Er jeg deprimert?

[Guest Gjest]

Lurer på om noen kan gi noen synspunkt, enten som fagpersoner, eller bare som privatperson med egen erfaring. Går nemlig og lurer på noe som jeg ikke vil snakke så mye med mine nærmeste om foreløpig,men ønsker som sagt gjerne noens mening.

 

Jeg er i 30-årene, jobbet som sykepleier i 6 år, gift og har to små barn. Lever et standart A-4 liv, økonomien og helsa er god, heldig på alle måter. Har gode venner, fine unger og en snill og god mann. Kort sagt heldig og lykkelig på alle måter. Det er det som er det merkelige.

Jeg synes nemlig at alt er et ork. Jeg trives middels godt i jobben, føler at jeg mestrer foreldrerollen middels godt, har et godt ekteskap. Er så heldig å jobbe redusert. Derfor burde jeg ha overskudd og være fornøyd. Men som sagt så føler jeg at det meste er et ork. Jeg leverer ofte ungene (1.5 og 3 år) i barnehagen fordi jeg ikke orker kranglingen og sutringen deres mer, og går hjem igjen med dårlig samvittighet fordi jeg velger å ikke bruke fridagene mine på mine egne barn. Hjemme rydder jeg det jeg må, men kommer aldri a jour/det blir sjelden så rent her som hos andre. Gruer meg til å gå på jobb (vanlig sengepost) fordi jeg sterkt misliker ansvaret, har hjertebank fordi jeg gruer meg sånn. Har gode venner men velger å ikke treffe de så ofte fordi jeg heller vil være alene/slappe av/gjøre nødvendige ting/gjøre ingenting. Er frisk men lar være å trene fordi det byr meg imot (noen ganger trimmer jeg litt fordi jeg vet jeg bør og jeg vet at det er en bøyge for de fleste, dørstokkmila..) Jeg lager alltid mat fordi jeg er mest hjemme, men også det byr meg imot. Mannen min liker å være aktiv, treffe venner, gjøre ting. JEg vil helst bare sove hvis jeg har fritid. (Eneste interessen jeg har er å sitte å lese.) JEg gleder meg over barna og elsker dem, men for det meste skulle jeg ønske noen andre kunne passe dem..

 

Jeg ler sjelden, gråter "normalt ofte" når det er noe ekstra. Men går ofte med en tristhetsfølelse i kroppen, mest over mitt eget manglende mot tror jeg. Er alltid trøtt. (Har normale hgb og jern-nivåer). Prøver å spise sunt, tar kosttilskudd og rosenrot i tillegg for at det ikke skal være det som er problemet. Uten at gjør noen forskjell. Mannen min har nevnt at jeg kanskje her en mild fødselsdepresjon. Noe jeg har avvist fordi jeg jo vet at jeg _egentlig_ er lykkelig, ungene er godt tilknyttet, jeg kan jo bare ta meg sammen, har det ikke sånn som ekte deprimerte har det som ikke kommer seg opp om morgenen..

 

Men det undrer meg at folk flest ser ut til å glede seg over langt mer. Jeg gleder meg aldri til noe. Synes som sagt alt er et ork, skulle helst latt være alt. Jeg synes nesten aldri noe er morsomt. (Jeg smiler jo som alle andre, men ler aldri, hvertfall ikke ordentlig). Jeg har tidvis misunt de som er syk/sykemeldte, fordi de slipper jo å gå på jobb/ har en gyldig grunn til å ligge under dyna i 3 mnd.. Håper jeg ikke provoserer noen som faktisk er syke med dette, jeg VET jo at det er feil og at de skulle 1000 ganger heller gått på jobb istedet for å være syk. Det er derfor jeg lurer på:

Er jeg muligens deprimert, eller bare veldig veldig bortskjemt?...

Er livet et ork, so deal with it, eller gjør du dine ting fordi du liker det og ikke fordi du må?..

 

Takker for svar.

[Beth]

Jeg mener at det kan høres ut som om du muligens har en depresjon.

Muligens, fordi det må vurderes av fagfolk. Har du en generell tristhetsfølelse så få en time hos legen din og snakk med ham/henne.

Har du en mild depresjon nå så kan du ende opp i en mer alvorlig depresjon om du ikke tar fatt i alt som gjør deg trist.

 

Og har du enda ingen depresjon så bør du likevel søke hjelp for å få snudd de tingene i livet ditt du er misfornøyd med. Du har bare et liv ! Vil du virkelig at denne følelsen skal være det som preger livet ditt ?

 

Jeg har hatt depresjon, vel, kanskje den er der enda selv om jeg ikke merker den. Jeg har brukt Sarotex (antidepressiva)i flere år. Depresjonen kom i den perioden hvor mine kroniske smerter begynte. Og Sarotex løftet meg opp av kjelleren, samtidig som de er smertestillende og søvndyssende også. Alle tre tingen var et problem. Følelsen av tristhet,menigsløshet,maktesløshet etc kjenner jeg igjen, men kun legen din kan gi et skikkelig svar til deg.

 

Her står noe om definisjonen av depresjon : http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-diagnostikk-9115.html

 

 

Definisjon av depresjon

 

Tilstanden skal ha vart i minst 2 uker og den skal ikke være et direkte resultat av kroppslig sykdom eller rusmisbruk. Du skal ha minst to hovedsymptomer:

 

* Depressivt stemningsleie

* Interesse- og gledesløshet

* Energitap eller økt trettbarhet

 

Andre symptomer kan være:

 

* Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet

* Redusert selvfølelse og selvtillit

* Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse

* Triste og pessimistiske tanker om fremtiden

* Planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord

* Søvnforstyrrelse

* Redusert eller endret appetitt

 

Mild depresjon

Du har to hovedsymptomer og minst to andre symptomer. Ingen symptomer har alvorlig grad. Du kan vanligvis fungere med noen vansker sosialt eller i arbeid.

 

 

Moderat depresjon

Du har to hovedsymptomer og minst fire andre symptomer. Flere symptomer har alvorlig grad. Du fungerer vanligvis ikke sosialt eller i arbeid.

 

 

Alvorlig depresjon

Du har alle tre hovedsymptomene og minst seks andre symptomer. Flere symptomer har svært alvorlig grad. Du kan ikke fungere sosialt eller i arbeid, og har ofte problemer med daglige personlige gjøremål.

 

 

Dystymi

Det er en tilstand med vedvarende senket stemningsleie av flere års varighet. Enkeltepisodene er ikke tilstrekkelig alvorlige eller langvarige til å tilfredsstille kriteriene for diagnosen mild, moderat eller alvorlig tilbakevendende depressiv lidelse.

 

 

[Guest gjest]

Tusen takk for svar Beth, setter pris på at du tok tiden og bryet med det. Kanskje det er noe i det du sier, skal tenke på det.

mvh

[Cathrine]

Jeg synes også at du bør oppsøke lege, for slik kan du ikke ha det.

Du er i hvert fall ikke bortskjemt. Det er så alt for lett og la den ene dagen ta den andre og vente på bedre tider, men hvis du ikke vet om noe konkret som plager deg som du kan rydde av veien, så bør du søke hjelp.

Jeg vet ikke, men det kunne kanskje være lurt å måle stoffskiftet også, hvis det ikke er gjort allerede.

Håper i hvert fall du snart får den hjelpen du trenger enten det er depresjon eller noe annet, slik at du igjen kan glede deg over livet.

[ballong]

Kjære deg!

 

Dette høres veldig tungt ut. Jeg mener at du bør ta en tur til legen snarest mulig, og fortelle henne akkurat hvordan du føler deg. Vær så ærlig som du klarer, ellers er det vanskelig å få riktig hjelp. Jeg synes definitivt det høres ut som om du er inne i en depresjon, men det er helt klart en leges oppgave å fastslå det. Kan hende legen ønsker å i gi deg antidepressiva. Dersom det blir saken, ber jeg deg om at du ikke får panikk. Husk at depresjon er en like fysisk som psykisk sykdom. Det skjer masse i kroppen under en depresjon, det er ikke "bare i hodet." Mange synes det er skummelt å ta medisiner for psykiske lidelser. Tenk på det som en krykke for å komme gjennom en vanskelig tid. I tillegg tenker jeg at det hadde vært godt for deg og få noen å prate med. Kanskje kan fastlegen din være en slik kontakt, eller kanskje kan fastlegen henvise deg videre til psykolog eller psykiater. Ikke ha dårlig samvittighet for å sende ungene i barnehagen når du har fri. Du er IKKE en dårlig mor! Ungene har det helt strålende i barnehagen! Faktisk så er det sånn at du er en god mor når du prioriterer deg selv! Det kommer ungene til gode i neste runde.

 

Jeg føler med deg. Lykke til!

[Guest gjest]

Hei,

Ser det er mange år siden du skrev dette, lurer bare på om du fikk hjelp eller fant ut av hva dette var? Jeg sliter med akkurat det samme som deg, synes alt er ett ork. Finner liksom ingen glede ved noe. Broren til samboeren min har akkurat fått barn, til og med dette synes jeg er ett ork, for nå vil han såklart besøke dem masse. Er stort å bli onkel.. for meg er det rivende likegyldig. Alt jeg gjør er av plikt, egentlig kunne jeg tenke meg å ligge i senga hele dagen. Jeg sliter også med å åpne meg for noen, jeg forteller ikke dette til samboeren. Fikk du hjelp?

Mvh. Likesinnet

[Guest Guest]

prøver å svare, men kom ikke gjennom, tester..

[Guest Tina]

Har hatt det litt som deg, og jeg anbefaler deg å ta en prat med fastlegen din ja. Det er veldig tungt å gå og ha det slik over tid.

Kanskje blir du henvist til psykolog, det skal litt til å faktisk få psykolog dessverre. Men da kan det kanskje være andre alternativer (ulikt fra kommune til kommune) som f.eks. psykiatriske sykepleiere som du kan snakke med? Dette vet fastlegen din.

 

Ellers ligger det mange gode tips på webpsykologen.no, en side jeg brukte endel etter at jeg hadde blitt henvist til psykolog for lignende problemer og ventet på svar. Min henvisning ble dessverre avvist, men har nå oppfølging av psyk.spl. som jobber med kognitiv terapi. Privat psykolog er selvfølgelig også et godt alternativ som sikkert er vel verdt pengene.