Guest Gjest Posted May 2, 2010 Report Share Posted May 2, 2010 Jeg er ei forferdelig tåreperse. Tårene sitter veldig løst,og spesielt når det gjelder andre mennesker. Andre menneskers sorger og gleder er noe jeg tar veldig innover meg. Lurer på om dette kan bli et problem når jeg begynner i jobb? Vet at jeg kommer til å møte pårørende i sterke følelsesmessige situsasjoner - både på godt og vondt. Blir det da helt feil å gråte sammen med dem,både av glede og sorg..? Skal man holde seg medfølende,men "kald"? Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted May 2, 2010 Report Share Posted May 2, 2010 Jeg synes det er helt greit å vise følelser. Jeg tror pårørende vil oppleve det positivt. Det viser bare at du virkelig bryr deg om pasienten. Så bare vær den du er og gråt når du må Link to comment Share on other sites More sharing options...
Clavicula Posted May 2, 2010 Report Share Posted May 2, 2010 Å kunne vise følelser er flott, da vil du også bli oppfattet som et medmenneske som bryr seg. Men det er en balansegang tenker jeg, å bli blank i øynene er helt ok, hvis du føler for å bryte sammen i krampegråt bør du nok trekke deg unna Husk at du skal være den sterke, selv om du er emosjonelt beveget. Hvis du ikke klarer å være en støtte, og i omsorgsrollen, kan du trekke deg ut og la andre sykepleiere overta. Link to comment Share on other sites More sharing options...
MisSNuRse Posted May 3, 2010 Report Share Posted May 3, 2010 Veldig enig med deg Clavicula er helt klart en balansegang der. Tårer i øynene er noe helt annet, enn å f. eks gråte skikkelig. Da er det viktig at andre sykepleiere får ta over. Vi skal kunne støtte og trøste pårørende og pasient, ikke omvendt Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest GjestF Posted May 3, 2010 Report Share Posted May 3, 2010 Enig med Clavicula, selv om jeg en gang begynte å gråte inne hos pasient og pårørende.... Det ble rett og slett for mye for meg der og da, så jeg lot en annen sykepleier ta over resten av vakten. Valgte også å ikke ha "ansvar" for denne pasienten de nærmeste vaktene etterpå, da jeg kjente at jeg trengte en "pause".... Link to comment Share on other sites More sharing options...
Clavicula Posted May 3, 2010 Report Share Posted May 3, 2010 Enig med Clavicula, selv om jeg en gang begynte å gråte inne hos pasient og pårørende.... Det ble rett og slett for mye for meg der og da, så jeg lot en annen sykepleier ta over resten av vakten. Valgte også å ikke ha "ansvar" for denne pasienten de nærmeste vaktene etterpå, da jeg kjente at jeg trengte en "pause".... Jeg tror det du sier her er selve poenget, egentlig. Vi er jo bare mennesker, i blant blir vi også satt ut, overveldet, påvirket. Det som er viktig er å se at man ikke fyller rollen som profesjonell yrkesutøver når dette skjer. Da er det eneste riktige å overlate ansvaret til andre, mens en selv kan hente seg inn igjen. Det høres ut som om du håndterte dette på en kjempefin måte Link to comment Share on other sites More sharing options...
Litago Posted May 5, 2010 Report Share Posted May 5, 2010 Veldig enig med Clavicula! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Gjest Posted May 5, 2010 Report Share Posted May 5, 2010 Jeg er også helt enig i det Clavicula skriver! Akkurat som jeg ville skrevet det selv:) Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest nurse Posted March 13, 2012 Report Share Posted March 13, 2012 Jeg har hørt pasienter fortelle om da sykepleiere gråt sammen med de og de fleste synes ikke det er ok, det blir rart. Men jeg skjønner problemet ditt, men kanskje du skal jobbe litt med å få en terapeutisk distanse samtidig som du beholder empatien din. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Sissel Posted March 13, 2012 Report Share Posted March 13, 2012 Jeg klarer ikke å gråte i jobbsammenheng, jeg er så fokusert på at jeg er sykepleieren og den som må forholde meg proff til ulike skjebner. Privat er jeg veldig emosjonell, så det er rart det der. Føler meg litt "kald" når jeg er på jobb, selv om jeg er sterkt medfølende med pasientene og deres pårørende. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Guest Guest Posted August 11, 2012 Report Share Posted August 11, 2012 Det er forskjell på å vise medfølelse og empati i en pasientsituasjon og det å bryte ut i gråt overfor pasient og pårørende. Du skal være profesjonell og det forventes i situasjonen. Jeg mener det er viktig at ikke pasient og pårørende føler de må trøste sykepleieren. Å vise at man blir berørt er bra, men ikke at det tar overhånd slik at alt fokus blir på sykepleieren. Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted April 24, 2017 Report Share Posted April 24, 2017 Kom til å tenke på denne tråden da jeg leste dette avsnittet i Sykepleien: Apropos det, jeg setter stor pris på at dere viser følelser, holde Unni i hånda når legen er av den «autoritære typen» eller gi en klem (jeg fikk noen jeg også!). Dere er jo så proffe at ingen møter noen strigråtende, men at det faller en tåre, eller at stemmen blir svak er veldig greit. Det er i mine øyne bare en tillitserklæring. Vi betyr noe, du bryr deg om oss som mennesker også, for meg er det et bevis på profesjonalitet. https://sykepleien.no/meninger/innspill/2017/04/den-vanskelige- Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Archived
This topic is now archived and is closed to further replies.