Jump to content
Sykepleiediskusjon

Demente


Feline

Recommended Posts

Noen som har erfaring med demente pasienter?

 

Jeg føler av og til at jeg blir stående litt fast med enkelte pasienter...

For eksempel: Pasienten har "hengt seg opp" i et spørsmål og spør om og om igjen om akkurat det samme. Jeg svarer på spørsmålet, også prøver jeg å snakke om/spørre om noe annet for å komme over på et annet tema. Men likevel kommer det samme spørsmålet om igjen enda flere ganger.

 

Er det noen som har noen tips til hvordan man kan håndtere en slik situasjon?

Link to comment
Share on other sites

Uff..

Oldefaren min har demens, han pleie spør opp igjen om di samme tinga hundre ganga.

Ganske slitsomt, men har fått beskjed på gammlehjemmet om at vi aldri må få di til å føle seg dumme, bare "jatte" med de.

Hadde vert intessant å se om det kom noen "teknikka"(eller ka eg skal kalle det) for å få de på andre tanka

Link to comment
Share on other sites

Noen som har erfaring med demente pasienter?

 

Jeg føler av og til at jeg blir stående litt fast med enkelte pasienter...

For eksempel: Pasienten har "hengt seg opp" i et spørsmål og spør om og om igjen om akkurat det samme. Jeg svarer på spørsmålet, også prøver jeg å snakke om/spørre om noe annet for å komme over på et annet tema. Men likevel kommer det samme spørsmålet om igjen enda flere ganger.

 

Er det noen som har noen tips til hvordan man kan håndtere en slik situasjon?

 

 

Dette synes jeg også er veldig vanskelig. Jeg gjør det samme som deg.

For som Even sier så skal de ikke irettesettes, da blir de bare lei seg. De har jo ikke noe forbedringspotensiale slik barn har.

Så jeg vet ikke noen annen måte å takle dette på. Håper noen her har gode tips, det hadde vært nyttig :)

Link to comment
Share on other sites

man kan prøve å finne den bakenforeliggende årsaken til at dette spørsmålet blir spurt gjenntatte ganger. som feks hvis noen spør mye etter mor kan det være et tegn på mangel av trygghet da mor representerer trygghet.

 

men det er ikke lett!

 

det kreves mye tålmodighet å jobbe med personer med demens. men samtidig veldig spennende og utfordrende!

Link to comment
Share on other sites

man kan prøve å finne den bakenforeliggende årsaken til at dette spørsmålet blir spurt gjenntatte ganger. som feks hvis noen spør mye etter mor kan det være et tegn på mangel av trygghet da mor representerer trygghet.

 

men det er ikke lett!

 

det kreves mye tålmodighet å jobbe med personer med demens. men samtidig veldig spennende og utfordrende!

 

Det hørtes jo veldig fornuftig ut, så dumt at jeg aldri har tenkt på eller lært dette før.

Takk for tips :huh:

Link to comment
Share on other sites

Takk for forslaget :huh:

Veldig greit å få anbefalt gode bøker. Jeg har absolutt mye å lære når det gjelder demente :blink:

Tror jeg bør kjøpe den.

 

ja den er kjempefin! en viktig ting jeg lærte med den (hovedboken til bacheloroppgaven min..) er å heller omtale "demente" som "personer med demens". det gir deg en helt annen holdning med engang. da har man fokus på mennesket bak og ikke bare merkelappen dement.

Link to comment
Share on other sites

ja den er kjempefin! en viktig ting jeg lærte med den (hovedboken til bacheloroppgaven min..) er å heller omtale "demente" som "personer med demens". det gir deg en helt annen holdning med engang. da har man fokus på mennesket bak og ikke bare merkelappen dement.

 

Det er sant det, hvordan vi ordlegger oss har mye å si ;)

Det gjelder i mange sammenhenger og er viktig å tenke på.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...
Dette synes jeg også er veldig vanskelig. Jeg gjør det samme som deg.

For som Even sier så skal de ikke irettesettes, da blir de bare lei seg. De har jo ikke noe forbedringspotensiale slik barn har.

Så jeg vet ikke noen annen måte å takle dette på. Håper noen her har gode tips, det hadde vært nyttig ;)

 

Jeg kjenner at jeg ikke er helt enig her. Ikke minst reagerer jeg på ordet irettesettelse. Realitetsorientering er vel bedre å si ;)

Og skal man virkelig bare jatte med og la en dement dame på 96 år tro at hun har bursdag og fyller 20 år i dag?

Eller ikke realitetsorientere når den samme damen ikke skjønner hvorfor hun av og til faller, eller sier at hun ikke forstår hvorfor hun har blitt så skrøpelig til beins? Skal je da si at "nei, det skjønner jammen ikke jeg heller, det er da ingen grunn til at du føler seg skrøpelig"

Eller når hun en hel ettermiddag går rundt i avdelingen og beskylder personalet for å ha stjålet strømpene hennes?

 

Jeg mener ikke at det på sikt vil ha noen betydning for hvordan man svarer på slikt, men for meg vil det være naturlig å si at "du er vel "litt" mer enn 20 år. Du har jo både barn, barnebarn og oldebarn"

Eller svare at "det er jo ikke så rart at du har blitt dårligere til beins, det er jo naturlig det når man blir eldre. Så det er derfor du av og til faller. Derfor er det jo veldig kjekt at du har denne (rullatoren) når du skal ut og gå"

Og selv om hun hele ettermiddagen påstår at personalet har stjålet strømpene, så er det ikke riktig å være enig. Da ville jeg heller si at at "strømpene dine ligger på rommet, det er ingen som har tatt dem". Innimellom ville jeg nok også tatt henne med for å vise henne.

 

En gjenganger er jo at pasientene er urolige og skal hjem til foreldre, barn, på butikken, dra med tog/buss etc...

Da sier jeg feks at "det er ikke så lett å komme seg noe sted nå. Nå er det kvelden, og det går ikke noe buss nå. Du får bli her hos oss til i morgen, så får vi se om vi får gjort noe med det da"

Eller "nå er butikken stengt, du må vente til i morgen"

Eller "barna dine er på jobb nå, så du kan ikke besøke dem nå. Du får være her hos oss og spise middag og få deg litt kaffe først"

 

Mens i andre tilfeller "jatter" jeg nok litt med ja.

Feks når en av pasientene i 4-5 tida påstår at han må opp og ut for å se til den syke kua. Da kan jeg si at "du kan bare ligge og sove litt til du, jeg har sett til kua jeg, og den har det bra" eller noe lignende :)

Link to comment
Share on other sites

Sant det var litt feil ordvalg å si irettesettes...Forhåpentligvis er det ingen som gjør det.

Jeg er ingen ekspert på demens, jeg kan ikke mye om dette. Bare så det er sagt.

Jeg er enig med deg Litago at til en viss grad bør de realitetsorienteres, slik du beskriver. Men enkelte ganger kan det være en fordel å ikke si så mye. Man trenger ikke jatte med, ofte kan man bare la være å si noe. Eksempler kan være når de forteller om sin avdøde mann, sier at nå er han på jobben osv. Da har jeg hørt enkelte si ja men han er død for flere år siden. Her trenger man ofte ikke si så mye etter min mening, da det ikke har noen praktisk betydning.

Jeg leste en artikkel i Sykepleien hvor det stod om dette. Jeg prøvde å finne den nå, for å se hva de skrev. Men jeg fant den ikke igjen.

Link to comment
Share on other sites

Sant det var litt feil ordvalg å si irettesettes...Forhåpentligvis er det ingen som gjør det.

Jeg er ingen ekspert på demens, jeg kan ikke mye om dette. Bare så det er sagt.

Jeg er enig med deg Litago at til en viss grad bør de realitetsorienteres, slik du beskriver. Men enkelte ganger kan det være en fordel å ikke si så mye. Man trenger ikke jatte med, ofte kan man bare la være å si noe. Eksempler kan være når de forteller om sin avdøde mann, sier at nå er han på jobben osv. Da har jeg hørt enkelte si ja men han er død for flere år siden. Her trenger man ofte ikke si så mye etter min mening, da det ikke har noen praktisk betydning.

Jeg leste en artikkel i Sykepleien hvor det stod om dette. Jeg prøvde å finne den nå, for å se hva de skrev. Men jeg fant den ikke igjen.

 

Tror nok vi er enige :)

Som sagt mener jeg ikke at man alltid skal realitetsorientere. Noen ganger kan man også pense inn på andre ting å snakke om, eller spinne videre uten å nødvendigvis realitetsorientere.

Feks når da denne pasienten snakker om sin mann, så kan man jo begynne å snakke om hvordan de møttes (langtidshukommelsen er jo ofte bedre enn korttidshukommelsen), spørre om hva slags jobb han har/hadde osv.

Et annet eksempel jeg kan nevne, som jeg har opplevd, var pasienten som tidlig en morgen (6-7tida) snakket om sønnen som var i skogen og hogget ved, hun var litt bekymret for om han kom seg hjem. Da sa jeg bare at han greier seg nok fint han, han er jo en voksen mann som klarer å ta vare på seg selv,og at han nok gir lyd fra seg senere.

Eller når en pasient hallusinerer og snakker om den fine katten han ser, da jatter jeg gjerne med ja, og sier at "ja, den var veldig fin ja" For i sitt hode ser han jo faktisk en katt. Denne pasienten gikk forresten i flere timer med en pute på armen som han klappet på, og mente det var en katt ;)

Link to comment
Share on other sites

Ja, vi er nok enige :)

 

 

Eller når en pasient hallusinerer og snakker om den fine katten han ser, da jatter jeg gjerne med ja, og sier at "ja, den var veldig fin ja" For i sitt hode ser han jo faktisk en katt. Denne pasienten gikk forresten i flere timer med en pute på armen som han klappet på, og mente det var en katt ;)

 

Det minner om en repotasje jeg så fra et sykehjem.En av pasientene hadde jobbet som jordmor i sitt yrkesative liv. Hun gikk hele tiden rundt og bar på en dukke. De ansatte lot henne gjøre dette, for da var hun fornøyd ;)

Link to comment
Share on other sites

Ja, vi er nok enige ;)

 

 

 

 

Det minner om en repotasje jeg så fra et sykehjem.En av pasientene hadde jobbet som jordmor i sitt yrkesative liv. Hun gikk hele tiden rundt og bar på en dukke. De ansatte lot henne gjøre dette, for da var hun fornøyd ;)

 

Vi hadde en gammel jordmor på 98 år hos oss, hun døde for to uker siden... men det eneste hun hadde med seg fra yrket sitt var hylinga og ropinga :)

 

Sorry, nå var jeg visst litt usaklig og uprofesjonell, og avsporer igjen... avsporing er mitt kjennetegn ;)

Link to comment
Share on other sites

  • 2 months later...
Jeg kjenner at jeg ikke er helt enig her. Ikke minst reagerer jeg på ordet irettesettelse. Realitetsorientering er vel bedre å si :)

Og skal man virkelig bare jatte med og la en dement dame på 96 år tro at hun har bursdag og fyller 20 år i dag?

Eller ikke realitetsorientere når den samme damen ikke skjønner hvorfor hun av og til faller, eller sier at hun ikke forstår hvorfor hun har blitt så skrøpelig til beins? Skal je da si at "nei, det skjønner jammen ikke jeg heller, det er da ingen grunn til at du føler seg skrøpelig"

Eller når hun en hel ettermiddag går rundt i avdelingen og beskylder personalet for å ha stjålet strømpene hennes?

 

Jeg mener ikke at det på sikt vil ha noen betydning for hvordan man svarer på slikt, men for meg vil det være naturlig å si at "du er vel "litt" mer enn 20 år. Du har jo både barn, barnebarn og oldebarn"

Eller svare at "det er jo ikke så rart at du har blitt dårligere til beins, det er jo naturlig det når man blir eldre. Så det er derfor du av og til faller. Derfor er det jo veldig kjekt at du har denne (rullatoren) når du skal ut og gå"

Og selv om hun hele ettermiddagen påstår at personalet har stjålet strømpene, så er det ikke riktig å være enig. Da ville jeg heller si at at "strømpene dine ligger på rommet, det er ingen som har tatt dem". Innimellom ville jeg nok også tatt henne med for å vise henne.

 

En gjenganger er jo at pasientene er urolige og skal hjem til foreldre, barn, på butikken, dra med tog/buss etc...

Da sier jeg feks at "det er ikke så lett å komme seg noe sted nå. Nå er det kvelden, og det går ikke noe buss nå. Du får bli her hos oss til i morgen, så får vi se om vi får gjort noe med det da"

Eller "nå er butikken stengt, du må vente til i morgen"

Eller "barna dine er på jobb nå, så du kan ikke besøke dem nå. Du får være her hos oss og spise middag og få deg litt kaffe først"

 

Mens i andre tilfeller "jatter" jeg nok litt med ja.

Feks når en av pasientene i 4-5 tida påstår at han må opp og ut for å se til den syke kua. Da kan jeg si at "du kan bare ligge og sove litt til du, jeg har sett til kua jeg, og den har det bra" eller noe lignende ^_^

 

 

Det er ingen tvil om at arbeid med mennesker med demens er en utrolig utfordrende oppgave. Men min erfaring er at kunnskap om hvordan man skal kommunisere med mennesker med demens kan gjøre en utrolig stor forskjell. Det er ikke en fasit på hva man skal si og/eller ikke si, men det finnes flere teorier som kan hjelpe deg på veien.

 

En mulighet er å velge å realitetsorientere - dette fungerer best når den du snakker med ikke er så hardt rammet av sykdommen. Feks hvis en beboer sier "ja, nå tror jeg at jeg skal gå å legge meg" når klokken er tolv på formiddagen og du sier "ja, kanskje du skal ta deg en formiddagshvil?" da minner man beboere på hvilken tid det er på døgnet på en skånsom måte, uten at man risikerer å sette verdigheten på spill for den det gjelder.

 

Men de beboerne man ofte møter på sykehjem er mennesker som er så svekket av sykdommen sin at de ikke kommer til å forstå "din virkelighet" hvis man gir dem beskjed om hva som du mener er "riktig". Denne metoden kalles validering og handler i korthet om at man møter beboeren der hvor hun/han er. Feks hvis en beboer sitter hele ettermiddagen og roper på "mamma". I stedet for å si "mamma er ikke her, hun er død for lenge siden". Så kan man si "savner du moren din?" da får du sikkert "ja" til svar. Så kan man fortsette "ja, moren din var sikkert flink til å stelle hjemme" "og hun passet vel godt på deg og søsteren din Anne" "var det hun som lærte dere å bli så flinke til å strikke?" "ja, du har jo drevet en del med håndarbeid opp igjennom du?" "så mye fint som du har laget til barnebarna dine.." osv osv.

Dette forutsetter at man kjenner beboeren ganske godt, men hvis man gjør dette så kan man på en trygg og god måte møte beboeren og sammen få tankene over på noe annet.

 

Dette er selvfølgelig ikke så enkelt som det fremstilles, men når man får det til så er det så utrolig givende! Noe av det viktigste er at man ivaretar integriteten til de beboerne man møter, og hvis det betyr at man av og til må "jatte med" så ser jeg ikke problemet i det..

Link to comment
Share on other sites

Demens er heller ikke noe jeg kan mengder om, rett og slett fordi det ikke har interessert meg spesielt mye.

Noe som festet seg hos meg var da en kollega som tok geriatrisk videreutdanning fortalte at demente ikke bør ha bilder av barn, barnebarn og oldebarn på veggen !!! De skjønner ganske enkelt ikke hvem det er og blir forvirret av det !

Det bør være bilder fra deres barndom og ungdom, foreldre o.l.

 

Så nå legger jeg alltid merke til at familie fyller veggene til demente med en masse familiebilder av barnebarn og oldebarn.............. ;-)

Link to comment
Share on other sites

Demens er heller ikke noe jeg kan mengder om, rett og slett fordi det ikke har interessert meg spesielt mye.

Noe som festet seg hos meg var da en kollega som tok geriatrisk videreutdanning fortalte at demente ikke bør ha bilder av barn, barnebarn og oldebarn på veggen !!! De skjønner ganske enkelt ikke hvem det er og blir forvirret av det !

Det bør være bilder fra deres barndom og ungdom, foreldre o.l.

 

Så nå legger jeg alltid merke til at familie fyller veggene til demente med en masse familiebilder av barnebarn og oldebarn.............. ;-)

 

f.eks julekort med bilder av familien er ikke så dumt. Da står det jo gjerne "til oldemor.. fra Per, Kari, Lise og Kåre"... Da ser jeg at pasienten klarer å sette det i sammenheng. Opplevd flere pasienter som da kan fortelle at Lise og Kåre er barna til Per og Kari e.l., viser på bilde osv...

Men forstår at masse bilder uten navn som henger på veggen kan bli vanskelig...

Link to comment
Share on other sites

Det er vanskelig å gi et enkelt fasitsvar på hvordan gjøre hverdagen for den enkelte pasient. For min del har jeg jobbet så pass mye med demente at det sitter litt i ryggmargen. Det meste går på "intuisjon" etter 17 år som sykepleier i geriatrien. I tidlige stadier av sykdommen kan realitetsorientering fungere, andre ganger fungerer avledning eller at man "jatter" med. Validering og reminisens er vel noe av det som nå er "i tiden". Det viktigste er vel at man må kjenne pasienten godt for å finne en god løsning. Det samme gjelder for hva man bør gjøre med omgivelser og innredning for at vedkommende skal fungere best mulig. Vi har f.eks en pasient som blir svært urolig av å ha koffert, reiseveske, yttertøy etc på rommet. Jeg har hatt en pasient som måtte ha sort do-sete og lysete på do påslått, for at han skulle finne - og få til å bruke doen. En annen pasient måtte ha gammeldags potte under senga på natta. En pasient som stadig lurte på hvor hun var, fikk en lapp med denne informasjonen tapet på rullatoren. Senere i sykdomsstadiet fungerte ikke dette - og da måtte vi finne på andre løsninger.

Link to comment
Share on other sites

  • 4 years later...

hei dere. vi har en beboer på jobben som har alkohol demens tar til meg alt av råd jeg kan få noen som har noe?

Jeg kan ikke så mye om alkoholdemens så jeg har ingen råd, men det står litt info her: http://www.sundhedslex.dk/alkoholdemens.htm#Personlighedsndringer

Konkretiser gjerne det du lurer på, da blir det lettere å svare :)

Link to comment
Share on other sites

  • 1 month later...
Guest Shelby

Jeg synes dette er det vanskeligste med jobben. Jeg jobber på hjertemed. og vi har ofte pasienter som er innom bare noen få dager, så man blir liksom ikke kjent med de. Her om dagen hadde vi en pasient som var veldig dement. Han ville bare hjem, og tok beina fatt mot utgangsdøra flere ganger. Han var i tillegg litt ustødig, så det var ekstra utfordrende. Hva skal man si da?

Pasienten reiser seg og sier at han skal hjem.

Jeg prøver å fortelle han at han er på sykehuset, og at han må vente til legen kommer før han kan hjem.

Pasienten ler på en litt oppgitt måte, og vil fortsatt hjem.

Jeg prøver å snakke om noe annet, feks at det er middag snart, spør hvor han bor og om det er fint der og at han sikkert får komme hjem snart.

Han vil fortsatt hjem, og jeg ser antydning til aggressivitet.

Det gikk jo greit denne vakta, mannen ble jo med tilbake til rommet, men hva om han hadde nektet og virkelig gått inn for å komme seg ut og hjem?

 

Noen tips i en sånn situasjon? Jeg tenker at stakkars mannen må jo ha det grusomt som ikke aner hvor han er og hvorfor han er der, og som ønsker seg hjem.

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You are posting as a guest. If you have an account, sign in now to post with your account.
Note: Your post will require moderator approval before it will be visible.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy