Jump to content
Sykepleiediskusjon

Sykepleier med erfaring fra "den andre siden"


NurseB

Recommended Posts

Man får ganske tidlig i sykepleierstudiet høre at de som har erfaringer med å være pasient selv tar med seg noe verdifullt inn i yrket sitt. Man vet hvordan det er å være på "den andre siden." Og det er jeg enig i. Men hva med oss som aldri har vært pasienter selv? Bare en og annen gang på legevakten for ørebetennelse, influensa, og et par ganger til fastlegen osv. Vi har ingen erfaring med å være pasient i sykehus, på sykehjem eller å være pasient som får hjemmesykepleie. Har følt det et par ganger at man nesten blir sett ned på, eller med et blikk som sier "Du vet ikke hva du snakker om" - både fra pasienter og kolleger, men jeg vil da påstå - og det har jeg fått høre fra flere hold - at jeg har empati, og det som trengs for å bli en god sykepleier. Og jeg er sikker på at veldig mange andre som heller ikke har erfaring som pasient, har empati og mye kunnskap om hvordan det er å være pasient. Man lærer tross alt mye om dette i praksis og i jobb. Hver dag vil jeg vel påstå.

 

Hva tenker dere om å ha erfaring som pasient vs. ikke å ha erfaring?

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror ikke det er avgjørende at du har erfaring som pasient for å bli en empatisk og god sykepleier.

Men selvfølgelig så vil man lære noe hver gang man er pasient eller pårørende som man kan ta med seg videre i livet sitt som sykepleier.

Vi er forskjellige og vi oppfatter ting ulikt, så det du erfarer som problematisk som pasient kan være greit for en annen. Det viktigste er å se pasientens individuelle behov slik som du har lært igjennom studiet.

Men noen ting er nok mer generelle, som opplevelsen av å mase, vente osv.

 

Vi kan nok også lære mye av hverandre. Hvis vi som sykepleiere deler erfaringer med andre sykepleiere om hva vi opplevde vanskelig som pasient. Kanskje vi skal lage en slik tråd og dele erfaringer på godt og vondt?

Det å være sykepleier og pasient er en litt spesiell situasjon, kanskje vi kunne diskutere det også? Tror jeg må sette igang mange tråder nå wink.gif

 

Till slutt kan jeg fortelle om en erfaring jeg har, som kanskje ikke ville gjort mer kompetent.

 

Før jeg fødte barn var jeg fast bestemt på å bli jordmor. Alle sa til meg at det var viktig å ha født selv for å bli en god jordmor. Jeg hadde litt fødselsangst og tror jeg ville møtt kvinner i en liknende situasjon med stor empati.

Når jeg så endelig fødte så var jeg ikke redd og jeg syntes heller ikke det var så smertefullt...

(tror årsaken var at jeg hadde forberedt meg godt mens jeg var gravid, slik at jeg visste godt hva som foregikk i kroppen min under fødselen og så hadde jeg en forestilling om at det skulle være uutholdelige smerter, så da kunne jeg ikke bli annet enn gledelig overrrasket). Selvfølgelig forstår jeg godt at mange opplever dette veldig smertefullt og at jeg sikkert var heldig.

Jeg har likevel tenkt på at denne erfaringen neppe ville gjort meg til en mer forståelsesfull jordmor, enn før jeg hadde født.

Men forhåpentligvis hadde jeg ikke blitt dårligere heller. unsure.gif

Link to comment
Share on other sites

Jeg husker en lærer viste oss betydningen av velvære for de pasientene på avdelingen. Vi hjelper jo med vask og slikt, men ting som lett kan bli glemt er tannstell, barbering og ikke minst hårvask! Når jeg har vasket håret til folk har jeg to ganger fått høre "å så snill du er" fra kolleger, men jeg får likevel inntrykk av at de føler jeg sløser tiden min på noe jeg ikke trenger å gjøre, og at det er langt nede på prioriteringlista. Men slik burde det ikke være og jeg tror slike ting gjør en ganske stor forskjell for pasientene. Jeg forestiller meg (og har hørt fra pasienter) at om jeg ikke hadde fått vakset håret på to uker hadde jeg følt meg rimelig ekkel, og det tror jeg de fleste ihvertfall jenter/damer ville gjort. Nå pleier jeg ofte å se for meg at det er min mor eller far som ligger i sengen, hva ville jeg synes som pårørende? Tenk på dt neste gang du ser en gammel dame med floker i håret, blodflekker på skjorten og som ligger langt nede i sengen med vond høy ryggstøtte. Jeg tror spesielt at på sykehus kan man lett overse slike ting.

 

Nå har jeg bare vært pasient på sykehus én gang, og jeg klarte meg selv sånn egentlig. Men beskjeder, og et "lurer du på noe?" kommer du langt med. Trenger ikke ha vært pasient for å vise empati! De pasientene som kan virke krasse er muligens bare slitne og frustrerte, bare fortsett som før, og prøv å fange opp hint om det skulle være noe galt eller noe de er misfornøyde med. Jeg har faktisk hatt et par stykker av de virkelig fæle pasientene som har bedt om unnskyldning etterpå...og dette er av den typen jeg oppfattet som "kronisk sure". I hvilke situasjoner har du fått høre at du ikke vet hva du snakker om? Det er kanskje litt enklere for oss å svare mer konkret da.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er forsåvidt enig i det som har blitt sagt her, at man ikke behøver å ha vært pasient selv for å vise empati. Men om man har vært gjennom en del som pasient selv så er det nok lettere å kunne sette seg inni pasientens situasjon og på en annerledes måte kunne være støttende for pasienten. Dilemmaet er vel om man skal si til pasienten om man virkelig vet hvordan h*n har det eller om man skal tie om den personlige biten.

 

Jeg selv er student nå, og har masse erfaring som pasient selv. Jeg tror dette har bde fordeler og ulemper. Som pasient vet je at jeg fikk mer tillit og trygghet til de som jeg visste hva de pratet om - som altså hadde opplevd noe lignende selv. Det er ikke alltid like lett å stole på noen som man vet kun har lest om dette i en lærebok. Spesielt i psykiatrien der alt er så sammensatt og kanskje mer uklart enn i somatikken.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Jeg hadde nok heller ikke blitt noen veldig forståelsesfull jordmor, gitt! Jeg syns ikke det var så ille, selv uten smertestillende og kunne godt føde igjen og igjen og igjen og igjen og igjen....

Gjerne hver 14. dag! ;)

 

På den annen side lærte jeg hvor ille det er å være pasient når sykepleier/jordmor ikke hører på pasienten og er veldig ung/usikker!

I mer enn 5 år hadde jeg ventet på fødsel nr 2 og denne unge damen ødela hele opplevelsen for meg ved å ikke lytte til mine erfaringer!

Vil alltid være lei meg for at min siste fødsel ikke ble sånn jeg ønsket!

 

Har også vært innlagt på kirurgisk etter å ha fjernet galleblæren min. En totalt grusom opplevelse jeg ikke unner noen som annet enn opplæring i hvordan man IKKE skal være som syke-/hjelpepleier!

Jeg sendte et langt brev til avd. spl etter den opplevelsen, som var på slutten av andre året på spl. skolen.

 

Har også vært pasient på denne avdelingen etter at jeg var ferdig sykepleier, og det var ikke så mye bedre desverre!

 

Min beste opplevelse som pasient var på nevrologisk avdeling på det gamle Rikshospitalet. Jeg ble hørt, sett og behandlet på en veldig flott måte. Med et unntak var alle de ansatte der eksempler til etterfølgelse!

 

Hadde en foreleser på sykepleierskolen som var både sykepleier og lege. Han mente man ikke var utlært som noen av delene før man også hadde vært pasient!

Link to comment
Share on other sites

Har også vært innlagt på kirurgisk etter å ha fjernet galleblæren min. En totalt grusom opplevelse jeg ikke unner noen som annet enn opplæring i hvordan man IKKE skal være som syke-/hjelpepleier!

Jeg sendte et langt brev til avd. spl etter den opplevelsen, som var på slutten av andre året på spl. skolen.

 

Har også vært pasient på denne avdelingen etter at jeg var ferdig sykepleier, og det var ikke så mye bedre desverre!

 

Kan du ikke fortelle litt om dette...?

Link to comment
Share on other sites

Kan du ikke fortelle litt om dette...?

 

Det kan jeg godt!

Hver ting er i seg selv ikke så ille, kanskje, men totalinntrykket mitt etter 4 dager var grusomt!

 

Det tok 6 måneder fra jeg ble meldt opp til jeg fikk operasjon. Da jeg kom til avtalt tid, ble jeg plassert på stuen i 4 timer før noen hadde tid til å snakke med meg. Så fikk jeg til slutt en seng på et tomannsrom!

 

Jeg lå nærmest døra og innerst lå en dame som hadde fjernet en del av tarmen pga mistanke om kreft! Kirurgene hadde laget at altfor stort snitt fordi noen hadde misforstått røntgenbildene! Hun måtte ha epiduralt smertekateter for å få døyvet smertene, men ingen klarte å stille inn pumpen godt nok, så hun klarte da ikke bevege bena.

 

Hele dagen fløy det sykepleiere inn og ut, men ingen snakket til meg som skulle opereres neste dag. Skjønner jo at damen trengte hjelp, men jeg ville jo gjerne ha litt info. Mitt første møte med et sykehus (bortsett fra fødsel) og ingen hadde tid til så mye som å si hei til meg!

Jeg ble operert, alt gikk greit og jeg kom tilbake på rommet.

 

Da jeg måtte på toalettet turte jeg ikke bry noen og stavret meg de få metrene på egen hånd. Selvfølgelig kom det noen for å snakke med meg akkurat da! Jeg fikk så masse kjeft at jeg ble helt deppa! Hun forklarte ikke noe om postoperativt forløp eller noe faglig, bare kjeftet på meg!

Damen i nabo- sengen, som viste seg å være en bekjent av min mor, lå bare å måpte!

 

Da middagen kom, spurte jeg om det var noe jeg kunne spise. Hadde jo lært at de som ikke hadde noen galleblære skulle være forsiktig med fet mat, tunge måltider etc. Hjelpepleieren som kom med maten, bare så på meg som om jeg var stokkdum og gikk for å spørre noen. Hun kom aldri tilbake og jeg turte ikke spise noe!

 

Neste morgen viser damen i nabo- sengen meg hælene sine (epiduralkateteret endelig seponerte). På hvert hæl var det et decubitus på størrelse med en 20- kroning!

Jeg ba henne ringe på, så de kunne starte behandling så fort som mulig. Hjelpepleieren som kom inn, tittet på hælene, smurte dem med litt krem og ba henne ta på bomullssokker! Så gikk hun!

Noen minutter sener kommer det en sykepleier som nok en gang kjefter på meg!

Jeg måtte ikke komme her og tro jeg var noe fordi om jeg var sykepleierstudent. Og jeg måtte snarest slutte å blande meg inni pleien til den andre pasienten, ellers ville de legge meg på et annet rom/sende meg hjem etc etc. Jeg fikk faktisk ikke lov til å snakke med damen i nabosengen overhodet!

 

Da jeg skulle skrives ut, fikk jeg ingen informasjon i det hele tatt. Ingen kunne fortelle meg hva jeg kunne/ikke kunne spise, om jeg skulle til noen kontroll etc. Det eneste de sa, var at siden jeg skrev meg ut litt tidlig (17. mai neste dag) måtte jeg ta kontakt om jeg fikk feber etc.

 

Damen i nabosengen lånte en bok av meg, som hun leverte tilbake til min mor, sammen med et brev til meg!

Operasjonssåret hennes hadde grodd fint, det var ikke antydning til kreft osv. Men hun hadde vært sykemeldt i 8 måneder pga sårene på hælene! Hun fikk 280 000,- i pasientskadeerstatning pga mangelfull/dårlig pleie/oppfølging!

 

Nå er dette 12 år siden og jeg har nok glemt noen detaljer, men jeg kommer aldri til å glemme hvor liten og glemt, dum og hjelpesløs jeg følte meg!

Er nok derfor jeg har en tendens til å overforklare ting for mine pasienter. Vil ikke for alt i verden at noen skal sitte igjen med de samme følelsene etter å ha vært en av mine pasienter!

 

 

 

2 år senere måtte jeg fjerne blintarmen 16 dager etter at min datter ble født!

Samme avdeling, gitt! Med et bittelite spebarn i tillegg! Ikke gøy!

Fortsatt ikke noe info, hjelp eller støtte. Jeg fikk bare Voltaren som smertelindring fordi jeg fullammet, men den hjelpen jeg ble lovet til å ta meg av babyen, kom aldri.

De var svært opptatte av om tarmene mine fungerte igjen etter operasjonen, men selv om jeg ba om det, kunne ingen passe babyen så jeg fikk gått på toalettet i fred.

En eneste gang ringte jeg på for å be om hjelp med datteren min og da var det så mye uff og akk at det gjorde jeg ikke igjen!

At jeg ikke fikk enerom som lovet, kunne de lite for, men litt forståelse for at det ikke var gøy å ligge på rom med andre svært syke mennesker med en hylende baby, nei det hadde ingen! Jeg turte feks ikke gå på toalettet av redsel for at jentungen skulle våkne og hyle mens jeg var borte!

 

Som første gang skrev jeg meg ut tidlig, klarte bare ikke være der mer!

Nok en gang ingen informasjon ved utskriving. De glemte tom å gi meg beskjed om en undersøkelse jeg skulle på pga at de hadde funnet blod i avføringen min! Gikk bra, det også, men det visste de ikke da......

 

 

Dette var i korte trekk mine to dårlige erfaringer med å være pasient!

Les og lær! *blunker*

Link to comment
Share on other sites

Det kan jeg godt!

Hver ting er i seg selv ikke så ille, kanskje, men totalinntrykket mitt etter 4 dager var grusomt.

Jeg forstår godt at du synes det var ille, og mye av dette kan man også enkelt gjøre noe med, Flott at du deler historien med oss.

 

Det tok 6 måneder fra jeg ble meldt opp til jeg fikk operasjon. Da jeg kom til avtalt tid, ble jeg plassert på stuen i 4 timer før noen hadde tid til å snakke med meg. Så fikk jeg til slutt en seng på et tomannsrom!

 

Jeg kan fint forestille meg hvordan det føles å sitte slik og vente og ingen kommer og snakker med deg. Når det gjelder dette punktet tror jeg det syndes mye. Da jeg jobbet på sykehus kom alle liste pasientene om morgenen og måtte vente på dagligstuen til sengen kom og sykepleier og lege hadde tid til å snakke med vedkommende. Dette gir helt klart ikke et godt førsteintrykk. Men det er ihvertfall viktig at noen hilser på pasienten, tilbyr noe å drikke osv . og forklarer hvorfor han må vente og eventuelt avtale en tid pasienten må være på avdelingen, slik at han kanskje kan ta seg en liten tur ut. Det er ihvertfall viktig at pasienten opplever at noen ser han selvom det tar tid før han kan komme inn til innkomstsamtale med sykepleier og lege. Jeg tror førsteintrykket har mye å si for hele oppholdet. Viktig at pasienten føler seg ivaretatt og sett fra første stund.

Jeg tok meg alltd god tid når jeg hadde innkomstsamtale med mine nye pasienter. Noen synes kanskje jeg brukte litt for lang tid, men jeg tror det er viktig at pasienten føler at han får den tiden han trenger under denne viktige samtalen. Det skaper trygghet og tillitt. Og det å bli lagt inn på sykehus er en "stor" opplevelse for pasienten, man føler seg liten og hjelpesløs og er ofte redd, selvom det for oss er en liten filleting pasienten legges inn for. Jeg kjenner jeg kan skrive meg helt bort, for dette er noen av mine kjepphester, så jeg får vel heller stoppe her før jeg tretter dere ut. For dette vet jo dere like så godt som meg wink.gif

 

Jeg lå nærmest døra og innerst lå en dame som hadde fjernet en del av tarmen pga mistanke om kreft! Kirurgene hadde laget at altfor stort snitt fordi noen hadde misforstått røntgenbildene! Hun måtte ha epiduralt smertekateter for å få døyvet smertene, men ingen klarte å stille inn pumpen godt nok, så hun klarte da ikke bevege bena.

 

Hele dagen fløy det sykepleiere inn og ut, men ingen snakket til meg som skulle opereres neste dag. Skjønner jo at damen trengte hjelp, men jeg ville jo gjerne ha litt info. Mitt første møte med et sykehus (bortsett fra fødsel) og ingen hadde tid til så mye som å si hei til meg!

Jeg ble operert, alt gikk greit og jeg kom tilbake på rommet.

 

Klart du skulle fått litt informasjon. De fleste har mange tanker rundt en operasjon og trenger å få snakke med en sykepleier om alt som skjer før og etter operasjonen.

Og en ting til som alkltid har irritert meg litt er når vi har hatt oppegående og selvhjulpne pasienter og jeg får rapport om at det ikke er noe spesielt med denne pasienten.. Med en påfølgende kommentar han klarer seg jo selv. Ja det stemmer ofte at det ikke er noe spesielt med en selvhjulpen pasient,men de kan også ha behov for å snakke med en sykepleier om det meste. De kan lure på fremtiden, mobilisering, de kan ha angst, osv. Det er en grunn til at man ligger på sykehus og det er vondt når man føler seg glemt eller oversett.

 

Da jeg måtte på toalettet turte jeg ikke bry noen og stavret meg de få metrene på egen hånd. Selvfølgelig kom det noen for å snakke med meg akkurat da! Jeg fikk så masse kjeft at jeg ble helt deppa! Hun forklarte ikke noe om postoperativt forløp eller noe faglig, bare kjeftet på meg!

Damen i nabo- sengen, som viste seg å være en bekjent av min mor, lå bare å måpte!

 

Da middagen kom, spurte jeg om det var noe jeg kunne spise. Hadde jo lært at de som ikke hadde noen galleblære skulle være forsiktig med fet mat, tunge måltider etc. Hjelpepleieren som kom med maten, bare så på meg som om jeg var stokkdum og gikk for å spørre noen. Hun kom aldri tilbake og jeg turte ikke spise noe!

 

Ja her har jeg ikke så mye å kommentere annet enn at jeg også måper over den behandlingen du fikk.

 

Neste morgen viser damen i nabo- sengen meg hælene sine (epiduralkateteret endelig seponerte). På hvert hæl var det et decubitus på størrelse med en 20- kroning!

Jeg ba henne ringe på, så de kunne starte behandling så fort som mulig. Hjelpepleieren som kom inn, tittet på hælene, smurte dem med litt krem og ba henne ta på bomullssokker! Så gikk hun!

Noen minutter sener kommer det en sykepleier som nok en gang kjefter på meg!

Jeg måtte ikke komme her og tro jeg var noe fordi om jeg var sykepleierstudent. Og jeg måtte snarest slutte å blande meg inni pleien til den andre pasienten, ellers ville de legge meg på et annet rom/sende meg hjem etc etc. Jeg fikk faktisk ikke lov til å snakke med damen i nabosengen overhodet!

 

Da jeg skulle skrives ut, fikk jeg ingen informasjon i det hele tatt. Ingen kunne fortelle meg hva jeg kunne/ikke kunne spise, om jeg skulle til noen kontroll etc. Det eneste de sa, var at siden jeg skrev meg ut litt tidlig (17. mai neste dag) måtte jeg ta kontakt om jeg fikk feber etc.

 

Hva skulle du gjort da? Ikke sagt ifra om decubitusen? Klart du blandet deg inn, du kunne jo ikke bare ligge der og se på dette.

Og at du ikke fikk noen informasjon da du dro, var jo også veldig ille. Det høres ut som om du kom på en avdeling der informasjon var svært nedprioritert og at de ikke behandlet pasientene med verdighet. Du skulle sendt en skriftelig klage på oppholdet, gjorde du det?

Link to comment
Share on other sites

Hadde bare du jobbet på den avdelingen, hadde nok historien vært en helt annen!♥

 

Joda, jeg skrev et langt brev til avd. sykepleier.

Skrev at det ikke var ment som en klage egentlig, mer som en forundret sykepleierstudens observasjoner.

Hun ringte meg og kunne ikke skjønne hva jeg snakket om. Hun hadde snakket med de som hadde rommet osv....

Skulle komme på et møte, men så fikk jeg min første sykepleierstudentjobb og kunne ikke komme den dagen og så kokte det bare bort!

 

Da jeg lå der andre gangen, lurte jeg veldig på om dette brevet lå i journalen min eller noe, for noen av de som jobbet der oppførte seg litt underlig på rommet mitt. Ikke at jeg fikk noe bedre behandling, men....

 

Er sikker på at de som jobber på kirurgen gjør så godt de kan under nesten umenneskelige forhold, men enkelte rutiner burde være kvalitetssikret, syns jeg!

Som du sier Cathrine, det osm er hverdag for oss som jobber på et sykehus, kan være ganske skummelt og skremmende for noen som aldri har vært på sykehus før, uansett størrelse/alvorlighetsgrad på inngrepet!

Link to comment
Share on other sites

I hvilke situasjoner har du fått høre at du ikke vet hva du snakker om? Det er kanskje litt enklere for oss å svare mer konkret da.

Stilte i grunn spørsmålet for å høre deres erfaringer uten at jeg tenkte på noen spesiell situasjon, men det kan f.eks. være en filleting som hvis pasienten er lei av å vente for å komme til på undersøkelser og jeg sier at jeg skjønner at det er kjedelig/frustrerende å vente. Og så spør vedkommende om jeg har vært pasient selv, og det har jeg jo ikke, men jeg har da ventet på mye annet her i livet. Og jeg har heller ikke problemer med å forestille meg at det kan gjøre vondt å få en i.m. injeksjon, eller at det gjør vondt å bli forflyttet hvis man har et brudd i en arm eller smerter i en hofte, eller at det kan føles invaderende å plutselig bli avhengig av intimt stell og hjelp til å spise når man er vant til å klare seg selv. Dersom det er mer graverende ting, så sier jeg jo ikke at "jeg vet hvordan det er" uten at jeg faktisk har den erfaringen.

 

Men ja, å se pasientens individuelle behov og prøve å fange opp om det er noe de er misfornøyd med/vil ha annerledes, er helt klart en riktig nøkkel å bruke.

 

----------

 

 

Veldig interessant å høre erfaringene deres! ;)

Link to comment
Share on other sites

2 år senere måtte jeg fjerne blintarmen 16 dager etter at min datter ble født!

Samme avdeling, gitt! Med et bittelite spebarn i tillegg! Ikke gøy!

Fortsatt ikke noe info, hjelp eller støtte. Jeg fikk bare Voltaren som smertelindring fordi jeg fullammet, men den hjelpen jeg ble lovet til å ta meg av babyen, kom aldri.

De var svært opptatte av om tarmene mine fungerte igjen etter operasjonen, men selv om jeg ba om det, kunne ingen passe babyen så jeg fikk gått på toalettet i fred.

En eneste gang ringte jeg på for å be om hjelp med datteren min og da var det så mye uff og akk at det gjorde jeg ikke igjen!

At jeg ikke fikk enerom som lovet, kunne de lite for, men litt forståelse for at det ikke var gøy å ligge på rom med andre svært syke mennesker med en hylende baby, nei det hadde ingen! Jeg turte feks ikke gå på toalettet av redsel for at jentungen skulle våkne og hyle mens jeg var borte!

 

Som første gang skrev jeg meg ut tidlig, klarte bare ikke være der mer!

Nok en gang ingen informasjon ved utskriving. De glemte tom å gi meg beskjed om en undersøkelse jeg skulle på pga at de hadde funnet blod i avføringen min! Gikk bra, det også, men det visste de ikke da......

 

 

Dette var i korte trekk mine to dårlige erfaringer med å være pasient!

Les og lær! *blunker*

 

 

Veldig trist at du også denne gangen opplevde en slik dårlig behandling. Da jeg jobbet på sykehus hadde vi en sjelden gang mødre som ammet. Da var det jo bestandig slik at den som hadde denne pasienten også da fikk en baby på kjøpet som tok sykepleierens tid. Slikt tok vi jo hensyn til og det håper jeg da virkelig er vanlig på de fleste avdelinger.

Vi lærer av dette at vi alltid må spørre pasienten om hun trenger avlastning når hun har med seg en liten baby.

Det minner meg om en erfaring jeg hadde, som delvis var min egen skyld. Men kanskje de burde tenkt litt?

Jeg hadde nylig født og måtte åpne og tømme en brystabsess. Jeg ønsket å gjøre det i lokalanestesi, da slapp jeg også bli innlagt og kunne gjøre det hele i mottaket. Mitt ønske ble etterkommet og en sykepleier passet på babyen mens jeg ble operert. Da vevet var bentent var det liten effekt av anestesien, men det var jeg forberedt på. Så det var greit. Men det resulerte i at jeg hadde sterke smerter i bryst og arm da jeg reiste meg opp etter inngrepet og skulle dra hjem. Følte meg skikkelig svimmel og uggen, men tenkte at dette ordner seg vel.

Jeg tok babyen i bagen og sa pent farvel til sykepleierne.

De spurte hvordan jeg skulle komme meg hjem og jeg sa at jeg kjørte selv.

Bagen var tung og det var minst 400 meter å gå til bilen. Det var en mørk og kald februar natt og knapt et menneske å se, da jeg hadde parkert litt avsidesliggende til. Jeg fikk vondere og vondere i brystet og begynte å føle meg mer og mer svimmel og dårlig.

Jeg burde snudd, men jeg var halveis til bilen og det eneste jeg tenkte på er at jeg må klare det,

Heldigvis gikk det bra, men jeg var vel neppe særlig egnet til å kjøre heller.

Vel det jeg vil frem til at her skulle noen ha tenkt at jeg i det minste måtte ha hjelp til å bære babyen ut i bilen.

Jeg er sikker på at jeg ikke er den første som opplever noe slikt.

Etter et inngrep føler man seg falktisk ganske gåen, selv om det kun er gjort i lokalanestesi.

Jeg bebreider ikke disse sykepleierene, de tenkte sikkert ikke over det. Jeg hadde kunnet gjort den samme tabben selv, hvis jeg ikke hadde hatt denne erfaringen.

Men det er noe med at det kan være gunstig å yte litt service wink.gif

 

Men de skal også ha ros, for de tok babyen ut av rommet da jeg ble operert og forsikret meg om at han var sammen med en sykepleier hele tiden. Da kunne jo jeg slappe av. Da de startet operasjonen, hentet de en student som holdt meg i hånden. Ikke fordi jeg var redd, men fordi jeg skulle ha en jeg kunne klype i når det gjorde vondt. Jeg forstod ikke helt vitsen med en gang, men det viste seg å være godt å ha en slik hånd. Så her var de forutseende.

Link to comment
Share on other sites

Uff, det hørtes slett ikke ut som noen hyggelig opplevelse, nei!

Rart du fikk kjøre hjem selv, syns jeg!

Godt det gikk bra!

 

Som jeg sa, måtte jeg ta noen prøver etter blindtarm- episoden pga blod i fæces. Endoskopi! :)

Første gangen jeg kom dit, hadde jeg etter mye om og men fått barnevakt itl snuppa som vel var ca 6 uker.

Så viste det seg at jeg ikke hadde fått info om tømmeregime etc, så hele turen var bortkastet.

Det ble satt opp ny time og jeg sa i fra at det var midt i ferien og jeg ikke kunne få barnevakt. Det var ikke noe problem. De skulle nok passe på henne.

Da jeg kom dit, ble det en masse styr og damen i resepsjonen var kjempesur og kunne ikke skjønne at noen hadde sagt at de kunne ta vare på babyen for det hadde de da virkelig ikke tid til, etc etc.

Endte med at de hadde henne der likevel.

Jeg lå på en vond benk med et rør opp der solen aldri skinner og hørte ungen min skrike av full hals på andre siden av veggen!

 

Trenger kanskje ikke si at den undersøkelsen ble mindre vellykket!

 

Det er 10 år siden og jeg har aldri blitt kalt inn til videre undersøkelser som lovet. Da legen min etterspurte det, mente de det plutselig ikke var nødvendig! ;)

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy