhold til unge pasienter der sykdommen har slått til hardt og brutalt. Det hjelper i hvert fall å snakke med kollegene om det man tenker og føler. I tillegg får vi også en del veiledning fra sorgteamet, så alt i alt opplever jeg egentlig at vi følges godt opp i forhold til disse tingene.

Link to comment
Share on other sites

Velkommen hit Nightingale :)

Spennende å høre dine opplevelser rundt dette temaet. Godt å høre at dere ivaretar hverandre og at dere har et sorgteam. Det er nok utrolig viktig.

Ja jeg opplevde det også hardest når det var jevnaldrende eller pasienter med små barn. Da er det nesten umulig å ikke identifisere seg. Det er jo enkelte skjebner som er så triste at det er nesten ikke er til å bære, men som sykepleier har vi nok en utrolig mekanisme som gjør at man klarer det likevel. Ellers hadde vi ikke holdt ut denne jobben.

Men det er noen som rett og slett synes det blir for vanskelig.

Jeg hadde en student engang. Vi stelte en alvorlig syk pasient. Dagen etter møtte hun ikke opp, etter noen dager kom praksislæreren hennes og fortalte meg at hun hadde sluttet. Denne syke pasienten hadde gjort et så sterkt inntrykk at hun fant ut at sykepleie ikke var noe for henne.

Link to comment
Share on other sites

Jeg må si at ingenting har gitt meg så mye som de 5 årene jeg jobbet på avdeling med kun kreftpasienter, og svært mange av dem med dårlige prognoser. Det var en fantastisk gruppe mennesker å jobbe med, det ga meg så mye. Samtidig kostet det også endel tårer og fortvilelse, og nå 2 år etter kan jeg fortsatt falle tilbake til ulike situasjoner og pasienter jeg har vært borti og føle meg så trist så trist. Men for meg er hele kjernen i å være sykepleier å kunne lindre og trøste, og det fikk jeg gjort til gangs på denne arbeidsplassen.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er nok litt todelt når det gjelder dette. Den pasientgruppen jeg har hatt mest å gi er nok de med en dårlig prognose eller terminale. Når jeg følte at jeg hadde lindret, hjulpet eller fått til en god samtale blant disse gikk jeg hjem med en følelse av å ha gjort en god jobb. Så egentlig forstår jeg deg veldig godt sol. Jeg kunne fort endt opp med å jobbe på en liknende avdeling.

Likevel føler jeg at skulle jeg jobbet med slike pasientkategorier hele livet ville det gjort noe med meg.

Men jeg angrer ikke på de årene jeg har jobbet med pasienter som enten har en dårlig prognose eller fått livet snudd opp ned. Disse årene har også lært meg utrolig mye.

Jeg har også tenkt på hvordan det må være å jobbe i psykiatrien. Med all den lidelsen de møter.

Hvordan oppleves det?

Husker da jeg som student var i praksis på psykiatrisk sykehus. Da var jeg kjempesliten når jeg kom hjem, mye mer slitsomt å jobbe der enn på en travel somatisk avdeling.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy